AKP-arkivet

Nato-krig på Balkan

av Pål Steigan Oversikt over e-post-adresser

8. april 1993


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Nato har vedtatt å føre krig i Bosnia. Bombefly står klare på basene i Italia. Klare til å slippe sin dødbringende last over Bosnia-serbernes stillinger. Lojale Nato-lakeier som Danmark og Norge har i ulike former fattet vedtak om å sende styrker til det som kan bli Natos første krig. For halvannet år siden var det pubmagete krigshissere av Carl I. Hagen typen som ville ha Norge inn i Balkan-krigen. Det siste året har stafettpinnen vært overtatt av liberalere som Bondevik (KrF) og Chaffey (SV). Alt i vinter var de ute med klarsignaler til å "la nordmenn dø for Bosnia", vel vitende om at så viktige personer som de sjøl ikke ville være blant dem. Den uunngåelige Bondevik har forsterka kravet i sommer, men det var antakelig mer PR-messige enn militærstrategiske overlegninger som lå bak.

Det merkelige med Natos lenge varslede krig i Bosnia, er ikke at den er i anmarsj. Det merkelige er at den ikke for lengst er i gang og at de militære ekspertene har svært kalde føtter for hele prosjektet. Nylig har tre ledende byråkrater i de amerikanske UD sagt opp stillingene sine i protest mot USAs vakling i Bosnia-spørsmålet. En av dem, George Kenney, skriver om sine og kollegenes frustrasjoner i International Herald Tribune. Det er avslørende lesning. Kenneys beskrivelse forteller om et UD der høye funksjonæerer ikke kan redegjøre for USAs politikk, der sjøl bagateller hemmeligholdes for alle under sjefsnivå og der moralen er på bånn. Kenney nevner i forbifarten en av grunnene til at amerikanske ledere er i så stor villrede. "Folk i staben ser klart at det er snakk om det langt større spørsmålet om et sammenbrudd i den kollektive sikkerheten i Europa. Diskusjoner med europeiske tjenestemenn viser hva ledelsen ikke tør å se i øynene: USA er på vei mot flere og større europeiske kriger."

George Kenney innser altså at Balkankrigen kan være innledninga på større og enda mer grusomme kriger i Europa. Dette har de militære fagfolka sett lenge. Det er ikke generalene, men politikerne, til og med de liberale politikerne som har vært mest villige til å snakke om intervensjon på Balkan. Velgerne deres er med god grunn sjokkerte over fjernsynsbilder fra massakrene rundt OL-arenaene fra 1984, og krever handling. Politikerne trenger å vise seg besluttsomme, så de ønsker bombeangrep mot serbiske stillinger. Derfor har de skapt det fine ordet "fredsskapende aksjoner". Det er et ord med velgerappell. Hvem ønsker ikke å skape fred? Det fine med ordet er at det høres veldig fredelig ut, mens det i virkeligheten betyr å føre krig.

Amerikanerne hadde et liknende begrep under Vietnam-krigen, nemlig "pacification programs", noe som ble praktisert med stor iver på steder som f.eks. My Lai.

Enhver krigførende part vil hevde at hans egentlige hensikt er å skape fred, på sine egne vilkår, riktignok, men likevel. Ingen fører krig for å føre krig. Krigen har en hensikt, den er en fortsettelse av politikken med andre midler. En "fredsskapende" handling er en krigshandling som tar sikte på frata en eller flere krigførende parter deres evne til å føre krig.

I Somalia opptrer FN mer og mer som en tradisjonell kolonihær. Der britene pleide å bruke nepalesiske ghurka-soldater, bruker FN pakistanere, men det kan knapt kalles et prinsippielt skille. Og man driver pasifisering i tradisjonell kolonial stil, nemlig gjennom krig. Naive provinspolitikere kan kanskje innbille seg at massemordet på sivile var et tragisk enkelttilfelle. I virkeligheten er det sånn at jo mer FN skal bli en aktiv militærstyrke, jo flere Mogadishu vil vi oppleve.

Den tyske militærteoretikeren Karl von Clausewitz forklarte årsakene til dette i sitt klassiske verk Vom Kriege - Om krigen. Der skriver han omsvøpsløst om hva krig er: "Krig er en voldshandling som har til hensikt å påtvinge en motstander å bøye seg for vår vilje." Og han fortsetter: "Filantroper kan lett innbille seg at det finnes en kløktig måte å avvæpne og overvinne en fiende på uten større blodsutgytelse. Hvor sannsynlig dette enn måtte virke, er det like fullt en feil som må bekjempes, for i slike farlige ting som krig er de feilene som stammer fra velvilje de verste."

Liberale humanister som Bondevik og Chaffey er livsfarlige fordi de gjennom tåkeleggende prat om "fredsskaping" kan snuble oss inn i en krig de ikke aner konsekvensene eller rekkevidden av. Som von Clausewitz peker på, så er krig en dødsens alvorlig sak som en bør ha tenkt igjennom grundig før en begir seg ut i. Krig er fortsettelse av politikken med andre midler, så hva slags politikk er det man vil gripe til krig for å gjennomføre? En av de sakene en krigførende part bør ha klart for seg er hva som er hensikten med krigen. Liberalerne vil ha Nato (i FN-drakt) til å skape fred, javel, men hvordan? Skal serberne i Bosnia fordrives fra de områdene de og deres forfedre har bodd i i generasjoner? Skal kroatene, som driver et like brutal krig mot bosnierne også rammes? Og hva med de bosnierne som begår like alvorlige brudd på menneskerettene, skal de også bombes av fredsskaperne? Eller skal man simpelthen velge side i borgerkrigen og tvinge serberne i kne? Hvis det er dette man ønsker, hva skal man da gjøre etterpå? Skal man innføre Nato-FN-militærstyre over serberne for å holde dem i sjakk? Har liberalerne tenkt noe over hva som må til av militære styrker av våpen og av menneskeliv for å tvinge gjennom en Nato-fred i Bosnia? Hvor mange norske sønner, brødre, fedre vil de ofre?


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside