AKP-arkivet

Internasjonal storfinans
parterer Jugoslavia

av Michel Chossudovski

I 1997 skrev Michel Chossudovski en artikkel i Le Monde Diplomatique som vi her gjengir i utdrag.
Han beskriver noen av de ytre faktorene som bidro til oppløsninga av det tidligere Jugoslavia.
Artikkelen er oversatt av Terje Valen.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Vi har fått vite at historisk-kulturelle, etniske og religiøse forskjeller er grunn til konfliktene og krigene i det tidligere Jugoslavia, mens den internasjonale storfinansens ødeleggelse, partering og overtakelse av den jugoslaviske økonomien har vært tabu for massemedia.

Ødeleggelsen av et økonomisk system, medregnet overtakelsen av de produktive ressursene og utvidelsen av markedene og "jakten på territorier" på Balkan er den virkelige grunnen til konfliktene i landet. Slik sett er Jugoslavia bare et spesielt eksempel på hva som har skjedd i alle de land som tidligere ble kalt kommunistiske. (...)

Hemmelig USA-innblanding i 1984

La oss først se litt på avtaler som omdannet statsøkonomien. Vi han skjelne to store bølger med reformer. Den første fra begynnelsen av 1980-tallet og utover, og den neste fra 1990 og utover.

Allerede fra 1980, like før Tito døde inngikk den jugoslaviske staten avtaler med sine kreditorer som "førte til økonomisk og politisk ødelegging. (...) Nedsatt vekst, oppsamling av utenlandsgjeld og øking av kostnader for å betjene den så vel som devaluering førte til et fall i levestandarden til den gjennomsnittlige jugoslav. (...) Den økonomiske krisen truet den politiske stabiliteten (...) og truet med å spisse til ulmende etniske spenninger" (note 1).

Disse reformene ble satt ut i livet samtidig som det ble undertegnet avtaler med offisielle og kommersielle kreditorer for å restrukturere gjeld. Begge tiltak til sammen svekket føderalstatens institusjoner og skapte politiske skillelinjer mellom Beograd og regjeringene i republikkene og de autonome provinsene. Statsminister Milka Planinc, som skulle sette ut i livet programmet, måtte love Det internasjonale pengefondet en øyeblikkelig økning i forskuddsrenten på lån og mange flere tiltak for å få del i de tiltakene som gikk inn i arsenalet til Reaganomics ..." (note 2).

Den økonomiske og "strategiske" omstruktureringen foregikk samtidig. Den første skulle styrke den siste. For å få til dette ble Washingtons innblanding formalisert i 1984 i et direktiv (nr. 133) fra USA sitt nasjonale sikkerhetsråd. Det fikk overskriften "USAs politikk overfor Jugoslavia" og ble merket "HEMMELIG FØLSOMT" (note 3). En sensurert versjon av dette ble offentliggjort i 1990. Det samsvarte stort sett med et annet direktiv av 1982 (nr. 54) fra det nasjonale sikkerhetsråd som gjaldt Øst-Europa. Målsettingene i det siste direktivet inkluderte "utvidete anstrengelser for å fremme en "stille revolusjon" for å styrte kommunistiske regjeringer og partier" og å føre landene i Øst-Europa inn i den markedsorienterte økonomien (note 4). Jugoslavias "markedssosialisme" skulle nedrigges og Balkan skulle integreres i det "frie markeds"systemet.

I 1982 kom den neste såkalte stabiliseringspakken med støtte fra Det internasjonale pengefondet. Den resulterte i massiv inflasjon. Sammen med liberalisering av import og frys av kreditt førte den til et uovertruffet sammenfall i investeringene. Veksten i den årlige industriproduksjonen hadde lagt på 7,1% i perioden 1966-79. Etter at de første økonomiske reformene var satt ut i livet falt den til 2,8% i årene 1989-87, til 0% i 1987-88 og til minus 10,6% i 1990.

I mai 1988 ble et anti-inflasjonsprogram satt i verk. Det førte til at inflasjonsprosessen gikk hurtigere. En kommentator sa at "alt gikk den veien høna sparker etter okotober-opprøret i Vojvodina og Montenegro" (note 5).

2.700 % prisstigning i 1989

Reformtiltakene nådde høydepunktet sitt under statsminister Ante Markovic som var svært USA-vennlig. Han lovte å føre en positiv politikk med støtte til industrien, men i virkeligheten tok han tiltak for å deregulere systemet. Da prisene ble deregulert og valutaen devaluert eksploderte inflasjonen fordi det var bygget opp et sterkt prispress gjennom mange år. Konsumprisindeksen steg med 2.700% i 1989.

Høsten samme år, like før Berlinmuren falt, reiste Markovic til Washington for å møte president George Bush. Han hadde fått løfte om "en finansiell hjelpepakke" i bytte for omfattende økonomiske reformer inkludert en devaluert valuta, frys av lønninger, nedskjæring av regjeringens utgifter og avvikling av de selvstyrte samfunnsmessig eide bedriftene. Grunnarbeidet for flere av reformene var allerede lagt (inkludert en stor omlegging av lovgivning om utenlandsk investering) av byråkratiet i Beograd med hjelp av vestlige rådgivere.

En stor økonomisk pakke ble lansert i januar 1990 som del av en såkalt stand-by avtale med Det internasjonale pengefondet og et strukturelt tilpasningslån fra Verdensbanken. Kuttet i sentralregjeringens budsjett fordi inntektene skulle gå til å betjene utenlandsgjelden ville føre til at det ble slutt på overføringene til regjeringene i republikkene og de autonome provinsene. Dette ville ha styrket tendensen til balkanisering og løsrivning.

650.000 arbeidere i protest

Regjeringen i Serbia avviste Markovics spareprogram og 650.000 serbiske arbeidere gikk ut i protest mot føderalregjeringen. Fagforeningsbevegelsen sto sammen i denne kampen. "arbeidernes motstand gikk på tvers av etniske skillelinjer da serbere, kroater, bosniere og slovenere mobiliserte … skulder til skulder med arbeidskameratene sine" (note 6).

Den avtalen som føderalregjeringen undertegnet med Det internasjonale pengefondet krevde kutt i utgiftene på 5% av brutto nasjonalprodukt. Mens inntektene hadde minket på grunn av inflasjon hadde Det internasjonale pengefondet også krevd at lønnene skulle fryses på det nivået det hadde midt i 1989. Samtidig fortsatte prisene å gå opp til tross for at dinaren ble festet til tyske mark. Reallønnene falt med 41% i løpet av de første seks månedene i 1990. Inflasjonen var over 70%. I januar 1991 ble det foretatt enda en devaluering av dinaren, denne gangen med 30% og det førte til videre prisstigning. I 1991 var inflasjonen 140%, i 1992 937% og i 1993 1.134%.

Januarpakken inneholdt også full innvekslingsfrihet for dinaren, liberalisering av bankrenten og ytterligere reduksjoner i importkvotene. Kreditorene hadde kontroll over pengepolitikken. Avtalen som ble undertegnet med Det internasjonale pengefondet hindret regjeringen fra å ha tilgang til kreditt fra sin egen sentralbank (Jugoslavias nasjonalbank). Dette vilkåret paralyserte like frem budsjettprosessen og ødela sentralregjerings evne til å finanisere økonomiske og sosiale programmer. Dessuten førte dereguleringen av handelskreditt sammen med bankreformene til at investeringene til de sosialt eide foretakene ble enda mer innskrenket.

Frysingen at alle pengeoverføringer til republikkene hadde skapt en tilstand av "de facto" adskillelse. Igangsettingen av disse tiltakene (som lå i avtalen med Det internasjonale pengefondet) var også del av arrangementer for å refinansiere gjelden som en hadde kommet frem til med finansklubbene i London og Paris. Budsjettkrisen som Det internasjonale pengefondet hadde skapt hadde ført til sammenbrudd av fiskalstrukturen i føderasjonen. Denne situasjonen fungerte på en måte som et fait accompli før den formelle utskillelsen av Kroatia og Slovenia i juni 1991. Politisk press på Beograd fra EU sammen med Tysklands plan for å dra Balkan inn i sin geo-politiske sfære hadde også oppmuntret utskillingsprosessen. Likevel var det slik at de økonomiske og sosiale vilkårene for å bryte i stykker Jugoslavia var blitt godt podet inn gjennom ti år med "strukturell tilpasning".

Bedriftsreformene

Vi skal så gå over til å se på bedriftsreformene. Mesteparten av disse reformene ble vedtatt fra 1988 til 1991. Først ble Loven om utenlandsk investering vedtatt i 1988. Denne loven åpnet for uhindret adgang for utenlandsk kapital innen industri, bankvesen, forsikring og tjenesteyting. Før denne loven hadde utlendinger bare adgang til å investere i fellesselskaper sammen med sosialteide selskaper.

Bedriftsloven av 1989 som ble vedtatt under statsminister Ante Markovic spilte en viktig rolle for å styre industrisektoren mot konkurs. Målet med restruktureringsprogrammet til Beograds kreditorer var å oppløse systemet med samfunnsmessig eide foretak. Bedriftsloven krevde at de Forente arbeidernes grunnorganisasjoner ble oppløst. Disse grunnorganisasjonene var samfunnsmessig eide produksjonsenheter under selvstyre med Arbeiderrådene som viktigste beslutningstaker. Under Bedriftsloven skulle disse produksjonsenhetene omformes til private bedrifter under kontroll av foretakets eiere, deriblant kreditorene (note 7). Målet var å gjennomføre massiv privatisering av økonomien i landet og oppløsning av den offentlige sektor. Byråkratene i kommunistpartiet skulle sette dette ut i livet, og særlig folk innen militærvesenet og etterretningen fikk løfte om politisk og økonomiske oppbakking på betingelse av at de fjernet den sosiale beskyttelse som arbeiderne i Jugoslavia hadde oppnådd.

For å støtte opp om omstruktureringsprosessen ble det også vedtatt en rekke andre lover i all hast i 1989 ved hjelp av utenlandske rådgivere og konsulenter. Loven om finanstransaksjoner av 1989 inneholdt såkalte "gjennomsiktige" og "likeverdige" bestemmelser om når foretak skulle regnes som insolvente og slås konkurs. En lov som hang sammen med denne var Loven om tvungens gjeldssanering, konkurs og likvidering som hadde bestemmelser for å beskytte "kreditorenes rettigheter". Kreditorene kunne ifølge denne loven ta initiativ til konkursprosedyrer som gjorde dem istand til å ta over og/eller likvidere de forgjeldete foretakenes aktiva (note 8). I 1989 kom også Loven om sirkulasjon og styring av samfunnsmessig kapital og i 1990 kom Loven om samfunnsmessig kapital. Begge disse lovene oppsplitting og salg av de samfunnsmessig eide foretakene innbefattet salg til utenlandsk kapital. Den siste loven hadde også bestemmelser for opprettelse av "Organer for restrukturering og rekapitalisering" som hadde mandat til å "verdsette" foretaks aktiva før de ble privatisert. Verdien av foretak i Øst-Europa og Sovjet var basert på "bokført verdi" uttrykt i lokal valuta. Denne bokførte verdien var som regel svært lav og dermed kunne de samfunnsmessig eide aktiva bli solgt på billigsalg. Slovenia og Kroatia hadde laget utkast til privatiseringslover i 1990. I 1990 ble det også vedtatt en ny Banklov for å sette i gang likvideringen av de samfunnsmessig eide "Assosierte banker". Mer en halvparten av landets banker ble nedlagt. Det ble lagt vekt på å danne "uavhengige profittorienterte institusjoner". I løpet av 1990 var hele det tredelte banksystemet som bestod av Jugoslavias nasjonalbank, de nasjonale bankene i de åtte republikkene og autonome provinsene og foretningsbankene nedlagt under rettledning av Verdensbanken. For å ta hånd om de problemene som oppstod på grunn av dette forhandlet man frem et Justeringslån for den finansielle sektor fra Verdensbanken i 1990. Det ble vedtatt av regjeringen i Beograd i 1991. I juni 1990 ble det opprettet et føderalt organ for rehabilitering av bank- og forsikringssektoren. Mandatet var å restrukturere og "reprivatisere" de restrukturerte bankene. Dette skulle skje over en femårs periode. Man skulle også fremme opprettelsen av meglerfirma, firma for investeringsmanagement og forsikringsselskaper.

Konkurser og oppsigelser

Et viktig mål for kreditorene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet var å slå bedrifter konkurs. (...)

I følge offisielle tall ble 248 bedrifter slått konkurs og likvidert i 1989 og 89.400 arbeidere fikk sparken. I løpet av de første ni månedene av 1990, like etter at pengefondets program var begynt å virke, ble det satt i gang konkursforhandlinger for 889 bedrifter med 525.000 arbeidere. Flesteparten av konkursfirmaene lå i Serbia, Bosnia-Herzegovina, Makedonia og Kosova.

Mange samfunnsmessig eide foretak prøvde å unngå konkurs ved å ikke betale ut lønninger. En halv million arbeidere eller omtrent 20% av arbeidsstyrken fikk ingen lønninger i de første månedene av 1990 for at bedriftene deres skulle kunne møte kravene fra kreditorene under "gjeldsforhandlingsprosedyrene" som var bestemt i Loven om finansielle organisasjoner.

Reallønnene var i fritt fall, sosiale programmer hadde falt sammen med konkursene av industribedriftene. Arbeidsløsheten herjet og skapte en atmosfære av desperasjon og maktesløshet i befolkningen. En kommentator sa det slik. "Da hr. Markovic til slutt satte i gang privatiseringsprogrammet sitt, så satte det republikanske oligarkiet, som alle hadde sine egne visjoner om nasjonale renessanser, i gang krig for å skjule de virkelige grunnene til den nasjonale katastrofen, istedenfor å velge mellom et virkelig jugoslavisk marked og hyperinflasjon" (note 9).

I løpet av 1990 bidro utvilsomt den pakken som Det internasjonale pengefondet hadde stått fadder for til økende tap for bedriftene og kastet mange av de store bedriftene innen elektrisitet, oljeraffinering, maskinbygging, teknikk og kjemi ut i konkurs.

Samtidig ble utenrikshandelen deregulert i januar 1990 og en flom av importerte varer bidra til å destabilisere økonomien ytterligere. Denne importen ble finansiert med lånte penger som var gitt under omstruktureringspakken fra Det internasjonale pengefondet. Fondet, Verdensbanken og enkeltkreditorer ga forskjellige såkalte hurtig-utbetalte lån. Importbølgen bidro til at Jugoslavias utenlandsgjeld este opp og til at renten steg kraftig. De høye prisene som de innenlandske bedriftene måtte betale for sine inputvarer sørget for at de hjemlige produsentene ble utelukket fra sitt eget nasjonale marked.

I tillegg til dette hadde långiverne i Øst-Europa en strategi som gikk ut på å destabilisere eller bryte opp store industriforetak i mindre for å skape "større effektivitet" og "fremme konkurranse". Denne prosessen ble kalt "Reform ved partering". Den førte til at det integrerte systemet for nasjonal transport ble brutt opp i en mengde små individuelt eide transportbedrifter. Disse blir kalt "etterfølgerforetak" (note 10).

Fotnoter:
  1. Sean Gervasi, "Germany, US and the Yugoslav Crisis", Covert Action Quarterly, No. 43, Winter 1992-93.
  2. Dimitrije Boarov, "A Brief Review of Anti-Inflation Programs, the Curse of Dead Programs", Vreme News Digest Agency, No. 29, 13 April 1992.
  3. Sean Gervasi, ovennevnte tekst, s. 42.
  4. Samme sted.
  5. Dimitrije Boarov, ovennevnte tekst.
  6. Sean Gervasi, ovennevnte tekst, s. 44.
  7. Barbara Lee and John Nellis, Enterprise Reform and Privatisation in Socialist Economies, The World Bank, Washington DS, 1990, sidene 20-21.
  8. For mer opplysning om utvikling av næringslovgivningen se World Bank, Yugoslavia, Industrial Restructuring, s. 33.
  9. Dimitrije Boarov, ovennevnte tekst.
  10. Esra Benathon og Louis S. Thompson, Privatisation Problems at Industri Level, Road Haulage in Central Europe, World Bank Discussion Paper No. 182, The World Bank, Washington DC, Chapter 3

Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside