AKP-arkivet

Helseperspektiv på dagens arbeidsliv:
Hvem slåss vi mot? Hva kan vi gjøre?

av Ebba Wergeland

Januar 2002


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

"Det brutale og grådige arbeidslivet." Ordene får meg, og da kanskje også andre, til å tenke på arbeidslivet som et monster vi er ofre for, i stedet for en virkelighet vi kan forandre. Arbeidslivet har ikke sjel. Arbeidslivet er ikke statisk og utviklingen er ikke forhåndsbestemt. Arbeidslivet gjenspeiler klassekamp og kvinnekamp, og utviklingen er en blanding av seire og nederlag.

1. Menneskeskapt brutalisering

De økte forskjellene i samfunnet er menneskeskapt. Når mange opplever arbeidslivet som mer brutalt i dag enn for tjue år siden, er det et resultat av politiske veivalg, ofte med støtte fra representanter for fagbevegelsen og politikere vi har valgt.

I de seinere årene har f.eks. regjeringsoppnevnte utvalg åpnet slusene for utleie av arbeidskraft (Blaalid-utvalget) og forberedt nedbygging av arbeidervernloven, slik at det skal bli lettere å bruke arbeidskraften "fleksibelt" etter markedets, de kjøpesterkes, behov (Colbjørnsen-utvalget). Fagbevegelsens representanter var med begge steder.

Mange forbund har godtatt utstrakt bruk av såkalt individuell vurdering som grunnlag for lønnforskjeller, det som før kaltes "trynetillegg". Mange forbund inngår avtaler om å sette lovens arbeidstidsbestemmelser til side, slik det ble mulig etter en lovendring Stortinget vedtok på 1990-tallet. Det gir dem mulighet til å jobbe lengre skift og mer overtid. Begrunnelsen er delvis at noen av medlemmene krever "retten" til å jobbe utover lovens grenser, dels å få konkurransefortrinn – inntil konkurrenten tøyer strikken like langt og lenger.

Ved tariffoppgjøret i 2000 ble det tatt inn et avsnitt om "fleksibilisering" i alle overenskomstene. Det handler om å undergrave normalarbeidsdagen som kollektiv norm:

Beredskapen i fagbevegelsen og ute blant folk har ikke vært tilstrekkelig. Det har vært vanskelig å få øye på realitetene bak vakre ord om reformer, modernisering og økt valgfrihet. Angrepene på arbeidsvilkårene har kommet på løpende bånd, fra mange forskjellige hold, og vært vanskelige å få oversikt over. Det har vært lett å føle seg maktesløs. Og når vi tar opp kampen, får vi gjerne vite at vi ikke har noe valg, at vi er bakstreverske og uvillige til omstilling. "Utviklingen krever det ..." Da er det viktig å huske at det som kalles Utviklingen (akkurat som Markedet) har navn og adresse. Det er mennesker av kjøtt og blod som bestemmer Utviklingen, og som krever at vi blir mer "fleksible".

Det har vært motstand – mot Blaalid-utvalget, mot individuelle lønner, mot angrep på normalarbeidsdagen. Kampen for 6-timersdagen har økt forståelsen for verdien av normalarbeidsdagen – arbeidsdagen med lovbestemt lengde og innafor bestemte klokkeslett.

Men motstanden har ikke vært sterk nok til å hindre en samfunnsomveltning over de siste ti-tjue årene. De som vil bruke markedet som samfunnets problemløser i stedet for det politiske demokratiet, har inntatt kommandoposisjonene. Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt. Grådighetskultur snakkes det om. Men det handler mer om at lovverk og rammebetingelser er lagt til rette slik at de grådige får større handlingsfrihet – atskillige politikere og beslutningsfattere er gått i de grådiges tjeneste. Ofte i troen på at "utviklingen krevde det", at de var veldig "moderne". Mange har også ganske enkelt valgt de grådiges side i bytte mot passende gjenytelser.

Rikdom ga selvsagt makt i Norge for en generasjon eller to siden også. Men det var mindre økonomiske forskjeller og dermed mindre maktforskjeller. Det var regnet som sunn fornuft at en stor del av verdiskapingen i Norge måtte fordeles med folkevalgt kontroll. Det var den gangen kommunene hadde råd til å gi ungene gratis skolebøker. Det var da post og jernbane var infrastruktur som skulle legge til rette for næringsinntekt landet rundt, de skulle ikke selv gå med gevinst. Det var da vi hadde råd til å vedta folketrygden, og være enige om velferdsstaten. Siden er bruttonasjonalproduktet gått rett til værs, kjøpesentrene dekker landet og Norge har ikke lenger råd til offentlig velferd.

En stor offentlig sektor betydde for oss som kvinner at en del av det ulønte omsorgsarbeidet kunne overtas av samfunnet. Samtidig betydde det arbeidsplasser og inntekt. En stor offentlig sektor var også nødvendig for folketrygden, som skulle sikre oss økonomisk ved sykdom, uførhet og alderdom. En trygd for alle, slik at interessen og oppslutningen om ordningen, og viljen til å betale den over skatteseddelen, ble bredest mulig.

I dag mener sentrale politikere fra Høyre til Arbeiderpartiet det samme som bare Fremskrittspartiet mente på 70-tallet. At markedet, det vil si de kjøpesterke, bør styre mer, og de folkevalgte mindre. Større privat sektor, mindre offentlig. Mer til privat forbruk, mindre til offentlig forbruk, mindre til utjevningspolitikk

Det er ikke så ofte det blir sagt i klartekst til offentligheten. Men det hender. Jeg har spart på to sitat. Sentralbanksjef Moland formulerte seg slik i sentralbanksjefens tradisjonelle årlige tale til samfunnstoppene i 1995 (23. februar):

Over tid er det derfor ingen vei utenom at de offentlige budsjettene må strammes til. Nå har vi riktignok god tid på oss til å foreta den innstramningen, men det gjør det ikke mindre viktig at vi hele tiden går i riktig retning..... Sysselsettingsutfordringen krever nok at hele feltet av overføringer, også til personer gjennomgås (les: Folketrygden), og at prismekanismen og andre effektiviseringstiltak i større grad tas i bruk i offentlig sektor (les: egnenandeler, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering) ...

Nedskjæringer i stor skala av andre poster på de offentlige budsjetter vil reise betydelig motstand. Og det samme vil omfattende effektivisering og bruk av prismekanismene i offentlig sektor. (Gjengitt i Penger og Kreditt nr 1, 1995.)

Budskapet ble gjentatt kort etter av Molands forgjenger, rådgiver for mange Arbeiderparti-politikere, Hermod Skånland:

I praksis vil vi nok dessuten måtte gå løs på de mange, tunge sosiale overføringsordninger som folketrygd og barnetrygd. Det har også sine fordelingsmessige sider, og vil reise sterk politisk motstand (Aftenposten 8. april 1995).

Vi må redusere overføringene fra staten til private, sier de. Det vil vekke politisk motstand, det må gjennomføres skrittvis ... Vi er altså med i tankene deres ... som et problem, som noen som kan reise sterk politisk motstand..det er oppmuntrende. Brutaliseringen er menneskeskapt – og vi kan også skape motstand mot den. I det offentlige rom blir det ikke sagt. Der snakkes det om bakstreversk motstand mot modernisering. Der er fagorganisering noe gammeldags. Da fagbevegelsen i Frankrike og Tyskland for noen år siden streiket for å forsvare sykelønna (den er under angrep der også), sa NRK-journalisten at de kjempet mot historiens gang. Noen dager seinere hadde de vunnet! På samme måte vant vi nok en runde i kampen om sykelønna før valget.

2. Sykelønna

Det var lagt opp et fint løp for å få has på sykelønnsordningen. Først årevis med kampanjer der sykefraværet i Norge ble framstilt som oppsiktsvekkende høyt, og som et samfunnsproblem vi alle måtte bidra til å løse. I stedet for å innrømme at når sykefraværet var litt høyere enn før og litt høyere enn i nabolanda, skyldes det at vi har hatt lavere arbeidsløshet enn de fleste, inkludert Sverige og Danmark. Derfor har vi høyere sykefravær, og kan være stolte av det. Og vi har hatt større yrkesaktivitet blant de eldre, enn det de fleste andre konkurrentland har. Derfor har vi høyere fravær enn dem. Og igjen er vi stolte av det.

Husk at de samme kretsene skriker om for høyt sykefravær i alle land. Overalt får folk vite at akkurat deres arbeidsmoral er elendig. I hele Europa vil de lokale Molander og Skånlander og andre talsmenn for markedsmakt, redusere det offentliges utgifter til trygd, og flytte folk fra sykepenger og uføretrygdtrygd til arbeidsløshetskø. Det gjør arbeidskraften "available" (tilgjengelig) og "employable" (salgbar på arbeidsmarkedet). Det svekker forhandlingsstyrken ("svekker lønnspresset" som det kalles). I gamle dager, før alle sykelønnsordninger, var sykefraværet lavt. Da het det ganske enkelt i arbeidsavtalene at folk pliktet å holde seg friske, og forøvrig fikk de spare opp penger slik at de ikke kom samfunnet til byrde hvis de ble syke.

Da sykefraværskampanjene gjennom 90-tallet hadde gitt oss tilstrekkelig skyldfølelse for våre fravær, (ikke minst kvinnene, fordi vi har høyere gjennomsnittsfravær enn mennene – blant annet på grunn av graviditeten og at fysisk krevende arbeid er vanligere), kom Sandman-utvalget som skulle vise veien ut av uføret. De foreslo, ikke uventet, at det var tid for å kutte i sykelønnsordningen. Men heldigvis – mindretallet i utvalget, fagforeningsrepresentantene og den uavhengige fagekspertisen, kvinnet seg opp til å si nei. Og la korrekt til at dette var et kvinnefiendtlig forslag. Det rammet lavtlønte i slitsomme yrker, dvs. først og fremst kvinner. Det var skatt på sykdom. Dermed buklandet Sandman-utvalgets innstilling. De politiske oppfølgingsvedtakene som lå ferdig, måtte vente.

Heldigvis var fagbevegelsen samlet og tydelig i forsvaret av sykelønna. Det trengtes, for i starten på valgkampen 2001 var alle de største partiene innstilt på å kutte sykelønnsordningen. I et innlegg til Dagens Næringsliv 26. oktober 2000 syntes til og med Arbeiderparti-minister Jørgen Kosmo at det var nødvendig å presisere at verken han eller regjeringen hadde vedtatt å frede sykelønnsordningen. Senere prøvde partifelle Stoltenberg å vinne valget nettopp på fredingen, og på valgdagen våget ingen av politikerne lenger å stå ved sine kutt-planer. Ikke en gang Fremskrittspartiet og Hagen. Motstanden i fagbevegelsen og befolkningen forøvrig hadde gitt resultat. Til neste angrep kommer.

Dette var en spesielt viktig seier. For sykelønnsordningen bygger på et menneskesyn som har lidt nederlag på mange andre fronter de siste årene, og som det derfor er desto større grunn til å forsvare. Det samme menneskesynet ligger til grunn for den mangeårige, brede oppslutningen vi har hatt om velferdsstaten i Norge. Det handler om at folk flest er bra folk, og at trygdeordninger stort sett blir brukt slik de skal.

Hvis flertallet begynner å tro at skattebaserte stønader og trygdeordninger stort sett blir misbrukt, og at full lønn under sykdom betyr omfattende skofting, mister vi selvsagt interessen for å betale skatt til folketrygden. De som har råd vil satse på privat forsikring, kanskje gjennom arbeidsgiver hvis bedriften er av de solide. Folketrygden kan bli redusert til behovsprøvd nødhjelp.

Populære TV-progammer forteller ofte mye om tidas herskende tanker – de gjenspeiler som kjent de herskendes tanker. To temaer var oppe i Holmgang med omtrent 14 dagers mellomrom: sykelønnsordningen og skatt på aksjeutbytte. Da regjeringen foreslo skatt på aksjeutbytte, ble fem såkalte investorer (nytt og populært yrke) invitert til å beskrive hvor viktige de var for landet, og hvor dypt urettferdig slik skatt ville ramme dem. Det var fare for at de helt kom til å miste arbeidslysten og dra utenlands.

Da sykelønnsordningen ble debattert, var det ikke på tilsvarende måte dem som ville bli rammet som ble invitert. Her ble slett ikke fem lavtlønte kvinner i slitsomt arbeid spurt hvordan det gikk med deres arbeidslyst hvis det ble skatt på sykdom. En stakkars professor fikk oppgaven med å tale deres sak. Men programmet ble i hovedsak dreidd til en debatt om skoft. Høyt sykefravær ble forklart for det norske folk med overklassens gjengse forklaring: et resultat av skoft. Investorene var usynlig var tilstede i programlederens bevissthet, ordvalg og problemstillinger.

Regjeringen kom høsten 2001 sammen med partene i arbeidslivet fram til en avtale (den såkalte intensjonsavtalen) om å samarbeide for å få ned fraværet med 20%. Riktignok uten kutt i sykelønna. Men utviklingen skal følges hvert halvår. Den yrkesaktive befolkningen får i tida framover større andel eldre – de store etterkrigskullene er kommet i 50-60 års alderen, og eldre trenger lengre fravær når de først blir syke. (Unge har ofte flere fravær, men korte, så de monner lite på fraværsprosenten.) Når fraværet fortsetter å øke, vil det bli framstilt som en svikt fra arbeidstakersiden.

Hvorfor blir partene enige om et mål som er uoppnåelig? NHO (Finn Bergesen) sa på hjemmesidene det var viktigst at det "nå også fra LO og YS sin side (erkjennes) at det er mulig å redusere det norske sykefraværet med minst 20% og at arbeidstakernes organisasjoner nå vil arbeide aktivt for å oppnå dette." NHO er sikkert hellig overbevist om at minst 20% av fraværet er unødvendig, for ikke å si uberettiget. Skoft. Ordvalget bevitner det. De sier LO og YS har "erkjent" at fraværet kan reduseres, og de legger ansvaret for reduksjonen hos dem. NHOs gammeldagse overklasseoppfatninger om de sykmeldte, har til nå hindret dem i å satse på det som erfaringsmessig sparer arbeidsgivers utgifter: utvidet rett til å bruke egenmeldinger.

Intensjonsavtalen har et punkt om utvidet rett til å bruke egenmeldinger, men den er knyttet til en svært tvilsom plikt for arbeidstaker til å opplyse om funksjonsevne. Vi har alt fått lovendringer som forplikter arbeidstaker og helsevesen til å gi arbeidsgiver opplysninger om funksjonsevne. Det er tidlig å spå hva det vil bety i praksis. Men det går mot en tankeløs uthuling av legers taushetsplikt – og et angrep på retten til å ha sin diagnose for seg selv. Lovendringen bygger på NHOs oppfatning av sykefraværet som arbeidstakers skyld. Informasjonsplikten blir jo bare interessant når arbeidstaker ikke spontant er villig til å informere arbeidsgiver, mens arbeidsgiver brenner etter å tilrettelegge arbeidsforholdene bedre for den syke. (Mange har erfart at det ikke er så lett å oppnå tilrettelegging, uansett hvor mye man informerer.) Når vi ikke gir informasjonen spontant, betyr det at tilliten til arbeidsgiver er dårlig. Å pålegge oss og våre leger informasjonsplikt i en sånn situasjon, er både dumt og krenkende.

Alle som forsvarer fraværskampanjene som om de var positive arbeidsmiljøtiltak, bør merke seg hvor NHO legger ansvaret for fraværsreduksjon. I praksis blir kampanjene for å redusere fraværet mobbekampanjer mot det lille mindretallet som trenger å bruke sykelønnsordningen mye: 5-10% av arbeidsstyrken står for 80% av alle fraværsdagene. Det er dem som vet med seg selv at de "ødelegger statistikken" når bedrifter driver kampanjer og konkurranser, kanskje med bonus og premier til de avdelingene som ligger lavest på statistikken, eller de arbeidstakerne som ikke har fravær. Det er ingen fest å være den ene eller de få med behov for stadige fravær pga. revmatisme, astma eller andre kroniske plager.

Avtalen bør derfor møtes med beskjed om at vi er klare for de to siste målsettingene, inkludering av funksjonshemmede og eldre. Men da må arbeidslivet legges tilrette tilsvarende. Den første målsettingen, reduksjon av sykefraværet med 20%, er umulig med akseptable midler. Fordi fraværet ikke, som NHO tror, er noe som blir borte hvis vi "tar oss sammen". Tvert om er det atskillig sykenærvær allerede, fordi folk går på jobb til tross for vonde rygger, tette neser og høyt blodtrykk av hensyn til kolleger, elever, pasienter, klienter og saksbunkene i et underbemannet, sykelig slanket (anorektisk) arbeidsliv. Med uakseptable midler: høyere arbeidsløshet, eksklusjon av kvinner og alle over 50, eller dramatiske kutt i sykelønna er det mulig å få ned fraværet 20%. Akkurat nå (januar 2002) ser det ut som om arbeidsløsheten øker, og da vil fraværet snart falle. Men det blir i sannhet lite å juble for!

Det er viktig å ikke la seg imponere av klagesangene over milliarder som forsvinner til sykelønn. Trygdeutgiftene blir jo ikke borte i et stort svart hull. De bidrar til at folk kan klare seg økonomisk selv om de blir arbeidsuføre midlertidig (sykefravær) eller varig (uføretrygd). Takket være trygdene unngår vi et kjempemessig fattigdomsproblem. Pengene kommer tilbake til staten som skatter og avgifter, og de bidrar til at norsk produksjon for hjemmemarkedet får avsetning for varene. De bidrar til å holde landets økonomiske hjul i gang.

Trygd handler om overføringer fra dem som er arbeidsføre til dem som ikke er det. Det ligger et politisk valg bak slike overføringsordninger. Akkurat som det er et politisk standpunkt å si at overføringene må bli mindre. "Vi har ikke råd til dagens sykepengeutbetalinger ..." Den som er syk vil vel snarere si at han ikke har råd til å klare seg uten. Når noen sier "Vi" er det alltid lurt å spørre "Hvem?"

3. Misbruksmyter undergraver trygdeordningene

Einar Øverbye heter en forsker (ved NOVA ) som har studert hva som har påvirket folkemeningen om velferdsutgifter og trygd i Norge over en 30 års periode, 1965 til 1995 (Commitment to welfare – a question of trust. Oslo 2000, NOVA skriftserie nr 4, 2000.)

For det første finner han en sterk sammenheng mellom tilliten til ordningene og støtte til ytelser på dagens nivå eller mer. Ikke uventet vil de som tror at trygdesøkere i stor utstrekning er trygdemisbrukere, oftere skjære ned på ytelsene. I meningsmålinger nådde viljen til å skjære ned på trygdene et høydepunkt i 1973. Det var samme år som Fremskrittspartiet ble stiftet og en sosialminister fra Arbeiderpartiet gikk ut og mistenkeliggjorde trygdesøkerne.

Øverbye trekker to lærdommer av undersøkelsen sin. For det første er trygdesaker ganske innviklet og vanskelige å sette seg inn i, slik at media og politikere får stor innflytelse på hva folk mener og tro. For det andre, at opinionen kan endre seg ganske raskt, først og fremst ved at politikere eller andre opinionsledere greier å endre synet på en eller flere grupper av trygdemottakere, slik at de ikke lenger framstår som "verdige". For eksempel ved å framstille skoft som en vanlig årsak til sykmelding, eller ved å hevde at det er for lett å få uføretrygd.

Han peker også på at bruken av universelle ordninger – rettigheter – (som dagens alderstrygd) sjeldnere blir kritisert enn bruken av behovsprøvde stønader (som dagens sosialhjelp), simpelthen fordi det ikke er aktuelt med lureri. Nok et argument for å unngå behovsprøvde ordninger.

Undersøkelsen hans gjaldt tida fram til 1995. Dessverre har den offentlige debatten siden da vært dominert av dem som snakker om trygd som "byrde", "misbruk" som et alvorlig problem (i strid med hva alle tall forteller) og om at folk må "stimuleres" til å arbeide, ellers velger de trygd. Tenk bare på slagordet som lanserte den såkalte arbeidslinja: Arbeid skal gjøres til førstevalg! Som om vårt normale førstevalg var trygd. Trygdemisbruk er igjen mediastoff. Ikke fordi problemet er stort eller økende. Få travle journalister har tid til å dividere antall trygdemisbrukssaker med antall trygdemottakere, eller antall feilplasserte kroner med totalbeløpeme trygden håndterer. Da ville de oppdaget at summene eller antallet det skrikes opp om, er brøkdeler av promiller. Men travle journalister og etatenes informasjonsmedarbeidere blir mer eller mindre bevisst ekko-maskiner for de herskendes meninger og interesser, slik eksempelet fra Holmgang illustrerte.

Da Sandman-utvalget la fram forslagene sine til å få ned sykefravær og uføretrygd, annonserte Stoltenberg-regjeringen at det nå skulle bli vanskeligere å få uføretrygd. Som om hovedsaken var å bremse trygdesøkernes grådighet.

De kunne sagt at det skulle bli lettere for eldre og for folk med funksjonshemming å få og beholde arbeid, uten å sette helsa på spill. Det ville handlet om det samme - flere i arbeid, færre på trygd. Men det ville vitnet om en helt annen holdning til menneskene dette angår, solidaritet i stedet for arroganse. Det ville handlet om å se verden nedenfra i stedet for ovenfra.

Både enslige mødre, uføretrygdete og sykmeldte har fått gjennomgå. Politikerne fra de fleste partiene har gitt oss inntrykk av at det er overforbruk av trygd i Norge. Men vi reddet altså sykelønna – denne gangen også.

4. Helse mot konkurranseevne

Både i Norge og resten av Europa øker andelen som jobber mot korte tidsfrister eller under høyt arbeidstempo. Det kalles tidspress. Men det er ikke tida det er noe i veien med. Tidspress betyr for lav bemanning i forhold til arbeidsmengde og frister. Krav om mer overtid og mer arbeid på ubekvemme tider, tvinger stadig flere til å jobbe mot det som så vakkert kalles «kroppens signaler». Problemene vil bare bli større etterhvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker. Om ti år er halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder, over 45 år. Samfunnsøkonomisk er det selvsagt vanvidd å tillate en slik utvikling i arbeidslivet at bare de yngste og friskeste får plass. Men foreløpig ropes det bare på enda større fleksibilitet, enda færre fast ansatte pr. produsert vare eller tjeneste. Nå blir det kalt moderne å fjerne lovene som begrenser åpningstidene i handelsnæringen. I virkeligheten skrus klokka tilbake hundre år, da var det heller ingen lukkevedtekter. Kravet om å la kassaapparatene gå døgnet rundt oversettes med "større valgfrihet" for forbrukerene. Bare for de forretningene som vil, heter det. Men hvem kan i lengden holde kortere oppe enn konkurrenten? Valgfrihet – fleksibilitet: vakre ord kamuflerer investorenes og eiernes enkle interesse for fullt kjør døgnet rundt, og dermed maksimal avkastning på investeringene.

Hvis en virkelig skal skape et inkluderende arbeidsliv, slik Sandman-utvalget og mange politikere snakker mye om, kan en ikke samtidig kreve stadig høyere arbeidsintensitet av hver enkelt og stadig mer arbeid på kveld og natt. Et inkluderende arbeidsliv krever regulering av den frie konkurransen. Praten "med to tunger" går igjen i resten av Europa. På den ene sida snakkes det om inkluderende arbeidsliv, plass for alle, mangfold osv. På den andre sida fleksibiliserer landene om kapp i kampen om markedsandeler, med store sosiale omkostninger i form av utstøting, ulykker, sykdom og kortere yrkesaktivt liv.

Den nye intensjonsavtalen mellom regjeringen og arbeidslivets parter inneholder samme umulige dobbeltløp: sykefraværet skal ned 20% samtidig som flere yrkeshemmede skal få arbeid, og "den reelle pensjonsalderen" skal økes, dvs. at flere må stå lenger i jobb. Hvis de to siste målsettingene blir innfridd, må sykefraværet øke, ikke minke.

Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd. Vi vil selvsagt ha mindre sykdom, men har ingen interesse av å begrense adgangen til betalt fravær (sykefravær) for den som er syk. Vi vil at færre skal bli uføre, men ikke at uføretrygdingen blir redusert hvis det for eksempel foregår ved å ta fra de uføre trygden.

Vi må ikke misforstå Sandman-utvalgets mål: færre på sykelønn og uføretrygd, som vårt eget. Slutt å si at du er enig i at sykefraværet må ned eller at uføretrygdingen må ned. For det kan oppnås ved å kutte sykelønnsordningen og begrense trygderettigheter. Da blir det mindre utgifter til sykelønn og trygd. De syke og uføre forsvinner ikke, men de forsvinner ut av trygdestatistikken og blir avhengige av familieforsorg, sosialhjelp og frelsesarme. Da har Moland, Skånland og Sandmans oppdragsgivere oppnådd det de ville, å begrense overføringene fra det offentlige til private. Men er det også vårt mål?

Fraværet vil gå ned hvis sykelønna reduseres. Ikke fordi skoftet ble borte, slik NHO vil si, men fordi sykenærværet øker blant dem med dårligst råd. Slik det skjedde i Sverige. Ethvert kutt i sykelønna er usosialt, fordi det betyr å flytte penger fra syke til friske, til arbeidsgiver/eier eller statskassa. Det betyr å innføre mer skatt på sykdom (i tillegg til alskens egenandeler på medisiner og behandling).

Det hjelper heller ikke å legge større utgifter på arbeidsgiver, slik Sandman foreslo, hvis det ikke kan knyttes direkte til fravær som skyldes arbeidsgivers forsømmelser. Økt økonomisk ansvar for arbeidsgiver vil bare føre til økt siling av jobbsøkere og økt utstøting av eldre, av rent økonomiske grunner. I Sverige svarte 71% i et representativt utvalg offentlige og private arbeidsgivere at de sjelden eller aldri ansatte noen over 50 år (Arbetsgivares attity

En mulighet for å stimulere arbeidsgivere til inkluderende personalpolitikk kan være å la staten ta alle utgiftene til sykelønn, som til annen trygd. Hvis man virkelig vil begrense utstøtingen, må det tas store grep:

Da Merita Nordbanken kjøpte K-bank kunne de kreve at K-bank reduserte personalutgiftene ved å si opp folk, og la folketrygden betale arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Bedriften Arcus var i sommer på Dagsrevyen og skrøt av hvordan de hadde snudd underskudd til overskudd ved å førtidspensjonere folk. Nedbemanningen på Hydro i Telemark vil gi nye uføretrygdede. Retningslinjene for omstilling i staten har som første punkt førtidspensjonering ved 60 års alder. Samtidig som regjeringen er blitt enig med partene om å øke den reelle pensjonsalderen. Førtidspensjonering kan være den beste løsningen for den enkelte når galt skal være, men ikke noe vi har bedt om.

Folketrygden og andre pensjonsordninger finansierer kort og godt aksjeutbytte, bedriftsoverskudd og statlig omstilling. Kom ikke her og gi oss skylda for at utgiftene øker.

5. Forsvar arbeidervernloven

Nå står vi foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevikregjeringen å "legge premisser for en fremtidig gjennomgang av" arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde klart at "fleksibilitet" måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. "Fleksibilitet" og "moderne" er ord med positive assosiasjoner - hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt i mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats. Konkurranseevnen kan jo også økes med bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping og lavere avkastning til eierne.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling viser oss at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Den herskende klassens syn. Overklassen har glemt at det faktisk var egeninteresse i bedre folkehelse, mindre sosial uro og like konkurranseforhold, som lå bak deres støtte til arbeidervernlovgivingen. Fra å være en verdi i seg selv, blir denne lovgivingen nå beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i "individets frihet" . (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås "best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser" (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid.

Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og av reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og ikke minst individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible, og mer demokratiske enn lover. De ville også begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært angrepspunktene for fleksibiliseringen i hele Europa, og i Norge fra Kleppe-utvalgets tid. Her jobber tilhengerne av markedsstyring framfor demokrati strategisk og langsiktig, på tvers av landegrensene. Her hjemme: Kleppe, Moland, Skånland, Colbjørnsen ...

Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet er sammen med normalarbeidsdagen, og regulering av arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, de medisinsk viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om "helse, miljø og sikkerhet" i de aktuelle paragrafene.

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres "nytt arbeidsliv – nytt millenium", burde heller lyde "antikvarisk arbeidsliv – nytt millenium". De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er "større valgfrihet" en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk, som det eneste foreløpig, programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: f.eks. at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til flertallet i Colbjørnsen-utvalget, er Fremskrittspartiet ærlige nok til å kalle seg markedsliberalere, et markedsliberalt parti.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik Frp og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet, for eksempel på grunn av motstand blant ansatte, mindre tilgang på unge og spreke jobbsøkere, eller ønske om å beholde flere enn Ramboene blant sine ansatte.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Ja, de har knapt noe valg i lengden hvis de vil overleve. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve "retten" til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men "retten" til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

I 2001 oppnevnte Stoltenberg-regjeringen enda et utvalg (under den vakre tittel "Et arbeidsliv for alle") som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på Colbjørnsen-utvalgets innstilling. Til trosss for at den ble avvist ganske kontant av mange forbund da den var ute på høring, til slutt også av LO sentralt. (LOs representant i utvalget hadde dessverre latt det meste passere.)

Markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga Colbjørnsen i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny utvalget ("Et arbeidsliv for alle") mandat til å følge opp Colbjørnsen, selv om det ikke blir sagt helt i klartekst. Kritikken mot Colbjønsen-utvalgets innstilling har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

6. Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsenutvalgets innstilling har i 2002 støtte i regjeringen og hos et massivt stortingsflertall. Dette flertallet kan dessverre komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Derfor trengs det et like klart forsvar for arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet, og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som partiene foran valgkampen - av politiske motstand. Hemmelighold og lokk på diskusjonen "til innstillingen foreligger" må ikke aksepteres. NTL skrev en høringsuttalelse til Colbjørnsen-utvalgets innstilling, som slutter slik: "Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens § 1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område."

Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: "Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet."

Ettersom de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, selv om presset mot enstemmighet blir beinhardt slik det pleier. Lær av fagbevegelsens representanter i Sandman-utvalget. Der var dissensen deres, tydelig markert uenighet i forhold til flertallets konklusjon, et viktig bidrag til at sykelønnsordningen overlevde. På samme måte vil det være viktig for å redde arbeidervernet, at det nye utvalget ikke kommer ut enstemmig. For da har de asfaltert veien for markedsliberalerne. Da kommer de politiske vedtakene i løpet av noen uker, om å svekke arbeidervernet. Resultatet blir "Nytt millenium – antikvarisk arbeidsliv".

Fleksibiliseringen er allerede i gang - både åpent (tariffavtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og ideologiske TV-programmer av typen Holmgang. Dette er noen av valgene vi må ta, og si fra om, høyt og tydelig:

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen, betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når det blir påstått at Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet, det store Vi eller Forbrukerne/Kundene krever noe, må vi alltid spørre om navn og adresse, kjønn og inntekt. Hvem snakker? På vegne av hvem?


Fleire artiklar om helse | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside