AKP-arkivet

Smakløshet, helvete og propaganda

av Peter M Johansen Oversikt over e-post-adresser

Utdrag av artikkel i Klassekampen 22. april 1999


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Det pågår et helvete inne i Kosova. Det blir begått bestialske overgrep, av mange ulike grupper. Den jugoslaviske hæren, innenriksstyrkene og paramilitære grupper, Arkans tigre og visestatsminister Vojislav Seseljs hvite ørner er på rov i Kosova.

Serberne har begått forferdelige overgrep i Kosova, fastslår Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i en uttalelse tirsdag. Kosovaalbanere har fått strupen skåret over, øynene stukket ut og neser, fingre, hender og føtter avskåret; kvinner har fått brystene skåret av. Serberne skjærer sine fascistiske symboler inn i kroppen på ofrene slik at de aldri skal glemme at de er serbernes Untermenschen, den evige fornedrelsen inn under huden.

Dette har OSSEs Kosova Verification Mission (KVM), undersøkelseskommisjonen for Kosovo, fått ut av 250 flyktninger som har krysset grensa til Makedonia. OSSE sier selv at de ikke har muligheter til å kontrollere opplysninger, men mener at beretningene har høy grad av troverdighet.

"Uttalelsene beskriver et bilde av total lovløshet og en nesten fullstendig mangel på beskyttelse for Kosovaalbanerne," konkluderer KVM, nærmest tørt. Ofrene har i mange tilfeller vært i stand til å beskrive overgripernes uniformer og distinksjoner.

"Rapportene indikerer et mønster av fornedrelser og trakasseringer, kombinert med overgrep, plyndringer, bombardement, drap og henrettelser, hvoretter folk flykter eller ganske enkelt blir bedt om å dra," skriver KVM.

Etnisk rensing

Det etniske rensinga inntar samme mønster som i Bosnia-Hercegovina; fordrivinga er den samme som skjedde fra Vest-Slavonia og Krajina da den kroatiske hæren ryddet områdene for serbere og Øst-Slavonia er snart tømt for serbere gjennom nålestikkstrakasseringer som tvinger folk til å forlate grenseområdene mellom Kroatia og Serbia.

Men den etniske rensinga i Bosnia og nå i Kosova inntar mer mønster som kjenner igjen Ustasja-staten Kroatia under verdenskrig som Aleksa Djilas, sønn av partisanlederen og seinere opposisjonell Milovan Djilas, har beskrevet i sin bok om Jugoslavia, The Contested Country.

Her viser han hvordan den etniske rensinga var bygd over to faktorer som er lett gjenkjennelig fra Bosnia og Kosova: Mangelen på politisk kontroll "tvinger" overgriperne til å kvitte seg med folk ut fra sterkt, rasistisk motiverte holdninger. Albanerne er Balkans niggere.

På dette hviler Jugoslavias og Balkans blodige historie hvor hvert område har sett store folkeforflytninger i alle retninger – og i oppløsningskrigen blir historien brukt instrumentelt; gamle lik graves opp for å rettferdiggjøre overgrep og gi plass til nye. Det gjelder ikke minst i Kosova. Mens Bosnia-Hercegovina ble et slaktoffer mellom det gjenreiste Serbia og Kroatia som uavhengige stater ved siden av hverandre for første gang historia, danner Kosova-sletta frontlinja mellom den opphøyde panslaviske treenigheten og det muslimske, albanske veldet.

Voldtekter

Det er en smakløshet som går i pressekretser om en journalist som kommer til en flyktningeleir og spør: Anybody raped that speaks English? Smakløsheten bunner mest i at den stiliserte historia nærmest forekommer som en daglig sannhet i mer eller mindre utilslørte former. Samtidig gjør fornedrelsen ved voldtekter overgrepet svært privat. Voldtekter skjer i alle kriger; kvinner er den mest utsatte parten i voldelige omgivelser hvor de også skal beskytte sine ubeskytta barn. Den rasistisk motiverte motiverte etniske rensinga forsterker dette. Å ta motpartens kvinner er igjen et ledd i å gjøre ofrene skitne hvor den bunnløse forakten for kvinner blir rettet direkte mot deres menn. Den seksualiserte volden skal viske ofrene ut som folkegruppe.

Massevoldtekter i Bosnia er dokumentert; voldtekt som våpen i den etniske rensinga. Men en kritisk gjennomgang av meldinger og rapporter om massevoldtekter i Bosnia viser at det også ble propagandaens våpen, fordi overgriperne og ofrene stemte overens med den militære og politiske frontlinja i konflikten, særlig i hendene på reklamebyråer og profesjonelle spin doctors, slik som i den famøse høringa i den amerikanske kongressen hvor en kuwaitisk ambassadørdatter utga seg for å være en sjukepleier som tåredryppende hevdet at irakiske soldater hadde revet speunger ut av kuvøsene og slengt dem i gulvet.

Fra 1992 til 1993 varierte tallene på massevoldtekter fra 20.000 til 100.000. (...) I januar 1993 ble tallet satt til 20.000 voldtekter i EUs Warburton Report. Det har blitt en "autorisert" rapport fra Bosnia-krigen, og få har siden lyttet til den tidligere franske ministeren og presidenten i EU-parlamentet, Simone Veil, som forteller at anslaget på 20.000 bygget på faktiske intervjuer med fire vitner, to kvinner og to menn. Hun var selv med i Warburton-kommisjonen.

Bruken av flyktninger

Stilt ansikt til ansikt med krigens og den etniske rensingas bestialiteter, blir likevel spørsmålet stilt: Er det grunn til å tro på flyktningene? Svaret er ja og nei. Ja i de tilfeller hvor det dreier seg om egne opplevelser. Den enkelte opplevelsen har "en høy grad av troverdighet", slik KVM mener at de har klart å få fram ved å sammenholde hva det enkelte ofret forteller med opplysninger fra andre flyktninger.

Men der hvor flyktninger har tapt alt og hvor det blir gjort forsøk på å utslette deres identitet som folkegruppe og individ, sitter ofte flyktningene tilbake med historier som de bærer med seg over grensa, "vandrehistorier".

Flyktningene har ingen mulighet til å bedømme om det er 10.000, 50.000 eller 100.000 andre flyktninger på veien sammen med dem; de har mer enn nok med seg selv og sine. Og de har ingen muligheter til å bedømmer hvorvidt det fins 800.000 flyktninger oppe i fjellene og i trange daler inne i Kosova. Storbritannias statsminister Tony Blair kan det ene øyeblikket snakke om 600.000 internflyktninger, mens Washington snakker om 700.-800.000 i øyeblikket etter.

Viktig våpen

Og som en del av krigspropagandaen drukner spørsmålene om hvordan de kan være gjenstand for slik sprik og hvor tallene kommer fra og hva de bygger på? Satellittfoto? Flyktningene? Propagandaoppjusterte anslag? Hundretusener av flyktninger dukker opp og forsvinner igjen.

For flyktningene har i dag blitt Natos viktigeste våpen; det som holder tilslutninga blant folk til fortsatt bombing oppe og det som vil blir brukt for å klarere bakkestyrker – som en konsekvens av det brutale faktum at fire uker med bombing ikke har stanset overgrepene; i stedet ble en lavintensitets-konflikt, sett i global målestokk, omgjort til et ragnarokk.

Siden desember har 10.000 mennesker blitt drept i Angola, fem ganger flere enn under tretten måneders konflikt i Kosova; 780.000 er blitt hjemløse, landet har 1,5 millioner flyktninger, ifølge hjelpeorganisasjonene.

"Alle" advarte mot ragnarokket Jugoslavia, fra Sveriges tidligere statsminister og Bosnia-utsending Carl Bildt til fascisten og chetnik-lederen Seselj. Gjennom media blir ofte ofrene voldtatt igjen, brikker i det storpolitiske spillet som utspiller seg i luftrommet over Jugoslavia og på bakken i Kosova.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside