AKP-arkivet

En kortversjon av Kosovas historie

avPeter M Johansen Oversikt over e-post-adresser

Artiklene er trykt i Klassekampen.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Hvem bodde i Kosova?

Albanerne har vært i overtall i Kosova i flere hundre år, et overtall som bare har vokst de siste femti årene.

Om få uker vil det ikke lenger være noe Kosova-problem, frykter Jonathan Eyal ved Royal United Service Institute i London med tanke på den etniske renskninga og flyktningestrømmen. Området hvor Europas største flyktningstrøm siden 2. verdenskrig kommer fra, er kjent under flere navn. Siden 1974, med den nye grunnloven, ble området i jugoslaviske sammenhenger betegnet som Kosova. Tidligere het området Kosova-Metohija (forkortet Kosmet), hvor Metohija viser til det gamle kirkelandet under den serbisk-ortodokse kirka. På gammelserbisk hold var Kosmet en del av Stara Srbija (det gamle Serbia) som også omfatter det meste av Makedonia før dette området ble utskilt som egen republikk av Titos partisaner i 1943. Stara Srbija utgjør med andre ord tyngden i det middelalderske Serbia før nederlaget for tyrkerne og Det osmanske riket i 1389. På albansk kalles området Kosovë, eller i bøyd form Kosova, som kosovarene i dag bruker. Det største skillet mellom den serbiske og albanske betegnelsen ligger i betoninga. Serberne legger trykket på første stavelse; albanerne på andre. Kosova lå under Det osmanske riket fra 1389 til 1912 og het da Arnautluk.

Folketallet

Kosova er omgitt av fjellpartiet Mokra gora i nord, Kopaonik i sør og slettelandet Sar planina i øst, et område som er noe større enn Oslo, Akershus og Østfold til sammen, nærmere 10.900 kvadratkilometer. Den siste folketelling ble foretatt i 1981, befolkningssammensetningen er gjengitt i tabell 1. Oppløsningskrigen i Jugoslavia hindret den planlagte folketellinga 1991. Det hadde skjedd store befolkningsmessige endringer i Kosova fram til 1990, og på grunn av kamphandlingene i Kosova i fjor hadde vel ti prosent av den serbiske befolkningen, vel 15.000 personer, og ti prosent av den Kosovaalbanske befolkningen, vel 200-250.000 personer, flyktet. Fram til 1990 ble befolkningsutviklingen beregnet ut fra en fødselsrate på tre prosent og en dødsrate på 0,5 prosent. Det ga et oppjustert folketall for Kosova på vel 2,4 millioner i 1990. Fra 1981 skjedde det derimot en betydelig serbisk og montenegrinsk utflytting, først og fremst av økonomiske årsaker, men også på grunn av en bevisst albansk utstøtningspolitikk (oppkjøp av jord, en fordelingsnøkkel for offentlig sysselsetting på 80:20, med mer). Utflyttinga var på nærmere 100.000.

Det skulle gi Kosova et folketall på vel 2,3 millioner i 1990, vel 200 mennesker per kvadratkilometer, mot 87 for Jugoslavia som helhet (Tilsvarende tall for Norge er omkring 13).

Befolkningstilveksten blant albanerne er den høyeste i Europa, noe som gjerne dukker opp i hatske utfall på serbisk side når den muslimske befolkningen blir omtalt.

Kosova har derfor en svært ung befolkning, mer enn 50 prosent var under 20 år og gjennomsnittsalderen var på 24 år (1990).

Sammensetninga

Kosova hadde ikke bare stor befolkningstilvekst, fra 1981 har det dessuten skjedd en kraftig dreining i den etniske sammensetninga slik at albanerne i 1990 utgjorde vel 90 prosent. Dette må ses på bakgrunn av utviklingen i befolkningsfordeling siste halvdel av 1900-tallet (se tabell 2). Kosova-spørsmålet inngår i det som kalles doble majoritets/minoritetsforhold. Kosovo var ved siden av republikken Slovenia det mest etnisk homogene området i det tidligere Jugoslavia, hvor forholdet mellom albanere og serbere og montenegrinere var 9 til 1. Men som en del av Serbia blir det befolkningsmessige forholdet snudd opp ned, i størrelsen 1 til 4 mellom albanere og serbere. I sin bok om Kosova-spørsmålet, Kosovsko pitanje, utgitt i Zagreb i 1988, kom Branko Horvat med følgende dystre spådom, basert på et syn som trolig var utbredt i de fleste jugoslaviske leire: "Om en har to etniske grupper som skiller seg fra hverandre når det gjelder språk og kultur og dertil legger forskjellige religioner, så kan en ikke unngå visse kommunikasjonsproblemer og et visst fiendtlig sinnelag. Hvis en til dette legger en blodig fortid med stadige strider som lever videre i folks bevissthet, da blir situasjonen mildt sagt kritisk. Er det i tillegg store forskjeller i utdanning og økonomisk utvikling, da gjenstår det bare å vente på eksplosjonen."

Økonomien

Etter 1974 ble det pumpet inn store føderale midler i Kosova som en del av den dereguleringa som Tito så seg nødt til å gjennomføre som følge av den såkalte Kroatia-våren eller -krisa i 1971- 72 som førte til omfattende utrenskninger av såkalte nasjonalistiske elementer i partiavdelingene alle republikkene. Likevel førte de statlige overføringene til at forskjellene mellom nord og sør i Jugoslavia, mellom Slovenia og Kroatia på den ene siden og Montenegro, Kosova og Makedonia på den andre økte. Også innad i Serbia økte forskjellene mellom Serbia og Vojvodina på den ene sida og Kosova på den andre.

Kosova var derfor i 1990 et av Europa økonomisk minst utviklede områder som grenset opp mot andre områder langt ned på den europeiske rangstigen: Makedonia, Albania og Montenegro. Selv sammenliknet med albanere i Makedonia, falt Kosovaalbanerne igjennom, og mange områder livnærte seg på en "nordafrikansk økonomi", det vil si at en eller flerre personer i en familie jobbet i Vest-Europa (Tyskland, Sveits, Sverige m.fl.) og sendte hard valuta hjem.

Kosova er i hovedsak et jordbruksland, men jordbruket har vært fragmentert slik at den gjennomsnittlige jordbruksenheten på to hektar (1990). Det meste av industrien var knyttet opp mot Trepcka-gruvene. I den sosiale sektoren utenfor jordbruket fantes det bare 200.000 arbeidsplasser før Jugoslavia gikk i oppløsning.

Ifølge Beograd-avisa Politika var arbeidsløsheten sommeren 1988 på hele 54,5 prosent, mens den i dette tunge kri- seåret, med hyperinflasjon på over 1.000 prosent, lå på vel 20 prosent for Jugoslavia som helhet. Dermed var alle Horvats betingelser for en eksplosjon oppfylt, et magasin fylt med "skuddene i Sarajevo". 

Tabell 1
Folketellinga i Kosova 1981

<
Albanere 1.227.424 77,5 prosent
Serbere 209.792 13,0 prosent
Montenegrinere 26.875 1,7 prosent
Tyrkere12.578 0,8 prosent
Muslimer 58.948 3,7 prosent
Roma (sigøynere) 34.731 2,2 prosent
Andre 15.787 1,1 prosent

Betegnelsen muslimer ble innført som nasjonal folkegruppe for serbokroatisk-språklige muslimer i Bosnia-Hercegovina og Montenegro, men omfatter ikke muslimske albanere og tyrkere. 

Tabell 2
Endring av befolkningssammensetninga 1948–1981
Alle tall er oppgitt i prosent av befolkningen  

År Albanere Serbere Montenegrinere Muslimer Tyrkere
1948 68,5 23,6 3,9 1,3 0,2
1953 64,9 23,5 3,9 0,8 4,3
1961 67,2 23,6 3,9 0,8 2,7
1971 73,4 18,4 2,5 2,1 1,0
1981 77,5 13,2 1,7 3,7 0,8


Kosova-konfliktens vugger

Det er blitt påstått at Jugoslavia har produsert mer historie enn hva folk kan fordøye. I Kosova står to historieskrivninger opp mot hverandre, som ikke lar seg løse av et Nato-protektorat på ruinene av Serbia og Kosova eller USAs instantrevolverdiplomati.

Om en skreller vekk de lange utledningene, anekdotene og religiøs mytologi står en igjen med en serbisk historieskrivning som sier at de slaviske stammene som serberne er etterkommere etter, kom vandrende inn på Balkanhalvøya fra områdene rundt Volga på 600-tallet. De spredte seg så langt sør som til Egeerhavet, men plantet sine røtter i det folketomme Kosova.

De neste århundrene lå klanene i innbyrdes strid, ledet av sine zupani, høvdinger. Samtidig lå de serbiske klanene i stadig konflikt med Bysants (Istanbul) og de storbulgarske rikene som vekselsvis la under seg området. Først på 1100-tallet etablerte serberne en strammere stat under Nemanja-dynastiet.

Dette ble kjernen i det storserbiske riket som vokste fram under Middelalderen på 1200- og 1300-tallet og som nådde sitt høydepunkt under Stefan Dusan (1331-55), "tsar over serbere, grekere, bulgarere og albanere". Serberne fikk begrenset innflytelsen som Konstantinopel hadde over den serbiske kirka, og den oppnådd en viss grad av selvstendighet da den yngste sønnen til tsar Stefan Nemanja, Sava, ble den første erkebiskopen i Peç.. Neste skritt tok serberne da bispedømmet i Peç ble opphøyd til patriarkat. Stefan Dusans mål var å legge under seg Konstantinopel, men han døde under forberedelsen av felttoget i 1355.

Tyrkerne kommer!

Tsar Dusan døde i en sårbar tid for Serbia og Europa. Det ottomanske riket var alarmert og begynte å trenge inn på Balkan. Tyrkerne la Balkan under seg i 1363. Det førte til at aktørene i arvestriden etter tsar Dusan sluttet seg sammen, men led likevel nederlag ved Cermen i 1371. Truet utenfra forsøkte et splittet serbisk rike å fylke seg bak Lazar Hrebeljanovic. Han maktet å samle sammen en pan-balkansk hær av serbere, bulgarer og albanere mot tyrkerne.

Det avgjørende slaget sto på Kosova polje, Svarttrostsletta, 28. juni 1389, som har blitt til serbernes mytebelastede nasjonaldag, St. Vitus-dagen eller Vidov-dagen. Nederlaget gjorde det definitivt slutt på den storserbiske storhetstida, basert på løftet om å gjenrei se riket og det forføreriske slagor-det Samo Sloga Srbina Spasava, "Bare enhet kan redde serberne", forkortet til de fire C’ene (kyrillisk for S) som symbolsk blir stilt med ryggen mot hverandre, et bilde på den utbredte statsautoriserte serbiske mentaliteten som sterkt minner om boernes laager-mentalitet i Sør-Afrika.

Til Vojvodina

Serbere hadde begynt å forlate Kosova før nederlaget som følge av den indre splittelsen og det økonomiske forfallet etter at Serbia hadde vært en betydelig økonomisk makt på 1200-1300-tallet, nettopp med utviklinga av jordbruket og husdyrholdet på Kosovasletta og gruvedriften etter gull, sølv, kopper og tinn. Kirkene og klostrene som ble reist, gir opphavet til den serbiske oppfatninga at Kosova er serbisk kjerneområde, en del av Stara Srbija (Gamle Serbia).

De som ble i Kosova, levde under Det ottomanske riket i en relativt rolig periode fram mot slutten av 1600-tallet. Da førte Europas press mot tyrkernes maktstilling til at den indre undertrykkinga ble hardere. Østerrikerne lovet serberne hjelp dersom de gjorde opprør. Hjelpen uteble, og det serbiske opprøret ble knust. Det utløste en masseutvandring nordover til Ungarn, til Vojvodina som dermed ble senteret for den serbiske kulturen fram til midten av 1800-tallet. På 1600-tallet begynte den albanske innvandringa, ifølge serbisk historieskrivning. De som konverterte til islam, fikk privilegerte stillinger under tyrkerne.

Det albanske innrykket fikk den serbiske patriarken Arsen Crnojevic til å ta med seg 30.000 serbiske familier fra Kosova til Vojvodina. Albanerne får også skylda for den serbiske utvandringa 1736-39. Igjen svek østerrikerne serberne med løfte om hjelp dersom de reiste seg mot tyrkerne og alba-nerne.

Vi er illyrere!

Albanerne går tilbake til illyrerne for å tidfeste sitt nærvær i Kosova. Illyrerne befolket den vestre delen av Balkanhalvøya og grunnla sin første stat i tidsrommet 850 til 350 f. Kr., med hovedstad i Shkodra i dagens Albania, vel hundre kilometer sør for Kosova. Det fortoner seg lite sannsynlig at det illyriske riket som dekket store deler av Balkanhalvøya, ikke skulle ha omfattet Kosova, det mest fruktbare området i regionen. Albanske historikere hevder at albanerne er etterkommere av den illyriske stammen dardaner som omfattet den nordlige delen av Vardardalen (Makedonia), Kosova og Nis (Serbia). De viktigste byene i Dardania var Scupi (Skopje) og Naissus (Nis). Men det fins ingen nedtegnelser om serbere og albanere i Kosova før i sein middelalder; serberne blir første gang nevnt i 822, albanerne i 1079. Det har gitt grobunn for serberne å fornekte albanernes illyriske bakgrunn. En ekspert på Balkans etniske situasjon, briten H R Wilkonson, skriver: "Det er allment antatt at albanerne sammen med de latiniserte vlahene er rester av de trako-illyrerne som søkte tilflukt i halvøyas vestre fjell under presset fra avarer, slavere og andre fremmede fra og med 500-tallet. Det eneste som skilte dem fra vlahene, var at de seinere snakket latin."

Prizren-forbundet

Albanerne fantes i Kosova under hele den storserbiske storhetstida, og under de neste århundrene svingte det mellom hvem som var i flertall og mindretall. Albanernes overgang fra halvnomadisk dyrehold til jordbruk fant sted omtrent samtidig med overgangen til islam og flyttinga ned fra fjellene. Men massekonverteringa til islam skjedde først i samband med krigene mellom Østerrike og Det ottomanske riket på slutten av 1600- tallet og begynnelsen av neste århundre.

En viss konvertering skjedde også blant serbere, som i Bosnia-Hercegovina og Montenegro.

Albanerne knytter på samme måte som serberne, framveksten sin nasjonale identitet og bevissthet til Kosova etter nærmere 500 år med tyrkisk dominans. Den første organisatoriske spiren kom med Prizren-forbundet, oppkalt etter byen i det sørlige Kosova. Årsaken var forsøket på å opprett et nytt Stor-Bulgaria etter San Stefano-avtalen som fulgte etter den russisk-tyrkiske krigen 1877-78.

Albanerne så på avtalen og de bulgarske og serbiske bestrebelsene som en trussel. De samlet seg for første gang på tvers av klaner og religion og la fram kravet om at de albanskbefolkede distriktene (vilajet) Kosova, Shkodra, Monastir og Janina skulle få en halvautonom status innen Det otttomanske riket med albansk som administrativt språk. Prizren-forbundet søkte om anerkjennelse for sine krav overfor Berlin-kongressen i 1878, men ble bryskt avfeid av Otto von Bismarck som avviste at det fantes noen albansk nasjon. Det handlet naturligvis om politikk, for Bismarck kunne visst bedre, blant annet gjennom forskninga til J G von Hahn om Kosova og forslaget fra den tyske geografen K Kiepert om å revidering av Tyrkias grenser i Europa med opprettelsen av en albansk stat som omfattet Kosova.

Det var et forslag som dukket opp igjen i den russisk-østerrikske delingsplanen for Balkan i 1897.

Da forslaget om autonomi ble avvist av den osmanske sultanen, oppfordret Prizren-forbundet til væpnet kamp. Opprøret brakte løs i Nord-Albania og Kosova året etter, 1880. I løpet av ett år hadde tyrkerne gjenvunnet kontrollen. Prizren-forbundets ledere og mange av dets tilhengere ble deportert til Lille-Asia, i alt 3.000 i løpet av 1882. I 1899 samlet 850 delegater fra Kosova seg og opprettet Peç-forbundet på ruinene av Prizren-forbundet.

Det var stadig mindre oppstander i provinsen som munnet ut i et større opprør mot tyrkerne i 1909. Det ble slått ned etter fem måneder, for å gjenoppstå i Djakovica i 1912 og deretter raskt å spre seg over hele Kosova, den nordlige delen av Albania og det vestre Makedonia (Stor-Albania).

12. august inntok albanerne Skopje, og 23. august måtte tyrkerne gå med på å gi albanerne autonomi.

Men en annen utvikling på Balkan kom albanerne i forkjøp. I 1912 gikk Serbia, Montenegro, Bulgaria og Hellas sammen om å fortrenge Det ottomanske riket fra Balkan. Balkan-krigen ble kortvarig, og på London-konferansen i 1913 ble Balkans grenser endret: Serbia fikk hånd om Kosova; kongedømmet Albania ble opprettet. Albanske klaner og familier ble delt av en den nye grensa; vinterbeitene ble skilt fra sommerengene. Albanerne i Kosova ble skilt fra det de oppfattet som moderlandet; albanerne i Albania oppfattet at de hadde blir frarøvet sin nasjonale vugge.

Massakrer og hevn

Delinga, de nye grensene og frigjøringa fra det tyrkiske åket førte til at de kristne Balkanstatene umiddelbart gikk løs på den muslimske befolkningen. I Kosova herjet general Jankovic og hans menn som datidas Arkan. I militære kretser i Serbia sto ideen sterkt om at den beste måten å pasifisere Kosova på, var å bli kvitt albanerne. Anslagsvis 13.000 albanere ble drept og utløste det albanerne betegner som "den tredje Balkankrigen", opprøret i Debar.

Tre serbiske divisjoner ble satt inn i Kosova, og den serbiske sosialisten Tucovic skrev: "De albanske byene som mennene ble drevet ut av, ble brent ned og ble krematorer hvor hundrevis av kvinner og barn ble brent levende." Under 1. verdenskrig tok albanerne hevn da den serbiske hæren ble tvunget til retrett, en blodig spissrotgang, av de østerrikske angrepene gjennom Kosova og Albania til den greske øya Korfu.


Kampen om republikken

Kosova fant seg ikke til rette i Jugoslavia, verken kongedømmet eller i den føderale republikken. Gamle lik er blitt gravd opp for å rettferdiggjøre nye.

Etter 1. verdenskrig ble grensene fra 1913 gjenopprettet. Kosova ble nå en del av det nye Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, seinere kongedømmet Jugoslavia, som en del av Serbia. Men fra første stund ble det slått fast at det relativt liberale serbiske lovgivninga ikke skulle gjelde for "det gamle Serbia" (Stara Srbija) eller "Sør-Serbia", det vil si Kosova og Makedonia. Albanerne fikk heller ikke stadfestet de nasjonale rettighetene som USAs president Woodrow Wilson hadde utarbeidet og som ble nedfelt i statuttene til Nasjonenes forbund fordi områdene hadde tilhørt Serbia før krigen. Kosova ble styrt med panser av den serbiske hæren og politiet, og om lag 100.000 serbere og montenegrinere flyttet til områder og fikk tildelt jord som ble konfiskert fra albanske føydalherrer (bay og pasja). Koloniseringa hadde to motiver: Å bryte den albanske dominansen over området gjennom en målrettet serbifisering og å utvikle området økonomisk både innen jordbruket og gruvedriften.

Kosova hadde de rikeste mineralforekomstene på Balkan: Kull og brunkull, nikkel, krom, bly og sink, magnesium og bauxite, asbest, kvarts, kalkstein, og marmor. Med tida fikk også Kosova Jugoslavias største kraftverk som har forsynt store deler av Serbia – økonomiske aspekter som ikke vil gå upåaktet hen dersom det skulle komme til en deling av Kosova.

Forbud

Kolonialiseringa og de brutte nasjonale forhåpningene etter 1. verdenskrig førte til flere opprør blant albanerne, og urolighetene ble ikke dempet før i 1924. Kosova ble delt i tre administrative områder (banovine) for å splitte Kosovaalbanerne men de hadde det til felles at de alle ble behandlet som annenrangs borgere i ly av den økende rivaliseringa mellom serbere og kroater om hvem som skulle ha makta og posisjonene i det nye kongedømmet. Kroatiske nasjonalister hadde vendt seg sørover for å komme løs fra Østerrike-Ungarn; serberne så det gamle kongedømmet Serbia som garantist for det nye kongedømmet Jugoslavia.

Albansk språk ble forbudt, og skolene brukte bare det kyrilliske alfabetet. Albanerne ble tvunget å serbifisere sine navn på samme måte som tyrkerne i Bulgaria både på 50-tallet og slutten av 70-tallet fram til masseutvandringa til Tyrkia i mai 1989. Det ble til og med inngått en avtale med Tyrkia om å deportere 40.000 familier til Tyrkia mellom 1926 og 1938, i alt 250.000 personer, men avtalen brøyt sammen fordi Jugoslavia ikke kunne betale Ankara mellomlegget.

På oppdrag fra prins Paul, regent fra 1934, utarbeidet akademikeren Vaso Cubrilovic en plan for Kosova hvor han konkluderer: "Det er umulig å trenge albanerne tilbake ved hjelp av gradvis kolonisering. Den eneste mulighet og det eneste middelet er brutal vold fra en gjennomorganisert statsmakt hvor vi alltid har vært dem overlegne … Det er bare en vei tilbake for oss; massefordrivelse."

Oppløsning

Planen kom til i 1937, året før Serbia og Kroatia gikk sammen om å flytte deres respektive grenser inn i Bosnia-Hercegovina i den innledende oppstykkinga av området som ble kastet om på da 2. verdenskrig brøt ut. Kongedømmet knaket med andre ord i sammenføyningene før krigsutbruddet.

I 1939 okkuperte Italia Albania, og da Hitler-Tyskland gikk til angrep på Jugoslavia 6. april 1941, benyttet italienerne anledninga til å ta kontrollen over Kosova og den albanske delen av Makedonia, til et Stor-Albania under den italienske fascismen. Mange albanere så den italienske okkupasjonen som en befrielse fra det serbiske åket – noe som selvsagt ikke unnslipper hangen etter å bruke historia instrumentelt som har preget hele oppdelinga av det tidligere Jugoslavia.

Italienerne ga albanerne nasjonale rettigheter på papiret og sidestilte albansk med italiensk som offisielt språk. Det albanske flagget med den dobbelthodede, svarte ørnen ble tillatt, og albanerne fikk lov til å bære våpen. De serbiske og montenegrinske innflytterne ble fordrevet, husene deres ble brent ned og jorda ble igjen omfordelt. Med opprettelsen av Kosova-regimentet i 1943 og den albanske SS-divisjonen Skanderbeg i 1944 ble massakrene mot serbere og montenegrinere satt i system.

Samtidig deltok 40.000 fra Kosova i Titos kommunistiske partisaner; de aller fleste serbere montenegrinere. Det er antatt de fleste albanere støttet organisasjonen Ballë kombëtar som gikk inn for et Stor-Albania etter krigen. Etter Italias kapitulasjon i 1943, samlet antikommunistiske albanske representanter seg i Prizren for å gjenreise Prizren-forbundet fra 1878 med mål om å bevare den "italienske" unionen med Albania. Først på forsommeren 1945 klarte partisanene å nedkjempe de albanske fascistene med støtte fra de kommunistiske partisanene til Enver Hoxha i Albania.

"Republikkstatus"

Den føderale republikken var en ny start for Jugoslavia mer enn forlengelsen av mellomkrigstidas kongedømme. For Kosovaalbanerne skjedde det tre betydelige forandringer. Kosova ble anerkjent som en separat del av republikken Serbia og fikk status som autonom region 3. september 1945 – til forskjell fra Vojvodina som fikk en høyere status som autonomt område. Albansk ble anerkjent som offisielt språk i regionen ved siden av serbisk, og dessuten ble ulovlig konfiskert jord levert tilbake, mens innflyttere fikk kompensasjonen i form av annen jord, oftest utenfor Kosova.

Dette er gjenstand for kritikk fra den antikommunistiske kritikken mot Tito på serbisk hold i dag – og tiltakene og politikken ble systematisk motarbeidet av den serbiske delen av den jugoslaviske sikkerhetstjenesten UDBa helt fram til visepresidenten og innenriksministeren Aleksandar Rankovic ble kjippet i juli 1966 og virksomheten til UDBa Kosova kom under granskning.

Men dette var langt fra bare et serbisk anliggende. Det hang sammen med den dype mistroen over albanernes omfavnelse av fascismen under 2. verdenskrig og med den stadig skarpere politikken mellom Jugoslavia og Folkerepublikken Albania etter Sovjetunionens og Kominforms brudd med og blokade av Jugoslavia i 1948.

Opprør

Da Rankovic ble fjernet, dukket det albanske kravet om republikkstatus for Kosova fram. Kravet ble brakt ut på gatene under de omfattende demonstrasjonene Kosovas byer i slutten av november 1968. Det var en del av 68-bevegelsen over Europa, men datoene falt ikke tilfeldigvis sammen med Albanias nasjonaldag (28. nov.) og Jugoslavias nasjonaldag (29. nov.) Et par dager etter demonstrerte albanere i Tetovo i Vest-Makedonia med krav om forene seg med Kosova og økte nasjonale rettigheter som republikkstatus for Kosova.

Den politiske utviklinga i Kosova skjedde ikke i et vakuum; tilsvarende strømninger blåste fra Sarajevo gjennom Bosnia-Hercegovina og i Kroatia ble kimen sådd til Kroatia-våren (-krisa) som sprang ut i 1971.

Albanerne fikk rett til å bruke dobbeltørnflagget ved nasjonale høytider. Det ble opprettet et eget universitet i Pristina som innen kort tid ble det tredje største i Jugoslavia etter Beograd og Zagreb med 40.000 studenter i 1981. Stuiene var begrenset til humaniora, ikke økonomi og naturvitenskap med tanke på å utvikle Kosova, og undervisninga ble delt mellom albansk og serbisk.

De provisoriske forfatningsendringene i 1969 og 1971 førte til at Kosova fikk de facto, om ikke juridisk, status som republikk, noe som ble stadfestet med den nye grunnloven av 1974.. Det er det andre bitre kritikkpunktet mot Tito i serbiske kretser i dag.

Beograd - Tirana

Bruddet mellom Sovjetunionen og Albania i begynnelsen av 60-tallet førte heller til at forholdet mellom Beograd og Tirana ble skarpere, dels på grunn av den ideologiske konfrontasjonen hvor Kinas Kommunistiske Parti (KKP) brukte polemisk oppgjør med Tito å slå mot Moskva, dels fordi Tito på 60-tallet fikk ambisjoner på Balkan. Sovjets og Warszawapaktens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968 førte til signaler fra Tirana om at Albania ønsket å normalisere forbindelsene med Beograd, og da Tito beskrev "Kosova som ei bru til Albania" ble det opprettet forbindelser mellom Albania og Kosova. Pristina-universitetet tok til og med i bruk lærebøker fra Albania, og det var utveksling av gjesteforelesere.

Den økonomiske regionaliseringa på 60- og 70-tallet førte til at det ble satt inn større føderale investeringer til å industrialisere Kosova. Men likevel økte skillene i Jugoslavia, mellom nord (Slovenia og Kroatia) og sør (Makedonia, Kosova, Montenegro). Serberne legger gjerne skylda på befolkningstilveksten blant albanerne; andre peker på at investeringene ble kanalisert inn gruvedriften, blant annet bly- og sinkutvinning i Trepça og varmekraftverket Kosova I-V.

Dermed ble Kosova i enda sterkere grad en råvareleverandør til resten av Jugoslavia uten at satsing på arbeidsintensiv lettindustri, tjenester eller videreutvikling av jordbrukssektoren.

Dette skjedde samtidig med at føderasjonen Jugoslavia ble konføderalisert på begynnelsen av 70-tallet som en konsekvens av Kroatia-våren (-krisa). Det førte til en voldsom oppblomstring av "kommunal aktivitet" i republikkene. Eliten pleide sine egne interesser, på republikknivå (jfr. utbygginga av havner og skipsverft i republikkene). Men prestisjeprosjekter og prangende bygninger førte ikke til velstand; i stedet ble Jugoslavia tynget av en gjeld som bidro til å skjerpe motsetningene i republikken utover på 80-tallet som til slutt var med på å sprenge landet.

Ny tid i emning

Pristina vokste i denne tida fra 15.000 innbyggere i 1945 til vel 150.000 i 1975; Serbias fjerde største by etter Beograd, Novi Sad og Nis. Serberne og montenegrinerne mistet sin privilegerte stilling i Kosova ut fra to forhold: Det ble satt krav til at offentlige ansatte skulle være tospråklige – og det var få serbere som kunne albansk. Dessuten skulle offentlig ansettelse skje ut fra en etnisk fordelingsnøkkel, 80:20 mellom albanere og andre. Når nye fabrikker ble lagt i serbiskdominerte byer, flyttet en overveiende albansk arbeidsstokk inn. Serberne har dessuten rett i sine anklager om at føderale midler ble misbrukt til å kjøpe opp jord fra serbere som ble fordelt eller solgt videre til albanere.

I 1975 skjedde det en brå vending i forholdet mellom Beograd og Tirana. I januar var det omfattende demonstrasjoner i Kosova som hyllet Enver Hoxha og som luftet kravet om et Stor-Albania (Albania, Kosova, Vest-Makedonia, østre Montenegro og det albanskbefolkede Janina-området i Hellas). Politiet slo hardt til, og det ble idømt lange fengselsstraffer. Ansvaret ble lagt på stalinistene, det vil si Informbirovci, Kominform-tilhengerne.

På 70-tallet begynte Jugoslavia å føle den økonomiske krisa, forsterket av oljekrisene i Vesten i 1973 og 1979 og av den økende gjeldsbyrden overfor utlandet. Våren 1980 døde Tito, og han ble erstattet av et kollektivt presidentråd.


Den totale etniske polariseringa

26. mars 1981 eksploderte opprøret igjen i Kosova etter en banal episode i studentkantina på Pristina-univeristetet da en albansk student klaget på maten. Snart var kravet om republikkstatus i sentrum for Kosovaalbanernes protester.

I begynnelsen av april sto Kosova og Vest-Makedonia igjen i opprør, og det ble innført unntakstilstand. Hæren ble satt inn. Sentralkomiteen i den serbiske avdelinga av Jugoslavias Kommunistliga fikk seinere opplyst at over 300 demonstranter ble drept, ifølge Amnesty International.

Kravet var juridisk republikkstatus, ikke bare den uformelle statusen i grunnloven fra 1974.

Kosovaalbanerne viste til Montenegro med i underkant av 600.000 innbyggere, en tredel av Kosova; de viste til at bare Slovenia var så etnisk homogent som Kosova; de viste til løftene fra krigens slutt om at "hver nasjonalitet skal nyte full selvbestemmelse i etterkrigstidas Jugoslavia", slik det het fra Det antifascistiske rådet for folkets frigjøring i Jugoslavia (AV-NOJ) som begynte å fastlegge grensene i den nye føderasjonen Jugoslavia fra 1943, etter arbeid som ble ledet av partisanlederen Milovan Djilas.

Serbia motsetter seg

Serbia motsatte seg kravet om republikk og holdt på at Kosova skulle være autonomt område. Det ble advart mot at det ville vekke den serbiske nasjonalismen til liv og mot hva det ville føre til for de ikke-albanske minoritetene dersom Kosova ble republikk. Dette hadde gjennomslag i de andre republikkene og på føderalt nivå. Republikk ble sett på som første av tre skitt mot uavhengighet. Det andre var at Kosova ville kreve en grenserevisjon overfor Makedonia og Montenegro; det tredje tilslutning til Folkerepublikken Albania, Jugoslavias fremste opponent på Balkan.

Beograd la først skylda på opprøret i 1981 på "imperialistiske agenter fra vest". Men etter at det albanske partiorganet Zeri i popullit på lederplass 7. april gikk til angrep på den serbiske undertrykkinga og de dårlige forholdene i Kosova, rettet Beograd ansvaret mot Tirana. De gode forbindelsene mellom Pristina- og Tiranauniversitetet ble brutt; de albanske lærebøkene ble strøket fra pensum, og mer enn 200 lærere fikk avskjed og studenttallet ble halvert til 20.000.

Massearrestasjoner

Deretter fulgte massearrestasjonene og utrenskningene. 52.000 Kosovaalbanere ble tiltalt for politiske forbrytelser, og i Kosova-partiet ble det bokinnbytte for 1.800 og partilederen Mehmet Bakali ble dømt til tolv års fengsel. Beograd hevdet å ha rullet opp 72 illegale organisasjoner som blant annet skal ha vært involvert i våpenhandel og gull- og narkotikasmugling, ifølge det offisielle nyhetsbyrået Tanjug (10. mars 1984). En rekke serbiske bøker kom ut, deriblant den famøse Tajne albanske mafije (Den albanske mafiaens hemmeligheter) av Dejan Lucic. Den mest dyptgående konsekvensen av opprøret i 1981 og undertrykkinga av det, var den totale etniske polariseringa av Kosova.

Det meste av kontakt mellom albanere og serbere ble brutt, også på det mellommenneskelige planet. Albanere og serbere gikk på hver sin side veien under kveldspromenaden på Corson i Pristina. Kosova ble et segregert samfunn.

Ny utvandring

Det førte til en ny utvanKKdring av serbere og montenegrinere; ikke av økonomiske årsaker som på 60-tallet, men av politiske, en flukt fra hva serbere oppfattet som fiendtlige omgivelser og misnøye med den økende albaniseringa av Kosova, blant annet kravet om tospråklighet. Det fantes også en viss fysisk trussel, selv om mange av ryktene om massevoldtekter av serbiske kvinner og mishandling var sterkt overdrevet. De fikk likevel folk til å flytte, og de ga næring til Beograd-pressa til å legitimere den føderale og serbiske undertrykkinga i Kosova som ga systemet en viss karakter av apartheid.

To konfliktområder sto sentralt mellom befolkningsgruppene: Albanernes bevisste oppkjøp av serbisk jord – godt over markedspris – som ble fordelt mellom klanene for å gjøre landsbyene albanske, og to rettstradisjoner som sto steilt mot hverandre; det jugoslaviske og den tradisjonelle albanske sedvaneretten som er nedtegnet i lovsamlinga Kanun Leka Dukadjini fra middelalderen.

Serbisk sjåvinisme

Men til tross for den serbiske og montenegrinske utflyttinga og til tross for oppkjøping av jord, fikk den albanske nasjonalismen en stadig mer defensiv karakter utover på 80-tallet, på grunn av undertrykkinga og den voksende serbiske sjåvinismen som i stadig sterkere grad skjerpet de politiske motsetningene mellom republikkene på føderalt nivå og som utløste maktkamp i det serbiske partiet. Serbiske akademikere bladde seg tilbake til mellomkrigstida da det tidligere kongedømmet Serbia dominerte kongedømmet Jugoslavia, eller Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere som det først het med vekt på rekkefølgen.

Eller de gikk tilbake til middelalderen, til Stara Srbija (Gamle Serbia), og forfattere som Vuk Draskovic skrev hylningsdikt til den serbiske kulturvuggen i Peç. I januar 1986 anklager 212 serbiske akademikere, forfattere og kulturpersoner albanerne for å drive folkemord på ikke-albanere et brev til det føderale parlamentet.

Vil stoppe utvandringa

Serberne begynte å opponere mot beskyldninger om at de dominerte landet og viste til at en serbisk stemme bare var verdt en attendel av en montenegrinsk i det føderale parlamentet og presidentrådet med tanke på folketallet. Dessuten hadde Serbia blitt delt opp etter 2. verdenskrig, gjennom utskillelsen av "Sør-Serbia", det vil si Makedonia. En gjennomgangsmelodi var at de autonome områdene Kosova og Vojvodina ifølge grunnloven hadde rettigheter overfor serbisk politikk, men ikke omvendt. Formelt riktig på papiret, men langt fra virkeligheten i Kosova, hvor kontrollen ikke baserte seg på formaliteter. Både i 1982, 1983 og 1985 vedtok det serbiske parlamentet at den serbiske og montenegrinske utflyttinga fra Kosova måtte stanses.

Det ble med vedtakene, selv etter at det føderale presidentrådet 18. juni 1986 vedtok en rekke tiltak for å få serberne til å bli boende og gjenreise serbernes tiltro til de lokale myndighetene og rettsvesenet, som det het.

Etniske forbud

Det ble vedtatt å granske hvor pengene kom fra til de albanske oppkjøpene av jord; deretter ble det forbudt å selge jord på tvers av de etniske grensene, etterfulgt av et forbud mot albansk innflytting i byer og landsbyer med en overveiende serbiske og montenegrinsk befolkning. Serbiske delegasjoner til Beograd anklaget politiet for overgrep og voldtekter.

I mars 1986 ble serberlederen Kosta Bulatovic arrestert i Kosovo, og på 13. partikongress var det serbiske opphisselsen over overgrepene stor, og på slutten av året kom Kosovaserberne marsjerende til Beograd for tredje gang. Da gol hanen for Slobodan Milosevic.

Maktkampen tok til da sentralkomiteen kritiserte de nasjonalsjåvinistiske tendensene i serbisk presse. Milosevic utfordret lederen for det serbiske partiet, titoisten Ivan Stambolic.

Grunnlovsendringer

Samtidig fortsatte de serbiske stormøtene, mitinzi, i Kosova, og spenninga økte. Igjen ble det vedtatt å sende spesialstyrker. Demonstrasjonene i 1988 felte både partiledelsen i Vojvodina, som motsatte seg forslag om å innskrenke autonomistatusen, og i Montenegro. Fram mot vårparten 1989 sto det politiske slaget om forandringene i den serbiske forfatninga om de autonome områdenes status. Den første forandringa var nettopp at Serbias grunnlov heretter kunne forandres uten samtykke fra Kosova og Vojvodina.

Motstanden var hard fra Kosovas side. Spenninga økte fra september 1988, og for andre gang siden 1987, ble det sendt inn serbiske politistyrker. I desember gikk over 300.000 Kosovaalbanere på gatene i Pristina i protest mot avsettelsen av Kosovas president Kaqusha Kashari og partilederen Asem Vllasi. Serbia hadde nå full stemmemessig kontroll over det føderale presidentrådet.

"Kontrarevolusjonær trussel"

Hele februar var preget av demonstrasjoner og streiker. 20. februar gikk 1.300 arbeidere i Stari Trg i Trepca-gruven til sultestreik; de krevde at den nye partisjefen Rahman Morina skulle gå av. Etter en uke ble det innført unntaktstilstand. Morina tilbød seg å gå, men Beograd nektet ham.

I begynnelsen av mars ble Vllasi arrestert, anklaget for "kontrarevolusjonær trussel mot den jugoslaviske statsordningen". Da hadde forlengst utbryterkreftene i Kroatia og Slovenia gått i stilling.

Makedonias mann i presidentrådet, Lazar Mojsov, hevdet at Trepca-streiken var organisert som en del av et albansk opprør for løsrivelse. 23. mars stemte Kosova-parlamentet over endringene i forfatninga, 176 for, ti mot, to avholdende.

Avstemninga skjedde under tvang, hevder Kosovaalbanerne; de ble truet med alvorlige følger for familiene for deres "kontrarevolusjonære virksomhet". Men det var kanskje først og fremst "garantiene fra andre delrepublikker om at de skulle hjelpe oss ut av situasjonen gjennom å stanse de serbiske konstitusjonelle forandringene" som fikk de Kosovaalbanske parlamentsmedlemmene til å stemme for, ifølge en fortrolig samtale som den svenske øststatsforskeren Örjan Sturesjö ved universitetet i Uppsala, hadde med en framtredende Kosovaalbansk politiker i 1990.

Før det serbisk parlamentet tre dager seinere stemte for endringene, var opprøret i Kosova et faktum, nærmest en albansk versjon av Beograd-opprøret mot prins Pauls avtale med Adolf Hitler mars 1941, "heller krig enn pakten, heller død enn slaveri", som det da lød før det tyske angrepet 6. april. Urolighetene krevde mange liv; de spredde seg fra Pristina til Urosevac, Titova Mitrovica, Peç, Djakovica, Prizren. Igjen ble det innført unntakstilstand.

28. juni 1989, under fortsatt unntakstilstand, samlet serberne seg til en gigantmanifestasjon til minne om nederlaget mot Det ottomanske riket på Kosova polje, Svarttrostsletta, i 1389. Serbere valfartet til klosteret Gracanica og deretter på krigskirkegården Gazimestan.

Det var mellom en og tre millioner til stede på de ulike arrangementene. Men 28. juni var en rolig dag i Kosova. Patriarken German holdt messe, og Milosevic holdt en slett tale som høstet skuffelse blant serberne tross løftet om å stille seg som garantist for serbiske interesser.

Krav

Først med de albanske demonstrasjonene fra 23. januar 1990 ble kirkegårdsfreden igjen brutt.

Demonstrasjonen som varte til 4.februar, krevde 20-30 dødsofre for kravet om demokratiske og nasjonale rettigheter, frie valg og fri presse. I Serbia og Montenegro var det store demonstrasjoner nær 100.000 i Titograd (i dag Podgorica), hovedstaden i Montenegro – med krav om hardere tak overfor Kosovaalbanerne og krav om å opprette friskarer for forsvare serberne og montenegrinere i Kosova. 1. februar bestemte presidentrådet nok en gang å sette inn den jugoslaviske hæren, for femte gang siden 2. verdenskrig: 1945, 1968, 1981 og 1989. Den tok kontrollen over Kosova hvor siden Kosovaalbanerne på 90-tallet forsøkte å opprette sitt parallellsamfunn langs de ikke-voldelige linjene til Ibrahim Rugova, mens den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia ble partert og stormaktene forfulgte sine interesser gjennom stedfortredere.

7. september 1990 kom om lag to tredeler av de Kosovaalbanske parlamentarikerne sammen i all hemmelighet i Kacanak mot grensa til Makedonia for å erklære Kosova som republikk, "en demokratisk delstat av det albanske folket og medlemmer av andre nasjoner og nasjonale minoriteter som er dets borgere: Serbere, muslimer, montenegrinere, kroater, tyrkere, roma (sigøynere) og andre som bor i Kosova." (Tanjug, 13. sept. 90).


 UCKs revolusjonære forløpere

Fra opprøret i 1981 finner en røttene til den delen av Kosovas frigjøringshær (UCK) som i begynnelsen gjorde at UCK ble knyttet til venstreorienterte miljøer og marxistiske Kosovaalbanere i eksil.

Opprulling av opprøret avdekket fem grupperinger som sto bak, ifølge den jugoslaviske etterretningstjenesten.

Mange av medlemmene av disse organisasjonene ble stilt for retten i Kosova i det første årene etter opprøret i 1981. De fleste hadde forbindelser med Albania og marxist-leninistiske miljøer i Vest-Makedonia.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside