AKP-arkivet

Sør-Afrika til valg 1999

av Carl-Erik Schulz Oversikt over e-post-adresser

Artikkelserie i Klassekampen våren 1999


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Sør-Afrika går til valg på nasjonalforsamling og provinsforsamlinger 2. juni i år. Dermed er første valgperiode etter Apartheid over, og landet går inn i mere 'vanlige' politiske forhold. I noen artikler skal jeg kommentere en del omkring situasjonen foran valget. Bakgrunnen for kommentarene er at jeg siden 1995 har fulgt utviklingen i landet, bl.a. ved å arbeide ved et universitet i Cape Town et par måneder hvert år.

  1. Hvor står partiene og valgutsiktene?
  2. Valg i Sør-Afrika: Har Mandela holdt løftene?
  3. Det store bildet - overgangen fra apartheid til post-apartheid
  4. Klassekonflikt og rasekonflikt
  5. Tar kriminaliteten over?
  6. Blir alle korrupte i Afrika?

Hvor står partiene og valgutsiktene?

Sør-Afrika går til valg på nasjonalforsamling og provinsforsamlinger 2. juni. Det første frie valget var som kjent i 1994 - da var flertallstyre og avskaffing av apartheidsystemet de store sakene. Nå har hverdagen kommet, Mandela går fra borde som statsleder, den politiske hverdagen står for døra.

Utfallet fra 1994

Valget i 1994 var som kjent et knusende nederlag for Apartheidtidas politiske partier. Selv om National Party (NP, 20% av stemmene) spilte sterkt på hvite og fargedes redsel for det 'svarte' ANC, så fikk ANC nær 63% av stemmene. I nasjonalforsamlingen ble de andre grupperingene små. Inkatha Freedom Party (IFP, 10%) som bokstavelig talt lå i krig med ANC, fikk stort sett bare støtte blant Zuluene i Kwazulu Natal, Pan African Congress (PAC) fikk knusende 1,3%, African Christian Democratic Party fikk 0,5%, og de to hvitt-dominerte partiene Democratic Party (1,7%) og det reaksjonære Freedom Front (2,2%). Bildet i de 9 provinsene var noe mere delt. NP vant Western Cape, med solid støtte i de fargete folkegruppene. IFP vant KwaZulu Natal, med størst støtte på landsbygda (mens ANC var sterke i Durban), og i Northern Cape provinsen fikk ANC med et nødskrik en viss kontroll. De andre provinsene hadde til dels enorme ANC-flertall, selv om Johannesburg-området (Gauteng-provinsen) er både viktig og litt mer delt politisk. Forsøkene på å lage nye, hvite områder (Volkstaat) falt med valget: Det ble ikke hvite flertall der det ekstreme høyre ville slå seg til. Eastern Cape (med tidligere Transkei, hjemplassen til mange ANC-topper som Mandela og påtroppende president Thabo Mbeki) fikk over 80% ANC, og Northern Province (opp mot Zimbabwe) tilsvarende.

Valget ga ANC makta, men basert på klare kompromisser med de andre partiene, ikke minst de gamle makthaverne. Makta betydde også en enorm flytting av folk fra frigjøringskampen og arbeid utenfor statskjernen og inn i maktposisjoner. Både de politiske forsamlingene, deres rådgivere, og sentrale posisjoner skulle besettes. Folkegruppene som nå tok over hadde i all tid blitt holdt nede og nettopp vekk fra mulighetene til å lære seg å styre et land. Alt skulle bygges fra bunnen. De fleste lover skrives om, statsadministrasjonen gjøres enhetlig, og ikke rasedelt, politi, hær, domstoler, skoler og alle etater skulle fylles med folkeflertallets politikk. Å ta over en hær som består av de gamle apartheidstyrkene, ANCs gerilja (MK) og PACs gerilja (APLA), er ikke noen enkel oppgave, og krever sikkert folk. Og slik var det over det hele. 'Blanke ark og tegnestifter til' ble delt ut, men det er langt fra prat til handling.

Hvor står så partiene nå?

ANC (African National Congress) ser fortsatt ut til å være sterke - bl.a. fordi de ikke har hatt noen virkelig tung utfordring i politikken. De har hatt mange interne konflikter. Winnie Mandela er mest kjent hjemme, men det har også vært andre. Det har vært grunnplansopprør som har skiftet partileder mot ANC-toppens ønske i tre provinser, det har vært rivninger mellom gruppene som er innenfor ANC, men bare én tyngre politiker har brutt ut, Bantu Holomisa. Han var diktator og hærsjef i Transkei tidligere, sluttet seg til ANC, ble kastet ut på en svært klosset måte - og startet UDM (United Democratic Movement) sammen med Rudolf Meyer - en av hovedforhandlerne til apartheidregimet (NP) før regimeskiftet. Konfliktene innad i ANC er ikke overraskende. Et parti som har makt og nesten 2/3 av stemmene må omfatte store og ulike klasser og folkegrupper. SACP (South African Communist Party), med nære Sovjettradisjoner, og fagbevegelsen (Cosatu) har rykket til omkring bl.a. den økonomiske politikken, og SANCO (en samling av ulike sivile lokale organisasjoner som støtter ANC) har også vært i store konflikter med ANC-toppen. Den kanskje viktigste spenningen i ANC er etter mitt syn mellom deres hovedbasis sosialt, den afrikanske landsbygdsbefolkningen, og deres politikk som i mange hovedtrekk er å bygge en modernisert, ikke-rasistisk kapitalistisk stat. Den konflikten er på lang sikt fylt av sosial sprengkraft som ennå ikke er kommet til uttrykk.

I sum står altså ANC stadig sterkt, og ser ut til å kunne forvente omtrent samme oppslutning. De har gjort store politiske innhogg i to provinser: I Kwazulu Natal ser de ut til å kunne bli mye sterkere enn IFP, og i Western Cape ser de også ut til å styrke seg betydelig - også inn i de fargete folkegruppene. Problemer kan de møte i Northern Cape (som har stort areal, men svært liten befolkning), og kanskje få litt svekket flertall i noen områder der de står sterkt.

National Party, som nå heter New National Party (NNP) er i ganske dramatisk oppløsning. Fortsatt store, men uten noen klar politikk for det nye, med flukt av politikere, særlig fargete og svarte til andre partier. De er fortsatt fortidas parti. Mest bekymringsfullt for dem er egentlig at de ikke har klart å bryte ut av sin hvithet - de appellerer mest til hvite, som er 12% av befolkningen. Uten innpass blant de 77% afrikanerne vil intet parti kunne bli dominerende. Det hjelper lite å klage over boerspråket (afrikaans) minskende plass når 50% snakker Zulu, Xhosa eller Pedi - språk som har vært helt ute av aviser og TV. Det er f.eks. først de siste par årene at telefonopplysningen i NP-styrte Western Cape kunne svare på noe afrikansk språk.

På kort sikt er det Democratic Party som utfordrer NNP blant de hvite, og de ser ut til å bli mye større. De er markedsliberale, på hugget mot korrupsjon, kriminalitet og vanstyre. Deres hovedproblem er at de til nå må ty til skokrem for å få noe svart utseende, eller svart appell i politikken.

PAC (Pan African Congress), som i sin tid etablerte militant kamp mot apartheid, har ikke maktet å definere noen politikk for det nye Sør-Afrika. Oppslutningen blir deretter, og partiet har i tillegg gjort en del brølere - som å støtte mord på hvite. Problemet deres er imidlertid at de ikke har klart å bygge noe alternativ til ANC i den svarte befolkningen.

UDM - det foreløpig eneste nye partiet som prøver å bryte rasegrensene - har heller ikke vært noen ubetinget suksess. Det skulle potensielt kunne utfordre ANC i Eastern Cape. Holomisa er populær der, men det ser ikke ut til å slå til. Partiet har ikke fått fotfeste som alternativ for hvite, og det har vært ridd av en del beryktede kriminelle i lederposisjon - anklaget for massedrap og bedragerier. Partiets generalsekretær ble skutt tidligere i år i konflikt med ANC, men politisk vold ser likevel ikke ut til å prege valget nå - slik det gjorde rundt 1994.

IFP søker etter velgere særlig i konkurranse med ANC. Partiet har en mørk fortid med samarbeid med apartheidregimet, men fortsatt styrke i Kwazulu Natal provinsen. ANC, og likeens fagbevegelsen, har utfordret IFP på hjemmebane. Til tross for konfliktene er det også sterke linjer som kan binde IFP til ANC på sikt. Partiet ser ut til å svekkes, men ikke dramatisk.

Utgruppene på den hvite høyresida vil som sist få noen mandater, men de ser ut til å ha relativt liten politisk tyngde, og deres utspill og konflikter er mere gode historier enn reell politisk betydning.

Den radikale ukeavisa Mail &Guardian ga i april en gjetting av valgresultatet basert på gallup og skjønn som ga ANC omtrent uendret oppslutning, men ingen 2/3 majoritet. NNP spås nær halvert oppslutning, DP en økning fra 7 til 30 mandater (av 400), det nye UDM litt over 3% oppslutning, noe tilbakegang for IFP - mens resten blir omtrent som før. ANC spås å ta over som største parti i Western cape og Kwazulu-Natal, men uten å få flertall - mens de ser ut til å miste det i Northern Cape. I alt relativt små endringer.

Vil folk stemme?

Tidligere i år var det et viktig spørsmål - bare halve velgerskaren hadde registrert seg for valget. Nå er jo ikke det mer dramatisk enn USAs deltakelse i valg, men tilbakegang fra valgeksplosjonen og gleden fra 1994 kunne undergrave regimets legitimitet og tyde på apati. Nå gikk det ikke så langt - rundt 80% registrerte seg til slutt, og valgprosessen er konfliktfylt, men ser ut til å forløpe OK. Problemet er nok mer at velgerne mest er mobilisert i en siste kraftanstrengelse - massebevegelsen som drev fram valget i 1994 er ikke der. Dermed vet en ikke hvor mange som tar spranget fra registrering til å avgi stemme, det er et virkelig spenningsmoment for det unge demokratiet. Sør-Afrika er tilbake i hverdagen, og Mandela forlater statsskuta. Hva hverdagen er, og hvordan den kan ha endret seg skal jeg se mer på i en seinere artikkel.


Har Mandela holdt løftene?

Sør-Afrika går til valg 2. juni. Det er fem år siden folkeflertallet og ANC (African National Congress) fikk flertall i landets første frie valg. Apartheid tida var definitivt forbi. Men etter valg skal det styres, og forventningene til det nye Sør-Afrika var enorme: Endelig skulle et av verdens mest ressursrike land bruke ressursene til folkets beste. Også arven var enorm: Et samfunn skreddersydd for å sikre levekårene for den vesle hvite minoriteten (12%), og for å undertrykke den resterende del av befolkningen pluss nabolandene.

Alle ventet antakelig en rask forandring. Bedre levekår for alle, demokrati og likestilling. Nå, fem år seinere, er folk mer resignerte. ANC har bragd dem makt, avskaffet apartheid, gjenreist menneskeverdet. Vyene om et samfunn nært opp til sosialisme er forlengst ute i det blå (om de er der), og bedrete levekår ser ut til å gå langsomt. Som hvit og rik på besøk merker du det neppe. Veiene, hotellene, feriestedene var laget for oss. De er litt gammelmodige - så sanksjonene har virket, landet har sakket litt etter. Men det er som USA: en lever godt i sin egen verden - de andre er der borte et sted, godt utenfor vår solfylte hverdag. Det var jo nettopp meningen med apartheid. Plutselig går de svarte på motorveien - rett og slett fordi de bor like ved, og det er ingen vei eller gangsti dit. Veiene ble ikke bygget for dem, men for 'vår' rase. Bor det 5.000 i en pen liten villaby, så bor det kanskje 25.000 over haugen dit vi verken kommer eller bør dra. Det er disse som venter på at ANC skal levere opp mot løftene fra 1994.

ANC baserte seg opprinnelig på Frihetscharteret - som i tillegg til likhet og demokrati vill nasjonalisere bl.a. naturresursene - et program med sosialdemokratiske visjoner fra 50-åra. Men foran valget i 1994 la de fram en plan for valgperioden som nok var full av vyer, men som var pragmatisk i forhold til fortida: Det skulle gjøres et krafttak for refordeling og bedring av levekårene, men det skulle skje uten grunnleggende endringer i eierforhold og økonomi. De Sør-afrikanske storkonsernene og jordeierne var sikkert bekymret, men de sto ikke overfor noen revolusjon og samfunnsomveltning som rammet deres grunnleggende økonomiske interesser. Hovedsaka for det nye styret var å avskaffe apartheid fra topp til bunn i samfunnet.

Valgprogrammet i 1994 het RDP, Reconstruction and Development Programme. Det var et program for å få vekk fattigdommen. Det stilte mål for bedring av levekårene - og disse kan sammenliknes med hva som har skjedd i virkeligheten etter 1994. Underveis i valgperioden ble RDP erstattet med et mere 'Pengefond, Globalisering, vestlig økonomi' - vennlig program, GEAR, Growth, Employment and Redistribution strategy. Dette gjenspeilte en tilpasning til finanskapitalens krav om sikkerhet for penger ut og inn av landet, en meget stram offentlig budsjettpolitikk, og i praksis vingeklipping av en del løfter.

Planen skulle bidra til å løse et hovedproblem: Å skaffe flere jobber. Arbeid skaper inntekter, og er et nøkkelpunkt i å rå bukt med fattigdom. Landet hadde i utgangspunktet en økonomi som var klassisk delt: Arbeidere i brakkebyer, familier i bantustan, i praksis en slags reservat med overbefolkning og minimale muligheter for å skaffe seg et levelig utkomme. Det er uenighet om hvor stor arbeidsløsheten er, men alle mener den er stor. Et sted mellom 20 og 30% er antakelig en god gjetting, og av de som har jobb arbeider et sted rundt 1/5 i det som kalles den 'uformelle sektoren', det vi ville kalt 'svart arbeid'.

Et hovedproblem for det nye Sør-Afrika er at de ikke har fått gjort noen stor endring i denne situasjonen. Arbeidernes rettigheter er forbedret, men i et land der halve befolkningen er under 20 år blir det 3-400.000 nye arbeidere på jakt etter jobb hvert år. Med en kapitalintensiv industri (som smelteverk, gruver), og en svak fagutdanning; med offentlige budsjettkutt og 'vekst uten nye jobber' så er problemet minst like stort som før. ANC oppgir typisk nok ingen tall for nye jobber de har fått til i valgmanifestet nå i 1999. Det er rett og slett for dårlig, og de innrømmer det sjøl.

Apartheids sosiale basis var boerne, de hvite 'farmerne' med arbeidskraft under noe nær slavekår. De fikk sin del av overskuddet fra gruvedriften gjennom svære subsidier. Når disse falt, og arbeiderne fikk et minimum av rettigheter, så datt 800.000 av 1,4 mill. jobber vekk. Sør-Afrikas industri - som kunne ta over arbeidskraft har samtidig hatt feil struktur - den er bygd opp for et land som skulle klare seg sjøl og sikre de hvite under boikotten. Dermed står problemet med jobber uløst - og er som en bombe under sosiale konflikter. Viktig her er at dette ikke er et storbyfenomen. Det er de som håper å komme opp og fram en ser i townshipene rundt byene. Det er landsbygda som har både millioner i fattigdom, massearbeidsløshet og manglende økonomisk utvikling. Og det er her ANC har sin sosiale basis.

Fattigdommen

Sør-Afrika er ikke et u-land. Gjennomsnittsinntekten er som i et middel-inntektsland. Men det er også et u-land, fordi inntektene er så skeivt fordelt. Det er rike i alle folkegrupper, men i all hovedsak er ulikheten rasedelt. Mer enn 1/4 av husholdningene i den afrikanske folkegruppa tjener mindre enn 1.000 USD pr. år - en inntekt som nok rekker lenger enn 8.000 kr her hjemme, og kan skjøtes på med naturalgoder, men den er uansett ufattelig lav. Opp mot køene av BMWer, hagene med vakter og rotweilere er dette helt sikkert ikke 'bærekraftig fordeling' av godene. Alle mål for ulikhet slår ut med alarmsignal for landet. Utfordringen er rett og slett å løse u-landsproblemet innenfor et land som er både et i-land og u-land.

Løftene fra 1994

Fra RDP kan en finne løfter for valgperioden. De kan konfronteres med hva som er skjedd. Her skal jeg velge en enklere vei: Jeg legger RDP ved siden av ANC sitt valgprogram for 1999 og sammenlikner med hva de sjøl mener de har fått til.

Husbygging

Hus, ditt eget hjem, er et ønske i Sør-Afrika som er i klasse med ropet på jord i Russland i 1917. Mellom 2,5 og 3,5 millioner nye boliger trengs, og hvert år melder 180.000 nye familier seg i køen. Løftet var å bygge mer enn 1 million hus i valgperioden. ANC hevder de har fått 3 millioner mennesker i hus, 750.000 boliger 'enten bygd eller påbegynt'. Ingen fallitt, men langt igjen til målet. Hus betyr fire vegger og et tak, samt strøm, vann og ofte kloakktilknytning. En skuffelse opp mot det vi forventer, men en drøm i forhold til fortida.

Land

Apartheid betydde at folk ble fordrevet fra jorda si. Idag kalles det etnisk rensing, og de samme som nå bomber mot det syntes det var en grei politikk der sør, hukommelsen er kort. De ble fjernet med politi og bulldozer, i byer og på landet. ANC lovet å refordele 30% av landbruksarealene til folk uten jord. Det har de ikke klart, bare 1,5% av jorda er refordelt. Fredelig ekspropriering tar tydeligvis tid, og de hvite farmerne er definitivt ikke den mest reformivrige gruppa i landet.

Vann

Her var løftet at alle skulle ha tilgang på 20-30 l reint vann pr dag innen 200 m fra boligen. Ikke mye, sammenliknet med de rikes svømmebasseng, men enormt i et land der tilgang til rent vann har manglet for 12 millioner mennesker, og selv en stor del av skolene har manglet vann (samt strøm, doer, avløp). 3 millioner nye har fått ny tilgang på vann i en konfliktfylt prosess.

Strøm

Selv om Sør-Afrika produserer hoveddelen av kontinentets elektrisitet, og det er stor ekstra kapasitet ved kraftverkene, har over halvdelen av husholdningene ikke hatt tilgang til strøm. Det er sjølsagt viktige sosiale og miljømessige virkninger av såvel strøm som alternativ energibruk. RDP satte som mål å få 3 millioner hushold knyttet til nettet, og ser ut til å nå 2,5 millioner. Her er de dermed ikke langt fra målet, og det er utviklet teknologi for såvel levering som betaling tilpasset forholdene - vi har faktisk en del å lære i Norge av deres system.

Offentlig transport og telefon ble også lovet store forbedringer. F.eks. skulle skoler og sjukehus få telefon. Her er vanskeligere å spore resultatene. Det er utvilsomt et telesystem, 3 millioner flere folk har fått tilgang, men det er svakt på landsbygda. Offentlig transport er stadig ille - tog og buss er både farlige og dårlige, minibusser (som er en sentral del av offentlig transport) er det masser av - høyst trafikkfarlige (20% av ulykkene...). Om det er bedre enn før er vanskelig å si. Det ser ut til at bedre offentlig transport fortsatt er viktig for å bedre levekårene.

Bedre enn pessimistene, mindre enn løftene

Alt i alt er det på et vis hverken gått bra eller dårlig. Folk er misnøyde, det nye samfunnet har definitivt ikke levd opp til forventningene om bedre levekår. Men det har heller ikke gått i stå. Det går langsomt i en retning som kan være bedre enn fortida. Hva neste valgperiode vil bringe synes å være absolutt i det blå, men entusiasmen for det nytt samfunnets virkning for levekårene er absolutt gått over.


Det store bildet
- overgangen fra apartheid til post-apartheid

Overgangen fra apartheid til flertallsstyre i Sør-Afrika har skjedd langs den fredelige veien. Til tider en blodig fred - med en periode med 10 politiske drap pr. dag. Men opp mot en voldelig omstyrting av apartheid har det utvilsomt vært fredelig. Boerne var både villige og istand til å føre en borgerkrig, og det var motparten også. Isteden er geriljaen og apartheid hæren slått sammen, politiet også, statsadministrasjonen er som før, ja selv sikkerhetspolitiet er slått sammen med ANC sine kadre. Dette er viktig for å forstå Sør-Afrika. Det har vært forhandlet for å få dette til, og det må ha blitt gitt store løfter på begge sider. Manglende sosialisme og omstyrting av staten må sees i dette bildet. Alternativet kunne vært borgerkrig, og da en virkelig borgerkrig. Om kompromisset er vært gevinsten kan diskuteres, men alternativet hadde utvilsomt vært både væpna og blodig. I fem år har derfor ANC styrt med en statsadministrasjon som var overbemannet med folk som støttet det gamle regimet, og med ansettelsesgaranti. Allende med Pinochet sin hær og politi er bare skyggen av dette, en må anta at det kryr av folk som vil det nye vondt, og som i beste fall yter passiv motstand. 80% av dommerne i rettsapparatet er hvite, og domstolene bærer preg av det. Byråkratiet er tungrodd og kvelende på aktiviteten. Tanken går utvilsomt til Lenin som i Staten og revolusjonen påviste at en ikke skulle overta, men knuse borgerskapets stat.

Velger en først den fredelige veien må en stå løpet ut. I Sør-Afrika gjelder det 'fred og forsoning' fram forbi valget nå i 1999. Etter det kan en si opp i offentlig sektor, gripe mer inn overfor gamle strukturer. Men mange garantier er gitt i femårsperioden. En ny grunnlov, et sett med nye lover (i hundrevis) er på plass. Alt dette gir sjølsagt også garantier til det bestående. Det er ingen ny revolusjon rundt hjørnet, men det kan bli spennende å se om ANC er villig til å utfordre det gamle mer enn i denne perioden.

Det andre problemet som reiser seg ved 'fredelig overgang' er om de som tar over sjøl bare går inn i de gamle makthavernes rolle, med litt nytt ferniss. Har tida fra 1994 utviklet et ANC-skikt som nå forsvarer egne privilegier istedenfor å være klar til å rive ned de gamle? Mange tegn kan tyde på det. ANC sin massemobilisering ser ut til å være svak - det er liten synlig bevegelse på gata. ANC sine representanter ser ut til å ha tatt over de gamle privilegiene i stor grad, istedenfor å rive dem vekk. Det synes, og det synes ubehagelig. Et liv fjernt fra de som de representerer, og med stadige avsløringer av folk som beriker seg på nyvunnet tilgang til ressursene. Nå er ikke det noe overraskende. Partiet skal plutselig styre et land med 40 mill innbyggere og et fiendtlig statsapparat. Tanken går fort til SUKP sin fortvilte kadermangel etter revolusjonen. Og sjølsagt vil en hver karrierist ta på seg ANC-merket, det er veien til posisjoner. Det nye blir som et tynt ferniss oppå. Irish Coffee kaller de det: Svart nederst, hvitt skum på toppen, og noen få sorte sukkerperler øverst.

Noen motstøt ser det ut til å være. Flere provinser har stemt ned ANC-ledelsen i valg av egen ledelse. Korrupsjon blir hengt ut av pressa, og de som spiser av lasset blir av og til tatt. Men det ser foreløpig ut til å være langt igjen til en kampanje mot dette, som antakelig er nødvendig gjennom hele apparatet. Det er en klassisk situasjon - der den økonomiske basisen former overbygningen. En kan ikke på sikt tenke seg et fundamentalt annet samfunn uten at det blir gjort noe grunnleggende med eiendomsforholdene. Antakelig er den veien som er valgt begrensende for målet: En kan ikke nå fra apartheid til sosialisme ved å overta det gamle styret og den gamle økonomien. Meget mulig er dette også den riktige veien - å gå fra Apartheid til en ny kapitalisme med et gryende svart borgerskap, for så å sette en ny omveltning på dagsorden. Den sosiale krafta for dette blir neppe ANC, men kimen kan ligge der. Problemet for min del er at diskusjonen og de bevisste valgene synes å mangle. Landet er fullt av radikal retorikk, men de faktiske tiltakene i en mer radikal retning, utfordringen av det gamle, ser ut til å mangle i stor grad.

Ingen skal tro at dette er lett. De som har fått posisjoner har takknemlighetsgjeld til tusener som har hjulpet til. Svært få erfaring i det vi tenker oss som statsstyre, og de bør antakelig velge seg andre veier enn oss.

Sør-Afrika bærer på et annet stort ansvar. Det er vårt tiårs store sosiale eksperiment. Landet har både et utviklingsland og en industristat innenfor sine grenser. Det har rike ressurser og en fungerende infrastruktur. Slik sett er det en verden i miniatyr. Kan de finne en vei til å bygge bro over kløftene - mellom fattig og rik, svart og hvit, industristat og bondeland? Kan de peke ut noen nye veier som leder videre fra imperialismens tidsalder? Og hvilke tiltak peker den veien? Landet er et av de få som kan utgjøre en spire til det nye som må komme - når vår kultur sin utplyndring av jordas innbyggere når sin yttergrense.

Slik det er nå spriker alle de spørsmålene jeg har reist i mange retninger. Det finnes spirer til at retningen samfunnet skal ta blir luftet i debatten, men mye mer preges landet av kampen for det daglige, de små skrittene innefor det bestående samfunnet.


Klassekonflikt og rasekonflikt

Sør-Afrika har en vel etablert klasse av monopolborgerskap. Antakelig er dette et godt eksempel på det en på 70-tallet kalte statsmonopolistisk kapitalisme. Noen få storkonsern med Anglo American i spissen dominerer næringslivet. De vakre vingårdene drives av familier, men eies av monopolene. Såkalte 'Parastatals', halvstatlige selskap, har på monopolbasis drevet havner, strøm, televerk, kringkasting, flyselskap osv. Det vel utviklete finanssystemet synes ved JSE, Afrikas store børs. Og vi merker det sjøl ved besøk: En stikker plastkortet i veggen og ut kommer sedlene. Dette skiktet rekrutterer nå inn svarte. Johnnic, det første store selskapet med svart kapital startet virksomheten der jeg holder til (i Cape Town) med å kjøpe et svært gårdsbruk for å anlegge golfbane. Neppe direkte i massenes interesse, ei heller for de som kunne beskue det nye fra andre sida av veien, der Mandela satt fengslet etter Robben Island. Fagforeningene investerer medlemmenes midler, og en får konfliktene til overflata. Gruvearbeiderne mister jobben, industrier blir gjort om til mer og mer bakgårdsleverandører. Konstitusjonens gjeve arbeiderretter uthules slik på velkjent vis.

Landsbygda gir et helt annet bilde. Der er det stillstand - alt endres sakte, det nye står mot det gamle, og hvem vet hvilket levesett som gjør folk mest lykkelig. Fattigdom gjør det neppe, og for deler av landet er det virkelig tradisjonelt landbruk på u-landsvis. Skiktet over - som var de hvite kolonisatorene - er nå supplert med de svarte administratorer, som til dels ser ut til å utvikle svært skadelig økonomisk adferd. Det er antakelig en kamp om hvor landsbygda skal gå, og der det ikke er gitt at en unngår en parasittisk overklasse med en utsugd bondebefolkning. Flere provinser, med store folketall, bærer på slike trekk så langt jeg kan se. Den gamle ordningen med vin istedenfor lønn er slett ikke avskaffet - og innslaget av ny handel og industri er sparsomt.

Pendlerne har alltid vært et viktig skikt i landet. Vel organisert i herberger der familiene ble holdt hjemme - slik var ordningen. Fortsatt er det ofte folk med to familier - en på landet og en i byen. En bokstavelig talt dødelig kombinasjon i områder med 20-25% HIV-smitte. Men også en mulig bro for endring på landsbygda.

'Affirmative Action', kamp for likestilling, har flere aspekt enn hos oss. Å få de svarte inn i posisjoner uten at det skal ramme hvites jobb-garanti er ikke lett. Og kvinnenes stilling er dels fortvilet - med null verdi på landsbygda. Lettere blir det ikke av det gamle systemet. La meg ta ett vel kjent eksempel. Allan Boesak ble i mars i år dømt til 6 år for underslag, en dom som virker grei nok. Hva norske aviser ikke skrev var at dagen før falt det dom i en mye viktigere sak. En full hvit farmer skjøt på noen som gikk over hans høyst private grunn. Det viste seg å være ungene til en av arbeidsfolkene, og en baby ble brutalt myrdet. Han fikk betinget fengsel. Årsak: En kunne ikke utelukke at han egentlig skjøt i luften, og at kula hadde rikosjert fra en luftledning over tomta. 'One Boer, one Bullet' ropte folk utenfor rettslokalet - og opp mot Boesaks 6 år ble rettssikkerheten noe illusorisk.

Det er altså rasekonflikt. Vi hvite løfter hånden og passerer politiet - de andre blir sjekket opp i veikontroll. De som har eiendom har tradisjon på at den er hellig, og de andre har tradisjon på å neglisjere den.

I Norge er en vant med konflikt om eiendomsform: Statseie eller privat eie, kampen mot privatisering. Men i Sør-Afrika er det også en sterk bevegelse som ikke aksepterer at noen eier. Selv kommunister må bli overrasket når en ikke kan planlegge ut fra at eiendomsretten er klargjort. Tjuvfiske er en ting - det kjenner vi også. Husokkupasjon, og okkupasjon av land for å sette opp hytter og rønner er også kjent. Men hva om en bestemmer seg for å bygge ny, sosial boligbygging? Neste dag er byggefeltet okkupert av familier som sier de bor der, og følgelig har førsteretten til tomter og hus. Protesterer ordføreren kan de godt finne på å svi av huset hans. Den manglende respekten for det private eiet er altså utvidet til at også felleseiet fornektes. Det gjør planlegging vanskelig. Siden i tillegg politisk organisering er knyttet til sosial organisering i dette landet, blir de nye områdene en kamp mellom ANC-kvartal, eller PAC-, UDM- eller Inkhata-områder. Og her bokstavelig talt en kamp - der liv går tapt fort vekk, og folk må bo tiår uten hjem fordi andre okkuperer dem.

Hva er så avgjørende på lang sikt?

Slik jeg ser det er Sør-Afrika et vel etablert kapitalistisk land, med en progressiv grunnlov, en intens klassekamp om grunnleggende verdier, men ingen kamp for å endre grunnlaget for økonomien. 'Brothers in Arms' har blitt 'Brothers in Business', der det siktes mot å etablere et svart borgerskap, en gruppe ledende forretningsmenn og statsledere som kan ta sin plass som herskere i landet. Det er sjølsagt en utfordring til det hvite borgerskapet, men de trenger det også som en bro til myndighetene i et land der nær 4/5 av befolkningen er svart. For de gamle boerne er det sikkert mer enn en torn i øyet. Landet kan på kort sikt stabiliseres og styres slik, men det er og blir en sosial vulkan. Med en ulikhet i levekår som er enorm kan ikke samfunnet forbli rolig over lang tid. Det må i det minste til omfordelinger etter sosialdemokratisk mønster, og i tillegg en dramatisk endring i folkeflertallets muligheter til å sikre sine egne levekår. Fagutdanning, adgang til, og trening i moderne økonomisk virksomhet må til. Kamp for rettigheter, endringer i samfunnet på alle plan er en lang og konfliktfylt vei, selv for å sikre et 'vanlig' kapitalistisk land.

Avgjørende for utviklingen her er grunntrekkene i hvordan økonomien er organisert. Det er store konsern, et sterkt finansvesen, en åpen økonomi fullt tilpasset den vestlige markedsøkonomiens krav. Dermed blir etter mitt syn klassekonfliktene mer og mer markerte, selv om de ofte faller sammen med rasekonfliktene.


Tar kriminaliteten over?

Tør du reise til Sør-Afrika? er det spørsmålet jeg oftest får. Ja, jeg gjør det - selv om jeg er en forsiktig reisende. I vestlige media fråtser de formelig i skrekkhistorier. Er det 'verdens farligste land', drukner alt i kriminalitet, har ANC mistet kontrollen?

Det er utvilsomt mye farligere i Sør-Afrika enn her hjemme. 2.000 drap i måneden, 4.500 voldtekter pr måned, 8.000 biltyverier, 38.000 innbrudd, 1.000 kapringer av bil, 3.000 barn misbrukt, osv. - alt ut fra politistatistikken. I tillegg dør ca. 900 i trafikken hver måned. Del på 9, og en kan sammenlikne med Norge. Det er tydeligvis et utbredt gjengsystem involvert i narkotikahandel, våpenomsetning og økonomiske kriger. Kampen om drosjerutene er velkjent - konkurrentene skytes ut av markedet. Økningen har vært stor for voldtekt og innbrudd. Politiet er tydeligvis involvert i mye - den kjente kriminaliteten der er tre ganger høyere enn i befolkningen, og det er daglig kost at bevis 'forsvinner', politistasjoner ranes for våpen osv.

De hvite er tydeligvis urolige - for både eiendom og unger. 'Armed response' er et vaktselskapslagord som trengs i markedet der sør, men som neppe gjør seg like bra hos oss. Turistene blir skrekkslått de gangene et turiststed blir angrepet, og avisene kan utvilsomt vise en skrekkhistorie hver dag. Men bildet er etter mitt syn ganske ulikt det pressa slår opp. Statistikken viser at det i all hovedsak er svarte unge menn som dreper svarte unge menn. Siden befolkningen er ung og svart, så gir det dramatikk - men for oss hvite og rike virker det på mange vis mer som USA: Det er farlig å være på feil sted til feil tid, men døden er ikke bak hvert hjørne. De drapene jeg leser i avisene fra 'mitt distrikt' er omtrent alle fra steder jeg hverken har vært eller kan tenke meg å dra. Jeg kan ferdes på kveldstid - bare jeg vet hva jeg ikke skal gjøre.

I Sør-Afrika drepes 1 til 2 personer hver dag av politiske grunner. Det er dramatisk for et demokrati, og kan gi NRK skrekkoppslag ukentlig. Dramatikken er imidlertid at det har gått ned fra 10 pr. dag første halvdel av tiåret. Det er vanskelig å vite om økningen i voldtekter - som er enorm - er reell eller et uttrykk for at det ikke var vits i å anmelde før. Uansett gjenspeiler tallene en holdning til andre mennesker som er rå og brutal på et vis som er totalt ukjent i Norge.

Forbrytersyndikatene, narkohandel og ulike former for økonomisk kriminalitet - også av mafialiknende karakter virker på frammarsj. ANC trekker stadig fram 'den tredje styrke' - en mulig kampanje for å destabilisere regimet. Det er utvilsomt mange med makt og innflytelse, også i politiet, som ikke ønsker det nye Sør-Afrika velkommen. Bandekriger, med lynsjing, terror og kamp med politiet er også utbredt, og noen ran virker som de er planlagt med geriljasoldatenes metoder.

Alt dette har brakt kriminaliteten opp på dagsordenen i en helt annen grad enn i 1994. Den er nærmere de rike, nærmere media. Pressa er også mer fri, den kan dekke der apartheid ønsket å skjule. Sett utenfra virker det som om det ikke er kontroll med utviklingen, men at den nå blir tatt mye mer alvorlig. Sjølsagt er mye kriminalitet sprunget ut av ulikheten. I et land der inntektsforskjellene er enorme, og langt på vei følger rasegrensene - så må det bli høy kriminalitet. Men det har også vært en aksept av kriminalitet, særlig økonomisk snusk. Heleri er dagligdags, å ta av lasset likeså. Det mangler en kontant skille mellom rett og galt - som også undergraver statsfinansene fullstendig. ANC har stilt dette på dagsordenen for neste valgperiode, men om de makter oppgaven står igjen å vise. Når politiet skal rengjøres for å kunne jobbe effektivt, når organisert kriminalitet ser ut til å ha etablert seg i stor skala, så ligger en kjempejobb foran landet. Det er ikke nok å skylde på arven fra apartheid - det er også et problem knyttet til det nye samfunnet.

For oss privilegerte er det betydelig enklere. Vi kan holde oss unna, låse bildøra og sette gitter rundt livet - og seile gjennom slik de gjør i USA. I townshipene og på landsbygda er det kampen mot kriminaliteten skal stå - og der er det få gjemmeplasser.


Blir alle korrupte i Afrika?

I norske media får en av og til inntrykk av at alle 'der sør' er korrupte eller på ulike vis uærlige i samfunnstyret. Vi er vel ikke akkurat helt hellige her hjemme heller, selv om vi synes å anta det. Nå har Sør-Afrika bygget det nye folkestyret i 5 år - har de gått den veien mange fryktet?

Leser en avisene i landet får en inntrykk av at ulike former for snusk er et problem. Klassisk korrupsjon - at en betaler offentlige tjenestemenn for fordeler er én form. Politikere som beriker seg selv ut fra posisjonen sin er en annen. Klassisk svindel med penger er en tredje form. Misbruk av midler i statsapparatet er også en form for det en kan høre kalt korrupsjon.

Her er flere spørsmål. Først: Situasjonen før folket tok over er ikke kjent - annet enn at alt tyder på at det var mye økonomisk svindel og korrupsjon. Å holde informasjon om det skjult var en del av apartheid-statens selvforsvar, og mange mener slik svindel eksploderte de siste tiårene med apartheid, nettopp i skjul av all slags hemmelig aktivitet. En viktig nyvinning er derfor at slike forhold nå lettere kommer ut i lyset.

Til tross for mange historier i avisene ser det ut til at blant politikerne er det foreløpig ikke et stort problem. Det finnes, det avdekkes, og en del folk har blitt avsatt. Det tyder jo på en viss sunnhet i systemet - det får ikke fortsette overalt. Derimot ser det ut til at det er verre i administrasjonen - både pressa og tallene tyder på at mye midler blir misbrukt.

En del av økonomisk 'ukultur' er arvet. Leveranser til apartheidstaten var kjent som korrupte på noen felt - som til fengslene og skolene, systemer for sosialstøtte og fiktive offentlige prosjekt. Homeland-systemet avlet korrupsjon, bl.a. fordi de ble finansiert via statlige overføringer gjennom et statsapparat som skulle holde ro og orden. Sosial boligbygging ble også misbrukt slik.

Mye svindel med pensjon og sosialordninger har blitt avslørt. Utbetalinger til ikke-eksisterende personer har lekket midler i stor stil - og 7% av politistyrken har vært etterforsket i løpet av et år for svindel i tjenesten. mapper 'blir borte', stjålne biler blir beskyttet osv. Skolesystemet i noen provinser synes å omfatte skikt i administrasjonen som får lønn, men gjør lite, i en annen provins har husbyggingsbudsjettene blitt misbrukt i stor stil, osv. Anslag er gjort om at 7% av offentlige midler forsvinner i svindel og feilforvaltning - en anseelig sum.

Et særproblem i landet er mangel på utdannede tjenestemenn til kontroll, og folk som føler seg sosialt forpliktet til å bygge det nye landet. ANC ga jobbgaranti til alle offentlige tjenestemenn, og de siste fem årene har derfor offentlig administrasjon krydd av folk som er opplært til å gjøre motsatt av hva som nå forventes. Med andre ord: Det må være mange illojale tjenere arvet fra fortida. Samtidig er Sør-Afrika mindre utsatt enn mange andre afrikanske land. Pengestrømmen går mye mindre fra utenlandsk støtte via staten til ulike 'prosjekter'. Det gjør at fristelsene blir mindre, muligheten til korrupsjon er ikke så overhengende som i en del u-hjelpsland.

ANC har etter mitt syn gjort noen feilgrep her. De la opp til en stil der de nye, valgte representantene skulle overta privilegiene som var der, og ikke en stil med enkel levestil. Rask sosial mobilitet inn i maktstillinger brakte slik en flåte av dyre biler, dyre hus, gjeld - og sosiale forpliktelser til å støtte alle som hadde støttet frihetskampen. Partiet mottok støtte fra Casino-bransjen, og søkte å dekke at det foregikk. Noen steder forventes gaver fra næringslivet. ANC sin 'innpakking' av Boesak når han ble tiltalt for svindel med utenlandsk støtte var også ille - der såvel justisminister som president gikk åpent ut mens etterforsking pågikk. På den andre sida har de opprettet åpent arkiv over alle topp-politikeres økonomiske forhold, og flere som er tatt i snusk er avsatt. Situasjonen er på et vis delt, det kan gå til det bedre, eller ende opp i en hengemyr av misligheter. Den nye presidenten, Mbeki, har rykket ut før valgkampen med en strammere holdning til hva som er økonomiske misligheter. Det lover bra - både mot kriminalitet generelt og korrupsjon spesielt.

Alle blir altså ikke korrupte i Afrika, og et åpent samfunn hjelper absolutt. Men faren er der, og det er ingen grunn til å slappe av.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside