AKP-arkivet

11 måneder etter 7. oktober
- angrepet på Afghanistan

av Terje Skaufjord, redaktør av Aghanistan-nytt

Dette er ei innledning holdt på et møte Antikrigsnettverket i Oslo
arrangerte 11. september 2002


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

I går kveld lot jeg meg, stikk i strid med all erfaring, lokke til å se deler av et debattprogram på NRK. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold satt der trygg og sikker og lovpriste det norske forsvarets innsats i Afghanistan, den som har vært og den som kommer etter 1. oktober. Igjen ble jeg fullstendig overveldet av det som er totalt fraværende når representanter for norsk offentlighet ytrer seg: Afghanere forblir en fiksjon - i beste fall kulisser, men ikke mennesker.

Det minnet meg om Marit Nybakk, en bombeglad medsøster, leder for Forsvarskomiteen, som er veldig fornøyd med bombingen av Afghanistan, og særlig ut fra et feministisk perspektiv.

Umiddelbart etter at dette debattprogrammet var over på NRK, svitsjet vi over til svensk TV. Her var det en amerikansk-afghansk kvinne, bosatt i New York, som i en slags road-movie fortalte om sin tilbakevending til Afghanistan, etter bombingen og Talibans fall. Masuda Sultan dro til Kandahar, til sin barndoms landsby Chowkar, og hva fant hun? Landsbyen var utradert. De amerikanske helikoptrene hadde gått ned på bakkenivå og drept kvinner og barn som flyktet ut av et hus; drept en familie med små og store i en bil som desperat forsøkte å komme seg vekk. 19 personer fra hennes familie var drept. I den pakistanske grensebyen Quetta, hvor det bor mange flyktninger fra Kandahar, traff hun fjernere slektninger og folk fra samme området. De hadde lignende historier å fortelle.

Masuda tok kontakt med den øverste amerikanske militære leder i området. Han visste ikke noe om dette. Han hadde nettopp kommet for noen uker siden!

Amerikanerne var under ti meter unna da de fyrte løs, hulket en mann i førtiårene som hadde mistet alle familiemedlemmer (kone og 5-6 barn - en helt nyfødt) unntatt en sønn i massakren. Hvordan kan de forveksle spedbarn med talibansoldater? En meget sterk film fra en modig dame.

F16

- Jeg er livredd for at vi skal treffe sivile mål, sier en pilot.

- Det er de samme politikerne som sender oss nedover, som nå sier at en feilbombing vil være katastrofalt. Vi føler at vi mangler en skikkelig politisk ryggdekning hvis noe skulle gå galt, sier en annen pilot.

29. august intervjuet Bodø-avisa Avisa Nordland norske F16-flygere: De kunne avsløre at pilotene har alvorlige betenkeligheter med jobben de skal utføre.

De 30-40 F16-pilotene som nå gjør de siste forberedelsene i Bodø før de flyr 6 F16-jagere sørøstover - til basen Manas utenfor Biskek i Kirgisistan – har dessverre ikke afghanerne i tankene, når de er redde.

De er redde for å dra på dette oppdraget fordi de ikke har fått trent under de rette forhold "med andre høyder, hastigheter og angrepsvinkler".

Angsten kommer først til uttrykk etter at vår egen statsminister Kjell Magne Bondevik tre uker tidligere i Dagbladet vedgikk at "det verste jeg kan tenke meg er at et av våre F16-fly i Afghanistan treffer feil mål og at vi får store sivile tap".

Avisa Nordlands oppsiktsvekkende intervjuer med de norske flygere har ikke avstedkommet noen debatt. I det minste vet de norske flygerne at de skal i krig, og at de meget vel kan komme til å drepe uskyldige sivile.

Bondevik skulle ha blitt skikkelig naglet for sitt utrolig feige og unnvikende utsagn, som om dette var en liksom-krig. Men han møtte knapt et hevet øyenbryn.

Kanskje ikke så rart da at heller ikke nordmenn flest har tatt den norske krigsdeltakelsen helt på alvor: I følge en meningsmåling i Klassekampen mente 78% at Norge ikke var i krig.

Men flygerne har helt rett. Og forsvarsledelsen og den politiske ledelsen skjelver nå sammen med Bondevik for at sivile skal treffes. Det vil føre til en overveldende opinion mot enhver bombing av Afghanistan.

Ikke en arrestasjon på tre måneder

Britiske marinejegere, Storbritannias stolthet på det militære område, jaktet i over tre måneder på Taliban og Al Qaida, godt støttet av fly. De sporet ikke opp en eneste mistenkt. De fant ikke et eneste våpen, utover gamle lagre fra mujahedin-tiden. Dette er ikke venstreradikale påstander, men hentet fra den offisielle rapporten.

Rapporten slår fast at kampmoralen blant de stolte Royal Marines var nede på et utrolig lavmål på slutten. Kanskje ville de ikke funnet Osama bin Laden om han hadde spasert forbi. Under dekke av å kjempe sammen mot Al Qaida førte USA-soldatene en beinhard mobbekampanje mot de britiske troppene - som økte i intensitet for hver dag som gikk uten at britene kom så mye som i nærheten av en aldri så liten lokal taliban-soldat. Den kraftige mobbingen, som utartet slik at den også har fått diplomatiske følger, og den generelle demoraliseringen fikk som resultat at disse styrkene ble erklært for ubrukelige og ikke stridsdyktige for lang tid.

Amerikanerne har helt sikkert ikke samme prestisje på å mobbe norske jagerflygere, som ikke finner noen mål å bombe. Men amerikanske jagerflygere vet at de har oppbacking fra Mr. Bush og operasjonsleder Tommy Franks, om de skulle treffe flere sivile mål. Bondevik har mer enn antydet at han ikke har tenkt å gjøre det samme.

Det er velkjent at den amerikanske bombingen har drept langt flere sivile mennesker enn antall drepte i 11. september-terroren i USA. I tillegg kommer tusenvis, kanskje titusener av drepte på taliban-siden, mange av dem indoktrinerte og/eller tvangssendte guttunger. Antall døde fra den massive amerikanske teppebombingen i nord og fra Nord-alliansens massakrer mot taliban-fanger vil vi aldri få greie på.

Nåla i høystakken

Vi husker alle Donald Rumsfelds berømte ord fra oktober i fjor om at å finne Osama bin Laden var som å finne nåla i høystakken. Nå har USA bombet denne høystakken i 11 måneder. Amerikanerne har nærmest skrytt av at de ikke samler på oversikter over feilbombinger og ødeleggelser de har forvoldt. Det kan vi jo skjønne.

Selv når det internasjonale samfunn tvinger dem til å foreta undersøkelser, som etter bryllupsmassakren i sommer, står de arrogant på sitt. De ble skutt mot: som kjent feirer afghanere bryllup med å skyte med kalashnikov i lufta. Kalashnikov mot Gunship 120? Det blir litt av en duell!

Men amerikanerne går raskt ut med dokumentasjon når de har truffet? Men sannheten er at de knapt har truffet noe mer enn britene. De er bare flinkere til å mobbe.

De norske F16-flygerne kommer altså inn i krigen i en fase, hvor faren for å treffe sivile er meget stor:

To hester

Igjen ser vi at USA holder på med to uforenlige øvelser samtidig.

De støtter opp om regjeringen Karzai. De trener opp en nasjonal hær som skal gi Karzai og de deler av regjeringen som ikke selv har store hærstyrker, en maktbasis.

Men samtidig støttet USA i sin kamp mot Al Qaida aktivt opp om krigsherrer i sør, som med væpnet makt motarbeider den samme regjeringen.

I Kabul hjelper USA til med spesialstyrker til å vokte president og regjering.

I provinsen Ghazni sør for Kabul har USA en base midt i Ghazni by. Her er det trefninger og skyting stadig vekk, biler og folk blir stanset og røvet, utpressing i gammel stil florerer. Men i Ghazni kjemper USA bare mot Al Qaida og blander seg ikke inn i det som foregår. Bare når de blir direkte beskutt.

I provinsen Kunar, som under hele Taliban-perioden var en urolig provins med mye antitaliban-vorksomhet har stemningen snudd seg mot Karzai på grunn av amerikanernes uforskammede herremenneskeopptreden ved husundersøkelser og behandling av vanlige folk i jakten på Al Qaida.

Gulbudin Hekmatyar har de siste par månedene jobbet intenst i Kunar for å skaffe seg fotfeste på nytt. Alle hadde forsverget at han skulle klare det. Men nå tyder mye på at Hekmatyar, Afghanistans onde ånd, igjen er i posisjon. USA har en stor del av æren for det.

Bryllypsbombingen var kroken på døra for Karzais oppslutning i provinsen Urozgan.

Slik kunne en fortsette gjennom mange flere provinser og også ved å gå gjennom andre sider av USAs politikk i Afghanistan. Men summen er uansett den velkjente: USA når ikke sitt viktigste mål (få has på Al Qaida og Taliban). Men de økte bestrebelser for å nå dette målet ødelegger for det andre offisielle målet, det edle målet: hjelpe til med et demokratisk styre og bygge opp landet økonomisk etter taliban-diktaturet.

Praktisk anlagte afghanere

Afghanere er praktisk anlagte mennesker på mange måter. De kunne ikke hindre at USA, verdens største militærmakt herjet med landet deres. De godtok, med nevene knyttet i bukselommene at deler landet ble sønderbombet med bomber på opp til 7 tonn (de minste på 1 tonn). De protesterer mot drapene på sivile og ødeleggelsene. De har liten respekt for USA.

Men når først situasjonen var der, Taliban-hæren gikk i oppløsning og bondesoldatene dro hjem, så grep de muligheten. Det er ikke FN, men stort sett afghanerne selv som har fått til det som så langt har skjedd i landet. Nybygging, gjenstarting av jordbruk, ny og gammel business, transportsektoren på beina. Alt er av privat afghansk karakter.

Afghanerne har også gitt Hamid Karzai sjansen. Det er han de har håp til, ikke de forhatte lederne fra nord, selv om han aldri så mye er plukket ut av USA. Han har overfor afghanerne vist sjølsatendighet, blant annet ved å reise på Iran-besøk uka etter han ble valgt til president.

Men afghanerne glemmer ikke det de fikk høre etter at landet ble angrepet 9. oktober: Når dette er over skal det ikke stå på penger for å gjenoppbygge landet.

Men nå står det nettopp på penger: De kommer ikke. Det loves, det holdes konferanser, med Norge som leder for Afghan Support Group, men pengene uteblir fortsatt. I august var 5% av de lovede midler kommet fram til Kabul. USA bidrar heller ikke her. Og selv den "humanitære stormakt" Norge, har nå langt større militærbudsjett for Afghanistan enn humanitært budsjett. Afghanere jeg snakket med nektet å tro meg da jeg fortalte om de norske jagerflyene som snart skulle fly over landet sammen med amerikanske.

1,7 millioner afghanere har vendt tilbake. 400.000 av dem har slått seg ned i Kabul. Det har gått bra i sommer, men nå kommer vinteren. Entusiasmen er i ferd med å forsvinne, når all viktig, praktisk hjelp uteblir. Det eneste som forblir uforandret er den stramme kruttlukta - bombelukta - som en kan kjenne over store deler av Afghanistan.

Afghanerne har måttet betale grusomt for sovjetisk, amerikanske og pakistansk-talibanske ødeleggelser. Faren for at det igjen skal gå til helvete for dem økes kraftig for hver amerikansk handling som bygger opp om de gamle forhatte krigsherrene, i nord og i sør. Og at Norge nå ble kjent som bombemakt i stedet for - som landet faktisk har vært svært kjent for i Afghanistan- et land som var noenlunde gavmild med humanitær hjelp - og brukte tida på bombeplanlegging framfor å piske FN-landene til å stå ved sine løfter - kan bli en tung bør å bære for Norge i framtida!


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside