AKP-arkivet

En ny offensiv for
"den lidende klassen"

av Kjersti Nordby

Artikkelen er trykt i Klassekampen
som svar på en kronikk av Arne Bernhardsen, «Den lidende klassen», 5. januar 1999.


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Først vil jeg takke Arne for kronikken han skrev 5. januar, «Den lidende klassen». Jeg synes det er veldig bra om vi får en debatt på arbeidsmiljøspørsmål, og håper at andre vil kaste seg inn. Jeg savner virkelig en sånn diskusjon.

Brukbart?

I ingressen står det at AKPs hefte om arbeidsmiljøspørsmål overhodet ikke er brukbart som hjelp for arbeiderklassen. Ingressen står for KKs regning. Når vi leser kronikken, går det ikke klart fram at Arne nødvendigvis mener at heftet er totalt ubrukbart. Om det er brukbart eller ikke håper jeg at flere uttaler seg om, men det har faktisk kommet mange positive tilbakemeldinger. Mange synes det er brukbart. Mange har fått AHA-opplevelser, nye tanker, nye perspektiver. Mange har sagt at dette trengs, og opplever at ting faller mer på plass. Også verneombud og faglig tillitsvalgte uten tilknytning til AKP eller den revolusjonære bevegelsen.

Nytter det ikke å kjempe?

Hele poenget med heftet er at folk skal drive kamp. Et eget kapitel viser til historia, hvor entydige erfaringer er at kamp fører til forbedringer. Hele poenget med heftet er at mobiliseringa for å kjempe for forbedringer skal skje nedenfra. Jeg mener at det er helt riktig, og også nyttig, å kjempe for å oppnå sjøl de små seirene. Dette er jeg helt enig med Arne i. Arnes innlegg tillegger meg helt andre meninger enn jeg faktisk har. Et helt kapitel er dessuten via til dette: Å trekke fram hvilken tankegang som er nødvendig, hvilke premisser som må ligge til grunn, og hvilke metoder vi må bruke, hvis vi vil mobilisere nedenfra. Spørsmålet om metoder for å mobilisere, reise folk nedenfra, er et alt for lite påakta område for dem som vil gjøre endringer i dette samfunnet. Det er synd, for hvis vi ikke tenker metoder, eller tenker over hvilke metoder vi bruker, ender det lett opp med feite ord, fraser og proklamasjoner eller fruktesløst strev. I verste fall undertrykking av dem vi vil mobilisere.

EGA-prosjektet, fra det ensidig gjentakende til det utviklende arbeidet, kan fungere bra - i et begrensa perspektiv. Det er jeg enig i, og jøss - vi lærer mens vi går. Det jeg reagerte mest på i boka Variert hverdag er for det første (jeg leser kanskje mellom linjene) at den skisserer opp en tankegang hvor den tradisjonelle fagorganiseringa får en slags gisselrolle. For det andre en voldsom apell til de ansattes følelsesliv og krav til lojalitet til bedriften ("din innsats er avgjørende for bedriftens forsatte eksistens"). For det tredje at bedring av arbeidsmiljøet først og fremst er viktig for å sikre profitten. "Bedre arbeidsmiljø" har flere enn en side. Det synes jeg er viktig at revolusjonære er klar over. Og bedriftssjåvinisme løser ingen problemer for arbeiderklassen i et strategisk perspektiv.

Men heftet er ikke laga som analysa til en HMS-avdeling, men til et kommunistparti. Det er heller ikke ment som grunnlag for taktiske vurderinger ut fra styrkeforholdet mellom partene i arbeidslivet. Meninga med å utgi heftet er å framstille arbeidsmiljøet i et perspektiv som peker ut over dagens kapitalisme. Et forsøk på å anvende Marx' teorier om utbytting, fremmedgjøring og reproduksjon av arbeidskrafta på en konkret virkelighet, arbeidslivet, sånn som det framtrer for folk i Norge og verden "ved overgangen til et nytt årtusen" eller "et råtnende stadium i imperialismens epoke". Kanskje vi har kommet til et veikryss hvor vi må ta et valg, og gå for noe annet og mer, hele bakeriet. Det går ingen veier tilbake til 50- og 60-tallet, reformismen, sosialdemokratiet. Dette er perspektivet. Det forsøker å være systemkritisk og overskridende, og å argumentere for en sånn tankegang. Har dette prosjektet vært vellykka eller ikke? Det ønsker jeg at flere skal uttale seg om, men jeg har kanskje ikke nådd fram til Arne med dette perspektivet.

Situasjonen er nå sånn at for mye av premissene for utviklinga i arbeidslivet legges av arbeidsgiverne og dem som sitter med makta. Det er ikke vanskelig å se hvem som er på offensiven. Samtidig som det pågår en ideologisk hjernevasking for å utviske klasseskillet. Heftet forsøker å si noe om at vi nettopp ikke har felles interesser. Vi er ikke i samme båt, det finnes klasser som står i motsetning til hverandre. Disse motstridende interessene nedfeller seg også på jobben, i form av ulike konflikter, som i vår «klasseløse» tidsalder blir forkledd som noe «psykososiale problemer» eller andre godtagbare kategorier. Noen ganger står det skarpere enn det det vanligvis gjør: Våre liv og vår helse står mot produksjonskrav, effektivitet, konkurranseevne og profitt. Arbeidsmiljøet sier noe om tilstanden i arbeidslivet. Vi må se arbeidsmiljøet i lys av den almenne utviklinga. Kampen om arbeidsmiljøet blir på den måten ett av mange kampavsnitt, men et veldig viktig. For det dreier seg om folks liv, livskvalitet og helse.

"Den lidende klassen"

Utbyttinga er i ferd med å nå nye høyder. Sjøl langt inn i borgerskapet og maktapparatet har dette begynt å bli legitime standpunkter. Kapitalismen kan ikke fortsette som nå. Det som er heftets anliggende er å beskrive hvordan utbyttinga gir seg utslag i muskel- skjelettlidelser, hvordan den totale arbeidsbelastninga blir for stor, hvordan frustrasjon, oppgitthet og utbrenthet er veldig vanlige fenomener som fører til økt sjukefravær, attføring og uføretrygding. Det gir en ganske grundig beskrivelse av de fysiologiske mekanismene som er grunnlag for denne utviklinga. Poenget med det er å gi ekspertenes kunnskap til vanlige arbeidstakere, sånn at de kan forstå sammenhenger og handle på bakgrunn av det. Det vil føre for langt å gå inn på dette her, det kunne kanskje vært stoff for vitenskapsspalta. Noen har sagt at privatisering er et sklibrett inn i attføring. Det er godt sagt, og det knytter forbindelsen mellom kapitalens strategier og de konsekvensene denne får for stadig flere. Sjekk alle statistikker! Det er mange av dem, som med sitt språk forteller om konsekvensene. Men meninga med disse avsnitta i heftet og den sammenhengen de er satt i er jo å vise at dette er uttrykk for kapitalens herjinger med folk og et bilde på hvilke resultater utbyttinga får, og ikke at arbeiderklassen er lidende. Hva annet kan det være? Det kan jo ikke bety at arbeiderklassen i seg sjøl er spesielt sykelig, sutrende, unnasluntrende eller i elendig fysisk forfatning. Sjøl om både medisin og media gjør alt de kan for å innbille oss at det er sånn det er.

Vi har hjelpemidler!

Jeg føler meg overbevist om at arbeidsmiljøloven har blitt til ut fra oppriktige hensikter, og at dem som har stått bak den har hatt et oppriktig ønske om å verne arbeidstakere i Norge mot alle former for helseskader. Jeg synes at menneskesynet og verdigrunnlaget som gjennomsyrer loven ikke avviker veldig mye fra det jeg har sjøl. Og jeg mener at loven gir arbeidstakerne massevis av sprengstoff, som de ikke benytter seg av. Det gjelder for eksempel paragraf 12, som det kunne vært jobba mye mer systematisk med fra tillitsvalgte. Dette har vi alt å vinne på, vi må finne vår plass, kreve vår plass og slåss for den. Demokratiet er ikke noe som er gitt oss i gave. Jeg mener også at det ligger en forpliktelse til alle progressive at de må studere loven med forarbeider og forskrifter, og særlig den delen som omhandler arbeidsmiljøet. Det gir oss grunnlag for å tolke bestemmelsene ut fra vårt eget grunnlag og slåss for våre tolkninger.

Men i hvilken sammenheng og innafor hvilke rammer virker loven? Manges erfaring med internkotroll IK og HMS er nettopp at det blir et byråkrati og et papir- og rutinevelde, at det blir et styringsverktøy for arbeidsgiver uten noen reell inflytelse, sjøl om paragrafene gir anledning til det. Mange opplever det som et problem av kontrollen har blitt overført fra et offentlig organ, Arbeidstilsynet, til egen virksomhet. Det blir som å sette bukken til å passe havresekken. Til hvem kan man henvende seg for å få hjelp og opp-backing når man ikke kommer noen vei på bedriften? Vi kan jo ikke forlite oss på lovgivninga heller. Nå står en fullstendig revisjon av arbeidsmiljøloven for døra. Dette opplyste statsministeren på pressekonferanse 17. desember, i anledning regjeringas konferanse for kontaktutvalget. Fleksibiliseringa skal være det som motiverer et slikt behov. Når vi veit hva som står for døra, lyser det ikke noen varsellamper da?

Styringsretten ligger bak og setter grenser. Så lenge styringsretten og den private eiendomsretten eksisterer, kan vi komme hit - men ikke lenger. Vi skal gi alt, men får ikke bestemme når det virkelig gjelder, eller få del i det utbyttet som arbeidet virkelig skaper.

En ny innfallsvinkel

Avslutningsvis i kronikken harselerer Arne med parola "Ta kontrollen over sin egen kropp". Det er mulig at det kan høres ut som en floskelaktig parole. Men det ligger mye mer i dette enn det kan høres ut som. Kroppen kan betraktes som basis for erfaring, og dermed som grunnlag og utgangspunkt for endring - sånn kan vi faktisk ikke ha det lenger. Bevisstgjort kroppserfaring som drivkraft for endring er et fenomen som er lite utforska og fokusert på. Mange faglige aktivister opplever vansker med å mobilisere og aktivisere arbeidskamerater. Mitt spørsmål er om det går an å ta utgangspunkt i arbeidshverdagen og hvordan den oppleves og etterhvert blir kroppserfaring som verk, smerte og sjukdom. Hvis vi greier å forklare "lidelser" som uttrykk for utbytting og fremmedgjøring i marxistisk forstand, er jeg sikker på at slik kunnskap kunne være en mektig drivkraft for å slåss for et meneskevennlig samfunn.

Kjøp heftet, les sjøl og bli med på debatten!


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside