AKP-arkivet

Krav til tariffoppgjøret 1998

av Johan Petter Andresen, medlem av faglig utvalg i AKP Oversikt over e-post-adresser

Artikkelen er publisert i Klassekampen oktober 1997 (?)


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Den politiske kampen om tariffoppgjøret er alt i gang. I trontaledebatten er det brei enighet om fortsatt moderasjon og trepartssamarbeid. Rundt om kring i landets fagbevegelse vedtas krav til kommende oppgjør. Hvilke krav bør være sentrale fra den mangslungne opposisjonen?

De sannsynlige rammene for oppgjøret vil være fortsatt oppgangskonjunktur, synkende arbeidsløshet og økende klasseskiller. Krakket på børsen i Hongkong varsler at den internasjonale økonomien er mer og mer i ubalanse, men dersom virkeligheten følger teorien om 10 års bølger, vil en ny nedgang først slå til om et par tre år. Det er naturligvis moderasjonslinja og omlegginga av skatteplitikken som fører til de økte klasseforekjellene, derfor er det å bryte med moderasjonslinja den fremste oppgaven til opposisjonen ved tariffoppgjøret.

Det er økende misnøye med moderasjonslinja. Dette viser seg blant annet i den økte oppslutninga om Kvinner på Tvers-bevegelsen. En forutsetning for å vinne fram i kampen for likelønn mellom menn og kvinner er at det gis mere enn ei krone her og der, altså må moderasjonslinja brytes. Det er også økende misnøye med utslaga av tariffsystemet i kommunal og offetnlig sektor, som fører til mer og mer individuelle lønninger og frustrasjon over manglende kollektiv innflytelse over den lokale lønnsdannelsen.

De "høyt"løntes utbrudd fra AF må også forstås i sammenheng med den økende misnøyen med moderasjonslinja. Likevel er det også en annen mekanisme som ligger bak utbruddet: Utdanningseksplosjonen gjør at disse gruppenes relative verdi i forhold til annen arbeidskraft synker. Det viktigste blir likevel det at når disse gruppene vil gå til kamp for høyere lønn vil det bli lettere for andre å si: Også vi vil også ha mer.

Nok en faktor når det gjelder ramma for oppgjøret er oppsvinget i klassekampen i vest og mellom Europa, der blant annet kravet om 30-timersuke er reist. Dette oppsvinget har pressa fram lovnader fra den franske og den italienske regjeringa om lovvedtak på 35-timers uke i respektive år 2000 og 2001. Dette er drahjelp for oss her nord. I Tyskland har allerede viktige grupper 35-timers uke.

Til sist må Buerutvalget nevnes. Dette er antakelig kluet når det gjelder oppgjøret i 1998. Det offentlige (arbeidernes skattepenger) og arbeiderne skal ta et større ansvar for næringslivets behov for å utvikle kompetansen. Dette skal skje både ved lovvedtak i Stortinget og ved at man gjennom "beinharde forhandlinger" kommer fram til hvor mye betalt permisjon noen arbeidere vil få rett til, under visse forutsetninger osv. Denne reformen gis i bytte mot fortsatt moderasjon.

Sentraliseringa av LO og undergravinga av de enkelte forbundenes autonomi blant annet gjennom opprettelsen av kartellene har muligens enda ikke kommet langt nok til at kartellene nå kan ta over ansvaret for tariffoppgjøret i 1998. Det er derfor store muligheter for at de tre partene (staten, LO, NHO) vil legge opp til et samordna oppgjør. For opposisjonen er oppgjørsformen svært viktig. Et sentralt krav må bli frie forbundsvise oppgjør. Dette vil gi størst mulighet for at moderasjonslinja brytes noen steder.

Arbeidsgiverne har over lengre tid fått gjennomslag for grunnleggende strukturelle endringer av mange av tariffavtalene. I privat sektor har det vært en overgang fra normallønnsavtaler til minstelønnsavtaler med lokalforhandlingsrett uten kamprett, særlig gjelder dette områder der Fellesforbundet organiserer mange. Det har vært noen spe forsøk på å kreve lokal kamprett på disse tariffene, men man har ikke vært villig til åpen kamp på at lokal lønnsdannelse også må bety lokal kamprett. Opposisjonen må enten kreve en reversering tilbake til normallønnsoverenskomster eller at det må kjempes igjennom lokal kamprett.

Ved siste hovedtariffoppgjør kjørte arbeidskjøperne et rått løp for å undergrave akkordtariffene til byggfaga. Målsettinga er å innføre minstelønnsavtaler også her. Også denne gang må opposisjonen hindre ettergivenhet på dette området.

I statlig og kommunal sektor har undergravinga av tariffavtalene kanskje kommet lengst. Det er nå åpning for voldsomt store lønnsforskjeller mellom folk som har akkurat lik jobb, kvalifikasjoner og ansiennitet. De makabre lokale lønnsforhandlingene der størrelsen på resultatet er gitt, der det ikke finnes kamprett og der bare noen få i et arbeidsklollektiv kan få noe må det reises kamp mot. Hovedparolen må rett og slett bli nei til denne type tariffavtale som splitter og undergraver samholdet.

I de fleste tariffoppgjør blir LO eller LO-forbund og arbeidskjøperne enige først. Av og til kan det oppstå situasjoner der forbund utafor LO prøver å oppnå mer. Dette kan også skje i 1998. Slike forsøk på å bryte med moderasjonslinja bør vi støtte. At alle andre skal få blåkopi av det LO har forhandla seg fram til undergraver mulighetene for å bryte moderasjonslinja og den frie forhanlingsretten. Ofte vil slike forsøk som ender i konflikt bli møtt med tvungen lønnsnemnd. Vi må bekjempe organisasjonssjåvinisme, der man er mot tvungen lønnsnemnd når det rammer egen organisasjon, men tier når det rammer "konkurrenten".

Den ideologiske kampen rundt dette tariffoppgjøret bør prioriteres av opposisjonen. Det er en oppgave i seg sjøl å avsløre det såkalte solidaritetsalternativet. Et godt bidrag var heftet utgitt på Kvinner på Tvers-konferansen i Oslo i høst kalt: "Har Norge råd til kvinner?". Det er liten tvil om at ideologien til solidaritetsalternativet står meget sterkt. De aller fleste fagforeninger har en tendens til å si omtrent følgende for å omgå den ideologiske kampen: Joda, vi forstår nødvendigheten av moderasjon men akkurat vi må ha litt mer enn andre. Problemet med denne argumentasjonen er at det fokuseres på lønnsskillene i arbeiderklassen og dette er faktisk det geniale ved ideologien til "solidaritetsalternativet". I stedet for at tariffoppgjørene blir en kamp om andelen av verdiskapinga mellom arbeidsfolk og kapitalister, blir det til et spørsmål om hvorfor akkurat den eller den gruppa skal ha rett til å kreve mer.

I og med at ledelsen i alle hovedorganisasjonene og i de fleste forbund godtar ideen om generell moderasjon blir det mye splittende ideologi ute og går fra alle kanter. Sist i rekka var utbryterne fra AF som ikke måler sin lønnskamp i forhold til den økte rikdommen, men vil erstatte felles kamp med et individuelt lønnsmarked, i håp om at dette vil bety at deres gruppe får relativt mer enn andre.

Men det finnes et unntak når det gjelder retten til å få mer. Og det er kampen for å få opp kvinnenes lønn og lønna til de lavlønte (som oftest sammenfallende). Det er en realitet at kvinnene blir diskriminert som kjønn på arbeidsmarkedet. Det er derfor riktig å fremme krav om at kvinnedominerte arbeidsplasser, yrker osv. skal ha et større generelt tillegg enn menna. Lavlønnsparolen om ingen under 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er også en sentral parole som opposisjonen må reise.

Kluet blir altså voksenutdanningsreformen. Hvordan bør vi stille oss til dette generelt? Det fremste kravet til voksenutdanningsreformen må være at dette må bli en reform som gjelder for alle. Alle de økonomiske forhold rundt reformen må bli underlagt statsbudsjettet og ikke dras inn i tariffoppgjøret. Ved å gjøre utdanning til en avtalesak er man i ferd med å gjøre det samme med utdanning som man alt har gjort med pensjonsspørsmålet: å privatisere denne ved at pensjon før man er 67 år bare skal gjelde for de som er dekka gjennom en tariffavtale. Når vi veit at bortimot halvparten av arbeidstakerne ikke er organiserte og at mange ikke er med i arbeidsmarkedet, får dette store konsekvenser. På samme måte som vi krever senka pensjonalder som en rettighet for alle, krever vi at voksenuttdanning må bli en lovfesta rettighet for alle, og ikke bare deler av befolkninga. Likevel kan deler av fagbevegelsen komme opp i en kamp for tariffesta rett til lønna permisjon. I en slik situasjon må disse støttes, da en seier for for eksempel NEKF vil forsterke kravet for alle.

Framganen for arbeidstidsforkorting i Europa bør føre til at dette kravet reises på ny. Det sentrale kravet er sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Likevel kan det være riktig å fremme krav om en senking med en halvtime nå og videre senking framover. I arbeidsintensive yrker, f.eks. omsorgssektoren er kravet om full stillingskompensasjon også sentral.

For å summere de konkrete krav:

Dersom noen grupper skulle komme ut i konflikt i 1998 må opposisjonen gå i spissen for at andre ikke stiller seg likegyldig til disse. Vi må jobbe for at "høyt"lønte må støtte lavlønte, lavlønte må støtte "høyt"lønte, privatansatte må støtte offentligansatte, menn må støtte kvinner, kvinner må støtte menn. Den felles kampen går på tvers av skillene som eksisterer organisasonsmessig i dag, det er vår oppgave å synliggjøre dette.


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Til AKP si heimeside