AKP-arkivet

Hvorfor er jeg mot krigen?

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

Desember 1999


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

For meg, som for det store flertallet av folket i Norge, er kosovaalbanernes skjebne hovedsaken i konflikten på Balkan akkurat nå. Det albanske flertallet i Kosova er utsatt for en aggressiv, storserbisk sjåvinisme som gir seg utslag i storstilt etnisk rensning og grusomme overgrep. Disse handlingene fortjener betegnelsen forbrytelser mot menneskeheten, og ansvaret for dem ligger hos Milosevic-regimet.

Hovedspørsmålet vi stiller oss, er: Hvordan kan denne ufattelige menneskelige tragedien stanses? Og hvordan kan kosovaalbanerne få fred og rettferdighet? Det er i lys av dette spørsmålet vi vurderer NATOs bombekrig. Er bombekrigen et egnet middel til å nå disse målene: å få slutt på den menneskelige tragedien, å sikre Kosovaalbanerne fred og rettferdighet?

Jeg tilhører dem som ikke har særlig tiltro til USAs og NATOs gode hensikter. Tvert imot. Jeg er enig med dem som påpeker at USA har et ytterst selektivt forhold til forsvar av menneskerettighetene, og at de langt oftere har brukt våpenmakt til støtte for diktatorer av Milosevic´s støpning enn for å bekjempe dem. For meg er det høyst sannsynlig at forsvaret av kosovaalbanerne står langt nede på USAs prioriteringsliste. De reelle motivene bak krigføringa handler antakelig om noe annet.

Hensikter og konsekvenser

Likevel er ikke USAs og NATOs motiver hovedsaken for meg. Det er ikke alltid samsvar mellom hensikter og konsekvenser. Gode hensikter kan føre til onde konsekvenser. Det hender også at det kan komme noe fornuftig ut av handlinger som foretas ut fra de mest grumsete motiver. Derfor må både de som tror på USAs og NATOs edle hensikter, og de som ikke tror på dem, stille seg spørsmålet: Hva blir konsekvensene?

Hva er så konsekvensene blitt, på kort sikt? Har NATOs krig bidratt til å gi kosovaalbanerne beskyttelse, til å stanse den etniske rensningen? Nei, det har ikke skjedd. Det er umulig å si sikkert om en etnisk rensning og flyktningetragedie av det omfanget vi nå ser, ville kommet også uten NATOs bombing. Som Peter M. Johansen har påvist i Klassekampen, er ikke tanken om en massedeportasjon av albanere som "løsning" på problemet Kosova, ny i serbisk politikk. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at bombinga har gitt Milosevic et uovertruffent påskudd til å behandle kosovaalbanerne som "landsforrædere", og dem tar en som kjent ikke på med silkehansker i en krig. Det er også overveiende sannsynlig at NATOs bombing har ført til økt aksept av grusomhetene blant serberne, styrket Milosevic´s posisjon og brakt all demokratisk opposisjon til taushet. Krigføringa skaper også akutt fare for at konflikten sprer seg til Makedonia, Montenegro og Albania, ja, kanskje enda videre, med ytterligere sivile lidelser og flyktningetragedier som resultat.

Flernasjonal fredsstyrke

Da flyktningene straks etter bombestart ble jaget over grensene i stort antall, sa de ansvarlige for krigføringa: "Vi hadde aldri kunnet forestille oss at noe slikt ville skje. Dette er ufattelig." Det er i så fall uttrykk for en nesten forbrytersk mangel på analyse av de iboende mulighetene i den storserbiske sjåvinismen. Nå sier de ansvarlige det motsatte: "Vi har visst i lang tid at dette ville skje, at Milosevic hadde planer om en etnisk rensningsaksjon i dette omfanget." Dette sies for å møte den kritikken som går ut på at det var NATOs bombing som utløste deportasjonene og flyktningetragedien. Men hvis de virkelig visste at Milosevic-regimet hadde slike planer, da er det forbrytersk og kynisk å handle på en slik måte at regimet fikk større, ikke mindre spillerom for å sette planene ut i livet. I stedet for å trekke ut OSSE-observatørene, og etterlate kosovaalbanerne uten noen form for beskyttelse på bakken, burde en kanskje sendt inn det mangedobbelte antallet observatører. Eller en burde sørget for å få inn en flernasjonal fredsstyrke, noe jugoslavene visstnok åpnet for i den første Rambouillet-avtalen. En burde også ført en politikk som kunne bidratt til å svekke Milosevic´s oppslutning i sitt eget folk, i stedet for å stille ham overfor et ultimatum som ingen jugoslav kunne godta, uansett hvor vestlig orientert og demokratisk innstilt han/hun måtte være, eller uansett hvor stor sympati han/hun måtte ha med Kosovaalbanernes sak. En slik alternativ handlemåte ville ikke "løst" det kosovaalbanske spørsmålet. Men den kunne kanskje forhindret en humanitær katastrofe av det omfanget vi nå ser, og gjort det lettere å finne en løsning lengre fram.

Forspill til verdenskrig?

Konsekvensene er ikke blitt gode på kort sikt. Hva så med konsekvensene på lang sikt? Slik jeg ser det, vil NATOs krigføring få uoverskuelige skadevirkninger, både på Balkan og i verden som helhet. Hatet mellom befolkningsgruppene vil bli skjerpet for lang tid framover. Ødelagt infrastruktur, både i Kosova og i Jugolsavia, vil skape lidelse og elendige kår for sivilbefolkningen, slik vi nå ser det i Irak. Som Irak kan også Balkan bli etterlatt som et økologisk katastrofeområde. Dersom ammunisjon med fortynnet uran blir brukt, vil radioaktivt støv spes over fruktbart jordbruksland i Kosova. Greenpeace har dessuten pekt på at bombinga fører med seg en rekke andre alvorlige og langvarige miljøproblemer. Hele Balkan vil bli ytterligere destabilisert, og verden kan oppleve et økt internasjonalt spenningsnivå. I verste fall er dette forspillet til en tredje verdenskrig (og i denne sammenhengen er sjølsagt USAs reelle motiver for krigføringa av interesse). Samtidig vil de skjøre mekanismene vi hittil har hatt for å håndtere konflikter, som FN og folkeretten, være sterkt svekket. Det kan være mye å si om disse mekanismene, makta rår jo uansett. Men på samme måte som borgerlig demokrati er å foretrekke framfor fascisme internt i et land, er en internasjonal rettsorden å foretrekke framfor ingen rettsorden. De grunnleggende maktforholdene endres riktignok ikke. Men noen gjerder reises, om enn spinkle, mot uhemmet maktbruk etter de sterkestes eget forgodtbefinnende.

"Noe måtte vi gjøre"

Mange sier: "Noe måtte vi gjøre. Det er umoralsk å ikke gripe inn." Jeg er enig i at det er umoralsk å stille seg likegyldig til kosovaalbanernes skjebne. Men det er også umoralsk å handle uten å vurdere konsekvensene av det en gjør, både for dem en primært ønsker å hjelpe, og for menneskeheten som helhet. Det er ikke mer moralsk å gjøre "noe" enn å gjøre "ingenting" dersom en ved å gjøre "noe" gjør mer skade enn gagn.

Enkelte stiller også spørsmålet slik: "Hva er verst - etnisk rensning eller bombing? Jeg synes etnisk rensning er verst, derfor støtter jeg bombing." Men om en kommer til at etnisk rensning er verst, så følger det ikke av det at bombing er et egnet middel til å stanse etnisk rensning. I Kosova har bombing ikke vært et egnet middel til å nå dette målet. Da er spørsmålet om hva som er verst, meningsløst.

Hva skal vi så gjøre? Situasjonen er dyster. Balkan er de forspilte mulighetenes område. Som flere har pekt på, burde det, før oppløsningen av det tidligere Jugoslavia ble satt i verk, vært avholdt en stor, internasjonal konferanse som tok for seg området som helhet. Kanskje er det umulig å ta ut én bit av dette komplekset og løse det isolert. Trass i de forspilte mulighetene kan det fortsatt være et relevant krav å stille: Innkall en stor konferanse for å behandle hele området, alle flyktningenes og de nasjonale minoritetenes situasjon.

Videre kan vi sjølsagt gjøre vårt for å mildne flyktningenes lidelser, gjennom humanitær hjelp, og ved å bekjempe flyktning-fiendtlig politikk og stemninger her i landet.

Jeg mener dessuten at det er et særlig ansvar å ta tydelig til orde for kosovaalbanernes nasjonale og demokratiske rettigheter, inkludert retten til nasjonal sjølbestemmelse. Et lite folks rettigheter teller ikke mye i internasjonale oppgjør, enten det er på slagmarka eller ved forhandlingsbordet. Kosovaalbanerne trenger ikke bare fred, men også rettferdighet.

Og kanskje bør vi stille dette kravet til USA og NATO: Stans krigen umiddelbart, men før den videre på budsjettene i år framover. Men la pengene gå til gjenoppbygging, økonomisk og sosial utvikling på Balkan, i stedet for til bomber. Det er nok å ta fatt på. Bosnia venter fortsatt på at løftene om gjenoppbygging skal innfris.

Kunnskap og debatt

Vi burde lære regjering og storting å ta det utmerkete systemet som heter demokrati i bruk, sa Johan Galtung nylig på et møte. Han siktet til at avgjørelsen om å delta i NATOs krig ble tatt praktisk talt uten debatt, og på grunnlag av den mest opprørende kunnskapsløshet. Vi bør ihvertfall bidra til at befolkningen i Norge tar dette utmerkete systemet i bruk, i form av brede debatter, både om bakgrunnen for krigen, om det som skjer nå og om hvilke muligheter framtida rommer. Situasjonen er svært vond, og svært komplisert. Det overveiende flertallet av folk i Norge har et sterkt ønske om å handle moralsk i forhold til konflikten på Balkan. Men det å føle seg moralsk er ingen garanti for at en også er i stand til å handle moralsk, i den forstand at handlingene fremmer gode konsekvenser og bringer oss nærmere gode mål. For å kunne handle moralsk i en slik forstand, trenger vi kunnskaper, debatt og utforsking av ulike alternativer. Er det ikke nettopp i slike situasjoner et virkelig, levende demokrati trengs aller mest?


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside