AKP-arkivet

Balkania - eller ny balkankrig?

av Arnljot Ask, internasjonal sekretær i AKP Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er publisert i Klassekampen 9. juli 1998


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Krigsskyene tårner seg igjen opp over eks-Jugoslavia og denne gangen trekker de også inn over andre land i området. Albania er allerede en direkte part i konflikten og i Hellas har alarmen gått. Braker det løs for alvor, brister sannsynligvis demningene i Bosnia og både montenegrisk og makedonsk jord blir en del av slagmarken. Ikke bare Europa, men hele verden, er svanger med en ny Balkan-krig med uante følger.

Stridens eple er nå den albanske nasjonens sjølråderett. Den utløsende faktoren har vært den storserbiske sjåvinismen, som de to siste tiåra har trappa opp undertrykkinga av det albanske flertallet i Kosova. Årstallene 1981 og 1989 markerer de svarte milepælene i forkant av den massive undertrykkinga som har leda fram til dagens åpne krig mellom albanere og serbere. Men bakteppet for tragedien finner vi i skaltinga og valtinga med albanernes nasjonale rettigheter som dagens stormakter har stått for siden siste halvdel av det forrige århundret; siden Istanbul- og London-konferansene i 1876 slo fast at albanerne ikke kunne betraktes som en nasjon. Dette har vært grunnlaget for stormaktenes splitt og hersk-politikk og de regionale maktenes vekslende undertrykking og trakassering av albanerne. I dag spiller Serbia slakterens rolle, mens USA og de europeiske stormaktene strever med å hindre at den dynamitten de har lagt ut skal springe i lufta her og nå. (sjøl om mye tyder på at Tyskland snakker med to tunger; at innflytelsesrike kretser i landet gjerne ser noen eksplosjoner som kan bane vei for større tysk albuerom i området). Derfor kan Nato, av alle, ta på seg "fredsmaska" og stå fram som de som prøver å hindre at krigen trappes opp. Om det så skulle skje gjennom en okkupasjon av Kosova, med risiko for en varm krig med Serbia. Også noen folk på venstresida ser på dette som det minste ondet, sjøl om historia lærer oss at det lengre framme kommer til å ligge flere døde i veikanten der stormaktene får trampe fram.

Separatisme eller sjølråderett?

Nato-"løsningen" fjerner ikke kreftsvulsten, uansett hvor blodig operasjonen måtte bli. Albanernes sjølråderett ville være like fjern og Kosova i beste fall bli ført ut i en permanent unntakstilstand, om en i første runde unngikk full krig med Serbia. Løsningen er heller ikke at Kosovas frigjøringshær (UCK) nå betingelsesløst legger ned sine våpen. Den væpna kampen de fører mot undertrykkinga og for nasjonal sjølråderett er rettferdig og fullt forståelig sett i historias lys. Når makthavere i Beograd som i Washington kaller dem separatister og terrorister, følger de tradisjonen som prøver å diskredittere all kamp som retter seg mot imperialistisk undertrykking. Historia viser at albanerne har vært svært tålmodige i sin kamp for likeverd og stilt opp fredelig sameksistens med sine naboer som det primære målet. Det er ikke plass her til å gå nærmere inn på detaljene. Bla opp i historiebøkene og se hva som skjedde på London-konferansene i 1912-13, rundt Versailles-konferansen i 1919, under 2. verdenskrig og avtalene i kjølvannet av den. Både under og etter frigjøringskrigen mot de italienske og tyske fascistene, framheva både Tito og Hoxha enheten mellom nasjonene i området. Albania gjorde dette, tiltross for at 1912-13-avtalen parterte den albanske nasjonen i flere biter. Kravet som seinere ble reist i 1968, 1981 og 1989 var IKKE løsriving av Kosova, men at Kosova skulle bli en likeverdig republikk i forbundsstaten Jugoslavia. Fortsatt er det mye som tyder på at dette ville være kosova-albanernes primære krav nå også, sjøl om undertrykkinga det siste tiåret har styrka kravet om full løsriving. Troen på et likeverdig samliv med Milosevic-regimet er naturlig nok sterkt svekka!

Balkania - mot splitt og hersk

Når allikevel Adam Demaci, lederen for Kosovas parlamentariske parti (PPK) og en av kosovaalbanernes fremste talspersoner,fortsatt inviterer til fredelig sameksistens med serberne innenfor en konføderativ løsning, viser det både storsinn og forståelse for at kampen for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter må forenes med en felles front mot imperialismens splitt og hersk-politikk. UCKs markering av at albanerne nå setter makt bak sitt sjølråderettskrav, er en styrke for denne strategien. Sjøl om det helt sikkert er ulike politiske retninger innenfor UCK - til nå har de ikke lagt fram noe enhetlig politisk program - må antiimperialister støtte deres kamp så langt. Det innebærer ikke noen blanko-fullmakt om framtidig støtte, dersom UCK skulle utvikle seg til et redskap for stormaktene og albansk sjåvinisme, bli "albanernes KDP"(den sørkurdiske, føydale bevegelsen som støtter seg på USA og vekselvis prøver å spille ut Tyrkia og Irak mot hverandre). Tvert imot vil størst mulig støtte til frigjøringskampen, inkludert retten til å slåss med våpen i hånd, være et bidrag til at albanerne skal bevare sin sjølstendighetslinje og avvise en strategi som baserer seg på Nato-invasjon. Dessverre, har vi i det siste sett en voksende støtte på gatene i Kosova og i eksilmiljøet til det siste. Demaci's strategi, som han kaller en Balkania-løsning, viser derfor en farbar vei ut av uføret, som det er verdt å bygge en solidaritetsbevegelse på. Den kan være det eneste alternativet til en framtidig røverkrig med langt mer vidtrekkende følger enn den blodige oppløsningen av Jugoslavia til nå har framvist.


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside