AKP-arkivet

Natos ferskeste lærdom:
Å ramme sivile en "enorm suksess"

av Knut Rognes Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er trykt i Klassekampen 24. september 1999.
Andre artikler av Rognes finnes her.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Det nye Natos ferskeste lærdom av Jugoslavia-krigen, kan en nå lese på U.S. News and World Report's nettside, i en artikkel av Richard J. Newman med tittel: "Bombingen som ikke virket i Kosovo. Angrep på serbiske tropper i felten var uten resultat. Så hva var det som vant krigen?" Jeg sakser og kommenterer noen hovedpunkter:

1) Militære mål ble ikke truffet.

"... Samtidig som to B-52 fly tordnet over de sørvestre deler av Kosovo den 8. juni stirret krigsplanleggerne ved NATO's operasjonssenter i Vicenza, Italia, håpefullt på et "live" video-opptak fra et ubemannet spionfly som sirklet over de serbiske forsvarslinjene. Da de 37 bombene som ble sluppet av jetflyene begynte å eksplodere, "ropte og skrek de av glede," sier oberst Floyd Carpenter, operasjonsgruppeleder for 5. bombeving, som nettopp da hadde telefonkontakt med Vicenza. Foreløpige rapporter anslo at 800 serbiske soldater var drept. Dagen etter gikk Jugoslavia med på å trekke alle sine styrker ut av Kosovo.

Angrepet syntes å være nettopp det avgjørende støt NATO hadde håpet på - inntil NATO-analytikere undersøkte området med helikoptre fra 50 fot over bakken. Det var massevis av bombekratere, sikkert nok. Men undersøkelsen avslørte "ikke noe som helst" i følge en NATO talsperson, "som kunne tyde på et slikt resultat" - for eksempel personlige effekter spredd omkring. "Hvis det ikke var tante Sofie som hadde vært der med feiekosten sin og ryddet opp," insisterte han, "ble ingenting av betydning ødelagt i området." "

2) Russisk tilbaketrekning av støtte (merk at det nye Nato legger stor vekt på samarbeid med russerne, selvsagt motsatt det gamle Nato, se artikkel 36 i Natos nye strategiske konsept), og angrep på sivile mål var avgjørende:

"... Mange militæranalytikere har i mellomtiden kommet til den konklusjon at tilbaketrekningen av russisk støtte og de omfattende angrep på elektristetsforsyningen og andre "strategiske" mål - som ble intensivert først på slutten av den 78 dager lange krigen - vart det som til syvende og sist fikk den serbiske lederen Slobodan Milosevic til å gi opp."

3) Overdreven stormakts-selvtillit førte ikke til ønsket resultat:

"... Opprinnelig la NATO planer for en bombekampanje som bare skulle vare to til fire dager til Milosevic ga seg."

4) Det forelå ingen planer for mottrekk mot etnisk rensing, med katastrofalt (og implisitt beklagelig) resultat:

" ... Heller ikke hadde NATO noen planer for hvordan en skulle gripe an serbernes brutale framferd mot etniske albanere i Kosovo. 'Resultatet ble,' i henhold til det Anthony Cordsman ved Senter for Strategiske og Internasjonale Studier skrev i en rapport for Luftforsvaret, 'tusenvis av drepte og over 1,5 millioner flyktninger.' ..."

Denne person har selvsagt ikke den samme innsikt som professor og forskningssjef ved Institutt for forsvarsstudier i Oslo, Olav Riste, som omtaler flyktningekatastrofen i synske vendinger (Aftenposten, kronikk 13. september 1999):

"Etterpåkloke klagemål om at NATOs bombeoffensiv på kort sikt forverra situasjonen for kosovoalbanarane skal ikkje ha gjort det lettare. (Ingen av desse anklagarane synest å ha teke inn over seg at ei etnisk reinsing av Kosovo utan inngrep frå NATO ville ha utestengt dei fordrivne frå sine heimar for lange tider, kanskje for alltid.)"

Både Anthony Cordesman og tidligere Nato-generalsekretær Lord Carrington hører altså til de etterpåkloke. Poenget Riste ikke vil ta inn over seg i glansen av Natos tilbakeføring av de samme flyktningene - ved angrep på jugoslaviske sivile (se pkt. 6 nedenfor) og nyskaping av 200.000 flyktninger av feil etnisk type, foruten etnisk rensing, også av feil type, i selveste Natos 40.000 mann sterke nærvær, noe som ikke verdiges et ord fra Riste - er at FN's høykommsissær for flyktinger ikke rapporterte eksterne flyktninger før 27. mars, tre dager etter "inngrepet frå NATO". Kosovoalbanere ble f.eks. den 1. mars hindret av serbiske myndigheter i gå over grensen til Makedonia uten pass og papirer, mens de etter den 24. mars ble fratatt identitetspapirer og fordrevet over grensen, uten tvil tegn på en endring av politikk fra serbiske myndigheters side som følge av bombingene. Videre synes ikke Riste å bry seg om at den etniske rensing under Nato's overoppsyn undergraver Nato's egne påstander om at de skulle ha grepet inn i humanitetens navn i første runde, eller om at bakkestyrker skulle ha kunnet hindre den første etniske rensingen. Han ser heller ikke de 200.000 serbiske flyktningene, i tillegg til de 500.000 i Serbia fra før, som noe humanitært problem, og følgelig synes han heller ikke å bry seg om at dette bekrefter at Nato ikke har og ikke har hatt allmenne humanitære motiver. Han synes å mene at bare den offisielle fiendens ondskap er verdt forsøk på bekjempelse.

5) Enda en gang, nesten ingen militære mål truffet:

".. En Nato gruppe som undersøkte 900 bombemål utpekt av Nato i Kosovo fant bare 26 ødelagte stridsvogner eller artilleriutstyr med omtrent samme utseende, mens Nato etter krigen hevdet å ha ødelagt 110.

Uoverensstemmelsen vil ganske sikkert gi opphav til langvarig diskusjon. Noen Nato-analytikere tror pilotene traff flere pappfigurer enn først antatt - inkludert noen som var oppblåsbare - og at serberne kan ha satt fram ødelagte stridsvogner som ble truffet om og om igjen."

6) Men den viktigste lærdommen (men snakk ikke for høytt om den) er å ramme et lands sivilpersoner - en enorm suksess - og kanskje den mest barmhjertige måte å føre krig på:

" ... Og de fleste analytikere er enige om at luftkrigen mot broer, bygninger, oljeraffinerier, og andre faste mål - så snart Nato godkjente dem - var en enorm suksess, mens feilbombinger - slik som angrepet den 8. mai på den kinesiske ambassaden - alt i alt bare utgjorde en liten brøkdel av alle bombingene.

Den suksessen synes å lede til en stille samstemmighet om at angrepene som sterkest rammet jugoslaviske sivilpersoner var selve katalysatoren som fikk Milosevic til å gi opp. Og det kan bli en ubehagelig lekse for politikerne som skal trykke på avtrekkeren i neste krig: Den barmhjertigste måten å føre krig på er å føre den hårdt og brutalt."

Uten tvil er alt dette viktig lærdom for det nye Nato og de militære humanistene, f.eks. Olav Riste og Leif Klette (sistnevnte har i Dagbladet påstått at Nato bare traff sivile mål ved "feiltagelser"). Men det er å vente at de aldri vil opptre så oppriktig som Natos egne analytikere, og at de vil foretrekke å kamuflere den "enorme suksess" ved "hård og brutal" krig "mot sivilpersoner" og medansvaret for fordrivelsen av kosovo-albanske og serbiske flyktninger med retorikk om forsvar av menneskeverd og FN-traktatens sentrale betydning.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside