Innhold forsvarsdebatt | Til AKP si heimeside

For et sterkt og uavhengig nasjonalt forsvar

av Per Gunnar Skotåm

Artikkelen er trykt i heftet Aldri mer 1940?

"– Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge." Dette var overskriften Nordlandsposten i Bodø satte som oppsummerende overskrift 6. oktober etter at journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen. Godal hadde her møtt ansatte og tillitsvalgte i forsvaret.

På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforening og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstilling av forsvaret levert med lovnad om at de drastiske vedtak som må fattes vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk utvalg som kom med 6 dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstilling som allerede har pågått i 10 år bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen.

Bjørn Tore Godal beskrev dette som "... en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner."

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i hele det forrige århundre, og betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundre er også Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk, av et så stort omfang at mottakerlanda på kontinentet vil ha eget behov særlig ved krise og krig av å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt antiinvasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene med evne til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i nye områder preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Innstillinga fra Forsvarspolitisk utvalg – Et nytt forsvar (FPU) vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier: "– et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område" og "– et terskelforsvar, dvs en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjonale operasjoner".

I studiens sluttfase tok Forsvarssjefen beslutning om at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordninga opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga inklusive sesjonering av hele årsklassen er behovet for å bruke anledningen til å få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje. Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet (MTB) foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasiteten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20 % av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner.

Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvarsinstallasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS og sånn sett har det blitt etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlag Stortinget skal forholde seg til og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei "ny tid" for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil derfor ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer som ikke er knyttet til disse.

Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk utvalg (FPU) har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warsawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to Nato-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som "frontlinje-stat" i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var gjennom Nato-medlemskapet strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre Nato-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig luftforsvarets anlegg er finansiert av Nato-midler og inngår i en struktur tilpassa å skulle tjene sikring av overføring av utenlandske unnsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle "holde fortet" til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine "oppholdende strid" tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra Nato har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet .

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift. Rundt 1989 var forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning. På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri hadde vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere vekst i forsvarsbudsjettet, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av et forsvarsbudsjett som ikke kompenserte dette med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt år 2015 så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte, siden våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpen Norge anskaffa på 70–80-tallet vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005–2015 og til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av kommer en ikke unna å se at det er begrensninger i de økonomiske rammene.

Samtidig er det nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger, men er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991 og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk militært tidsskrift for ca. 9 år siden særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen var medforfatter.

Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha det mest avanserte, ville tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende.

USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader Sverre Diesen samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: "... leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake".

Dette var rettet direkte mot at en mob-hær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske vernepliktige mob-soldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape, og om en taper første dagen eller etter ti dager spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr16 (1972/73) høsten 1972.

Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet Forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida arbeidet med å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet – i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding 16 (1992/93) var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar.

Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

Omlegging av deler av forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige eldre enn 34 år innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU legges definitivt bort.

Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i forsvaret på minst 6.400 over en 10-års-periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, østblokken og Warszawapakten, samt den militære og teknologiske styrkeoverlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt.

USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999.

På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet.

Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved Det kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover mens han sa: "Her skal vi hente inntektene som i framtida skal betale for vårt helsevesen og pensjoner."

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs.

I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka.

Foreløpig er det et stort "tomrom" å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesentlige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold.

Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA – EU – Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

Premisset om at de vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesser har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag.

Parallelt med dette har EUs behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle med utgangspunkt i nasjonale militære styrker underlagt Nato under USAs ledelse medførte en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere Nato-avdelinger under EUs kommando.

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en "plug and play"-kompatibilitet, for å låne fra dataspråket, betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave.

Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette har gått på bekostning av denne treninga.

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker.

Ett argument, men ikke det viktigste er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mob-soldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario.

Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst 10 år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis. Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet. Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at "gnist kan tenne en præriebrann" for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldingene for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ordlyder:

"En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser."

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer mens vi plyndrer deres verdier. De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og gjennom det forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet. Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet vil bli viktigere. Karrieremuligheter både innenfor og utenfor forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av Natos militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si kombinerte fellesstyrker. Sammen med Natos reaksjonsstyrker, Immediate Reaction Forces (IRF), var de det første eksemplet på det jeg har kalt "plug and play"-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i Nato, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl.

Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI – Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet, og hvorvidt den skal knyttes til VEU/Nato eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU, og på EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av Nato, med en hovedmålsetting om på 60 dagers varsel å stable på beina en styrke på 60.000 soldater innen 2003. Planen er seinere justert til en styrke på 80.000 soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på siden av Nato og ikke underlagt USA. Dette ble videre forsterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP).

Parallelt med dette vedtok Nato-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI) for å tilpasse den militære evnen til det nye "out of area"-konseptet, såkalte "ikke paragraf 5"-operasjoner.

Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetsikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner.

Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i Nato og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor Nato spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste 20 år er overveldende stor.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro etter hvert med mulighet for militære konfrontasjoner.

Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem har man blottstilt seg fullstendig i en situasjon hvor det eventuelt kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Ved en nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke kombinert med en manglende doktrine for forsvar av Norges territoriale integritet er løpet nok en gang lagt for walk-over ved et invasjonsforsøk av Norge. Med andre ord en gjentagelse av 9. april 1940.

I februar i år la Forsvarets overkommando fram Forsvarets fellesoperative doktrine. Det er et omfattende dokument/lærebok på til sammen rundt 400 sider i to deler. Første del som er grunnlaget beskriver Norges konflikt- og militærteoretiske grunnlag, vårt sikkerhets- og forsvarspolitiske grunnlag, spekteret av militære operasjoner, nasjonale geografiske rammefaktorer og konsekvensene for forsvaret.

Norge har ingen tradisjon i å ha en militærdoktrine. Det norske militærapparatet har hatt taktiske konsepter knytta til amerikansk infanteridoktrine tillempa norske forhold. De har også i hovedsak vært tilpassa en bestemt rolle i forhold til amerikansk Nato-doktrine om at de norske troppene ved et invasjonsforsøk skal innta en oppholdende strid og håpe på at unnsetningen skal komme. Gjennom 80-tallet har det blitt en fornying av den militærteoretiske debatten i Vesten, og også i Norge. Man har studert ulike militærteoretikere, og prøvd å tilpasse eksisterende teori til det økende teknologiske nivå på krigføringa. Man har også prøvd å se på våre egne krigserfaringer, bl.a. erfaringene fra de førs-e aprildagene 1940. Med utgangspunkt i blitz-krigføringen til Wehrmacht i 2. verdenskrig har tidsaspektet stadig blitt trukket fram som en avgjørende faktor. Den høyteknologiske våpenutviklinga bidrar til å forsterke kravet om hurtighet og slagkraft som de viktigste egenskapene for å vinne et slag. Ved å få kontroll over tidsaspektet i krigføringa, ved å hurtig kunne samle og bearbeide all tilgjengelig informasjon, og raskt kunne legge en taktisk plan for slaget og iverksette den umiddelbart. Man vil på denne måten kunne dominere situasjonen og påtvinge fienden rammevilkår som begrenser hans handlingsalternativer. Dette vil igjen gi nye muligheter for rask analyse, handling og inngå i en spiral som ender med at fienden ikke lenger blir herre over sine handlinger og gir opp. Fienden tvinges til å forholde seg til våre initiativ og rekker ikke å utnytte sine egne styrker. På et visst tidspunkt vil hans evne til motstand bryte sammen fordi han mangler handlingsalternativ, og han vil gi opp. Dette skiller seg fra den tradisjonelle formen for krigføring hvor man fysisk ødelegger hans styrker, våpen og utstyr. Dette er hovedinnholdet i Forsvarets fellesoperative doktrine, en utredning på ca. 400 sider som ble lagt fram i februar 2000. Det som ligger til grunn i den teoretiske doktrina er en vesentlig fagmilitær begrunnelse for en god del av de tiltaka som foreslås på det militærpolitiske nivå. Krav til hurtighet i innhenting, bearbeiding, beslutning og handling stiller et helt annet krav til standarden på soldatene. De må være bedre trent, være yngre for å ha større tempo og villighet til djervhet og ofre. Risikoaspektet ved denne typen krigføring er større fordi enkelte av beslutningene vil bli feil. Innsatsen økes, og det samme gjør mulig gevinst og mulig tap. Omlegginga vil skje i retning av mer kommandopregede aksjoner, og så lenge de utføres riktig blir uttellingen stor. Ved feil vil tragedien bli tilsvarende større.

Det ligger en underliggende begrunnelse for avviklinga av mobiliseringssystemet i at dette er ikke en tradisjonell mobiliserbar vernepliktshær i stand til. Derfor skal framtidas vernepliktige ikke innkalles til repitisjonsøvelser bortsett fra i unntakstilfelle. Vernepliktsbefalet vil heller ikke ha den nødvendige drillen på de militærteoretiske kunnskapene som forventes i "turboforsvaret". Dette er den militære hovedbegrunnelsen for at sjøl mindre, men godt trente grupper av profesjonelle soldater vil være overlegne overfor et tradisjonelt vernepliktsforsvar.

Samlebetegnelsen for denne doktrina kalles en manøverbasert doktrine og har helt opplagt element av sannhet i seg særlig på det taktiske plan. Det vil si at også for en forsvarer av Norge vil det å kunne opptre som beskrevet kunne gi uttelling mot en angripende fiende.

Det feilaktige ved denne doktrina er at den settes opp som den eneste nyttige, og i direkte motstrid til alternativet som er en kombinasjon av en manøverorientert doktrine på det taktiske plan og en utmattelseskrigføring på det strategiske plan.

Utmattelseskrigføring vil veldig forenkla si at en forsøker å slite ut fiendens ressurser gjennom å bruke egne styrker, terrenget, været, produksjonskapasitet osv, og derigjennom gjøre angrepet mer ressurskrevende for fienden enn han har råd til. Kombinert med djerve taktiske forsvarsanslag for å sette hans styrker ut av spill.

Et land som Norge kan ikke forsvares på annen måte.

For å erstatte en doktrine for et reelt forsvar av Norge med en rein manøverorientert doktrine fortegnes de historiske oppsummeringene.

Glemt er at etter Tysklands store framganger 1939–41, stoppa det opp og de blei faktisk slått og knust gjennom utmattelseskrigføring og overlegen britisk, amerikansk og sovjetisk operativ ferdighet.

USA gjennomførte verdenshistoriens mest avanserte high-tech-krig til da i Vietnam fra 1963 og resultatet kjenner vi.

De som ønsker en omlegging av norsk forsvarsdoktrine snakker om Golf-krigen i 1991, men ingen snakker om Jugoslavia-krigen i 1999, for det siste var jo en fiasko for yppersteprestene for high-tech. Etter hvert siver informasjonen tydeligere fram om at til tross for 6 uker med intensiv bombing klarte ikke Nato-styrkene å ødelegge mer enn 14 serbiske stridsvogner, og 2 prosent av de britiske bombene traff sine mål (Aftenposten 25/10). Poenget er at Serbia klarte til en stor grad å forlede den amerikanske etterretningstjenesten ved å bruke enkle midler. Utstyr som ble tatt fram om dagen og behørig fotografert av Nato, ble om kvelden/natta skiftet ut med presenninger og treplank som ble bombemål for vestmaktene.

Overslag er gjort som viser at kun mellom 6 og 15 prosent av den serbiske hæren ble rammet av uker med kontinuerlig bombing. Det landet som på nittitallet har vært i krig, og har en topografi som er mest likt Norge, er det tidligere Jugoslavia. Heldigvis for folk i Serbia/Kosovo og alle andre involverte ble det ingen langvarig landkrig på Balkan i denne omgang. Men erfaringene så langt viser at de teknologisk meget avanserte våpensystemene ikke fungerte etter "forutsetningene". Årsakene til at Serbia kapitulerte finnes på det politiske området, med manglende støtte fra Russland og et enormt økonomisk press fra Vesten. Den serbiske hæren var ikke påført noe nederlag av betydning, selv om den sannsynligvis ville ha tapt i en landkrig mot Nato-styrker. En slik krig ville ha påført Nato og den vestlige alliansen en helt annen dimensjon av egne tap i forhold til bombekrigen. Det er også sannsynlig at en landkrig i Serbia ville ført til helt andre militære erfaringer enn det ensidige blodbadet i Irak.

Det som heller ikke snakkes om i forbindelse med oppskrytinga av det høyteknologiske nivået er de gode norske erfaringer med lavteknologiske, enkle forsvarsmetoder mot høyteknologiske våpensystemer nettopp for å lære av Golf-krigen.. Et eksempel på dette er forskninga og utprøvinga på Nes fort i Lødingen hvor det var utviklet ulike former for vannskjold/tåkedusj for å skjule installasjonene både for satellitter og radarsystemer. Ved å kombinere en mengde sivilt tilgjengelige hyllebaserte industrielle systemer har man funnet gode metoder for å skjerme faste forsvarsanlegg mot elektronisk overvåking av ulik type, både infrarøde, satelittbaserte og radarsignaturer, til en veldig lav kostnad. Det finnes altså et grunnlag for å utfordre de vedtatte premissene for en ensidig hyllest til høyteknologisk krigføring. Men det er all grunn til å gi dem rett i at i en angrepskrig, særlig på taktisk begrenset militært nivå, så er den såkalte manøverorienterte krigfringen svært effektiv. Den er basert på erfaringene den tyske general Guderian gjorde på begynnelsen av 1940-tallet. Hovedingrediensene er konsentrasjon av troppestyrker og en overveldende ildkraft i et sjokkartet angrep hvor motstanderen ikke er forberedt på dette. Han blir dermed plassert i en situasjon hvor han moralsk og ideologisk kol-lap-ser og er ute av stand til å yte motstand sånn som du opplevde i Norge i aprildagene 1940 og i Polen 1939.

Videre fortegnes nivået til norske vernepliktige og vernepliktige rep-soldater. Er de nå så veldig dårlige – i Norge?

Min påstand som ikke er vanskelig å dokumentere er at verdens beste soldater i Norge de siste 40 år har vært Brigaden i Nord-Norge. Til tross for varierende tjenestelengde på fra 4 til 11 måneder – under de store øvelsene med utenlandske profesjonelle styrker har Brigaden kommet best ut både når det gjelder stridsferdigheter og manøvreringsferdigheter som forutsetning for det operative.

I tillegg har veldig ofte repetisjonsavdelinger med kun 2 ukers opptreningstid siden siste tjenestegjøring 3–6 år tidligere kommet meget godt og bedre ut enn de samme profesjonelle soldatene. De siste år har også Telemarksbataljonen, som er en den norske innsatsavdeling for internasjonale operasjoner, fått prøve seg under øvelser i Norge uten å ha utmerka seg noe spesielt.

Dette skyldes sjølsagt ikke at det har vært noe i veien med menneskematerialet, men at de ikke har fått en trening som kreves for å forsvare norsk territorium gjennom samvirke med flere våpen i større forband og den forsterkning som ligger i det når det gjelder stridsevne.

Den offisielle politikken nå fra FS 2000 og FPU er at det mobiliseringsbaserte vernepliktsforsvaret skal nedlegges til fordel for et system for opptrening og vedlikehold av internasjonale innsatsstyrker. Disse skal også være landets stående beredskap og utgjøre den terskelen som en angriper må forholde seg til ved et angrep på Norge. En beredskap av denne typen vil utgjøre et betraktelig svakere forsvar enn reduksjonen av antallet vil tilsi både på grunn av at de er trent på en annen måte for andre typer oppgaver, men særskilt fordi det ikke lenger vil være noen å mobilisere.

Så er det det med penga, og alternativet. Hva er alternativet? Vi har alt sagt at for 27 milliarder så får vi ganske mye og det er ikke dermed sagt at et nasjonalt basert uavhengig forsvar skal begrense seg til det. Men skal alternativet være at vi skal stå i fjæresteinene og speide, og hvis noen kommer som ikke er invitert, så skal vi skyte? Ja, kanskje er det alternativet. Et land som skal føre en uavhengig og nasjonal politikk må prøve å skape gode naboforhold, må prøve å bygge allianser, og til og med opprette demilitariserte soner for å vise vilje til fredelig sameksistens. Den situasjonen som nå er i Russland, et land som har store vanskeligheter, gir oss muligheter for å få senka spenningsnivået på Nordkalotten. Dette vil gjenetablere et godt naboforhold, og en nyetablering av militære anlegg opp mot hverandres grenser vil oppfattes som en endring av situasjonen.

Det er absolutt grunnlag for å fortsette et politisk og militært samarbeid på Nordkalotten med Sverige og Finland. Finnene som klarte å holde den sovjetiske hæren stangen i 1939/40 velger å opprettholde vernepliktshæren med mulighet for å mobilisere 300.000 mann om nødvendig. Hva har de skjønt som ikke vi har skjønt?

For tida har den politiske og militære ledelsen etablert et økt militært samarbeid med Sverige og Finland. Bakgrunnen for samarbeidet har nok vært gjennom dette å etablere bakveier og andre kanaler inn mot EU. De er redd for å bli satt på sidelinjen i påvirkning på bl.a. militære spørsmål i EU. Like fullt bør denne delen av samarbeidet videreføres fordi muligheten faktisk består for at Sverige og Finland kan velge en avgrensning mot EU, og kan gi en plattform for et breiere nordisk forsvarsallianse utafor EU og utafor Nato.

Forsvaret omtaler begrepet "dobbel ubalanse". Dette er for det første et forhold mellom driftsutgiftene og investeringene i våpensystemer og ny teknologi. De får ikke frigjort midler til nye investeringer fordi de løpende driftsutgiftene er for høye. For det andre er det en ubalanse mellom de økonomiske rammene som samfunnet er villig til å akseptere i forhold til de oppgavene forsvaret er pålagt. Når oppgavene i tillegg til det tradisjonelle vernepliktsforsvaret utvides med krav til operative, moderne, fungerende militære enheter for innsats utenfor landets grenser, blir rammene for små.

Det er denne doble ubalansen som de bruker som et grep for å kutte ut bevilgninger til det tradisjonelle forsvaret. De får dette til å framstå som et uttrykk for at det er for svake økonomiske rammer for forsvaret. Deretter rykker de såkalte forsvarsvennene fra Norges Forsvarsforening, Høyre, FrP osv ut og krever større bevilgninger uten at det blir klart for folk at det vesentligste når det gjelder pengemangelen innafor eksisterende bevilgninger skyldes utenlandssatsinga. Ut fra de utslag dette får for ulike regioner i Norge så vil de også få fylkes- og kommunalpolitikerne med på kampen med å øke de økonomiske rammene i seg sjøl uten å ta opp den politiske omlegginga av forsvaret til et norsk utrykningskorps i stedet for et defensivt nasjonalt forsvar.

Så er spørsmålet om en innenfor akseptable økonomiske rammer kunne opprettholde et troverdig forsvar. Grunnsteinen i det norske forsvaret er et totalforsvarskonsept. Dette dreier seg om at alle samfunnets ressurser i en gitt situasjon skal kunne mobiliseres til forsvar for landet. Dette gjelder for eksempel nesten alle lastebiler, trailere, firehjulstrekkere, traktorer, gravemaskiner, borerigger osv i Norge som er mob-disponert hvis situasjonen oppstår. Eierne er da pliktig til å avgi disse ressursene, som skal brukes til å transportere utstyr og vernepliktshæren dit det er behov. Mob-lagre, forsvarets egne kjøretøyer og militærleire er bare en begrenset del av utstyret som trengs til å forsvare landet. Det er totalforsvarssiden av forsvaret: mobiliseringa av samtlige ressurser i samfunnet, inklusive ugifte, barnløse kvinner under 30 år, som utgjør både den politiske og praktiske styrken i norsk forsvarsevne.

Når brigader Diesen tok ned plakaten fra veggen i løpet av 90-tallet, var det bl.a. denne forsvarsforståelsen som ble angrepet. Det som nå skjer er bl.a. at heimevernsfolk blir pålagt å levere inn våpen og ammunisjon som de tidligere har oppbevart hjemme for å kunne stille stridende avdelinger på kort varsel.. Denne utviklingen legger ned hele den grunnleggende identifikasjonen mellom folk og forsvar som har preget Norge i etterkrigstiden. Totalutgiftene til forsvaret er i tillegg til de direkte militære kostnadene smurt utover hele det norske folk for å kunne mobilisere det på kort varsel. Mye av ressursene har gått med til å betjene selve systemet med kontroll og oversikt over mob-utstyr, liste- og rulleføring, ulike typer lagre, for inntil ca 10 år siden å kunne stille ca. 300.000 kampklare mann i en organisert motstand. Poenget er at dette tid- og ressurskrevende systemet med å kunne stille en hel befolkning til militær motstand i en gitt situasjon ikke lar seg kombinere med militære utenlandseventyr, verken økonomisk, ideologisk eller ressursmessig.

Hva er så mulig å gjøre for å gjøre det norske forsvaret bedre i stand til å utføre sin primære oppgave, nemlig å forsvare landets grenser og over tid kunne avvise og kaste ut en inntrenger?

Jeg etterlyser en utredning og et regnestykke som tar dette utgangspunktet og eliminerer utgiftene til de internasjonale innsatsstyrkene.

Det vil grovt si :

  • Å opprettholde og fortsette oppgraderinga av de fleste kystfortsbefestningene inklusive stasjonære minefelt og torpedobatterier.
  • Kombinere dette med opprettholdelse og modernisering av MTB-våpnet, mineleggerne og minesveiperne samt de mobile missilebatteriene som sammen med de planlagte fregattene ville utgjøre et sterkt integrert kystforsvar med både stasjonære og mobile element.
  • Videreføre den opprinnelige intensjon om en mobiliserbar hærstyrke på ca. 90.000 mann med oppgradering av artilleriet som planlagt og prioritet til 6.divisjon og de tre brigadene som lagt fram i Stortingsmelding nr 16 i 1992.
  • Opprettholdelse av HV på dagens nivå.
  • En saldering av luftforsvaret ved at nye jagerfly ikke kjøpes inn, men at midlene prioriteres til stasjonære og mobile luftvernmissiler som også tilføres hæren og sjøforsvaret i stor grad. 
    Hvis vi tar utgangspunkt i erfaringer fra militær motstand i andre land, for eksempel i Afghanistan under Sovjets okkupasjon på 80-tallet, ser vi at russerne og det sovjetstøtta regimet på et tidspunkt måtte slutte å bruke fly. Geriljaen hadde da skaffet seg Stinger-raketter og klarte å bryte russernes luftherredømme på en effektiv måte. Hvis det på denne måten er mulig å benytte moderne, distribuert teknologi, hvorfor skal vi da investere i 50 rådyre jagerfly som vil bli primærmål for en angriper. For ett slikt jagerfly kan en få 500 Stinger-raketter, dvs. en kan anskaffe 25.000 Stinger-raketter og gjøre luftangrep på norske militære avdelinger til en risikofylt affære.
  • En opprettholder det rulleførende mobiliseringssystemet, men gjennomfører nødvendige rasjonaliseringer for å bedre ressursutnyttelsen i hele forsvaret.

Hvilken prislapp et fornya vernepliktsbasert invasjonsforsvar vil få veit vi ikke, men inntil utredninga er gjort må alle de eksisterende forslag om å avvikle det som finnes, avvises.

 


Til AKP si heimeside

Innhold forsvarsdebatt | Til AKP si heimeside