AKP-arkivet

Innledning om tariffoppgjøret 2000

av Johan Petter Andresen, faglig sekretær i AKP Oversikt over e-post-adresser

(November 1999)


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Tariffoppgjørets økonomiske rammebetingelser

Internasjonal stagnasjon, økende internasjonal arbeidsløshet og utbytting. Norge er unntaket når det gjelder stagnasjon, men også her øker utbyttinga og klasseforskjellene. Investeringstørken som oppleves i oljeindustrien er ikke eneste uttrykk for at stagnasjonen også rammer verdens Bærum. I løpet av vinteren vil veksten avta og arbeidsløsheten stige. Likevel er Norge unntaket med sin fortsatt relativt lave arbeidsløshet, til tross for at denne er høyere nå enn den var på 70-tallet. De økonomiske rammebetingelsene er altså slik at de som påpeker at kapitalisme betyr stagnasjon og økte klasseforskjeller har orda sine i behold.

Politiske rammebetingelser. De politiske rammebetingelser preges av at herskerklassen i Europa satser på samme type medisin: Sosiale pakter. Enighet mellom arbeidskjøpere og toppen i fagbevegelsen om å styrke konkurranseevnen og på ulik vis øke utbyttinga. Samtidig må dette selges. Arbeidstidsforkorting, som er et sentralt arbeiderklassekrav i hele Europa vris til sin motsetning, ved tiltak som fører til undergraving av normalarbeidsdagen og årlig gjennomsnittsberegning av arbeidstida. I Sverige heter det Tidskonto, i Frankrike lov om 35 timers uke osv. Lønnsmoderasjon er en annen sentral klassesamarbeidsparole som går igjen. Likevel ser det ut til at det er mange positive tendenser på grunnplanet i europeisk fagbevegelse. Jfr. de store streikene i Frankrike og Belgia. Det er ikke akkurat revolusjonære tilstander, men opposisjon og liv er det de fleste steder.

Arntsen-utvalget

I Norge er konsensusen rundt vår sosiale pakt meget sterk på topp nivå: Arntsen-utvalget, som følger opp sysselsettingsutvalget til Per Kleppe. Et annet utvalg som har ordet sysselsetting i sin tittel skal avgi forslag til tiltak nå til sommeren. Arbeidslivsutvalget som jobber ut fra stikkordet "fleksibilitet" skal avgi sin innstilling 1/12. Utvalget som skal se på hvordan å stramme inn på streikeretten skal levere sin innstilling innen utgangen av år 2000. Toppene i arbeidskjøper- og arbeidstakerorganisasjoner er enige: moderasjon, fleksibilitet, evu. Derfor går de med få unntak inn for: moderate lønnsoppgjør, samordna oppgjør, s.k. reformer i samarbeid med regjering og storting: evu og timekonto.

Men 1998 viste at de møter stor motstand. Da vant opposisjonen i Fellesforbundet slaget om oppgjørsformen. Og lavtlønte og kvinnedominerte forbund dro i gang streiker og aksjoner som gleder enhver revolusjonær.

Oppgjørsformen

I år står kampen igjen om oppgjørsformen. Slaget vil antakelig stå på Fellesforbundets forbundsstyremøte i januar. Vinner opposisjonen den kampen, er mye vinni.

Men om opposisjonen taper den kampen, har den tapt oppgjøret? Etter min mening ikke. For det første må den føre kampen om oppgjørsformen helt fram til representantskapsmøtet i LO i februar. For det andre må den argumentere mot at YS-forbunda og AF-forbuna skal føle seg bindi av LOs vedtak. I fjor la YS opp til samordna oppgjør for første gang i sin historie. Men det skal bli vanskelig å gjenta. Opposisjonen er stor mot dette, bla. i NHS og OFS. I AF finnes en bra progressiv opposisjon blant lærerne og sjukepleierne og Norsk Lærerlag som teller over 70.000 yrkesaktive er heller ikke bindi av vedtak i LOs repskap, til tross for samarbeidsavtalen. AF og YS skal slå seg sammen. Det vil nødvendigvis stå store slag rundt hvor sentralistisk den nye hovedorganisasjonen skal være. Det vil stå kamp om handlingsprogrammet osv. Hvor lærerforbundet og lærerlaget havner er uklart, men det er godt mulig at lærerforbundet havner sammen med lærerlaget på utsida av både LO og ASFY. I så fall vil en aktiv grasrot kunne vinne fram med krav om at det gjelder å slå til ved tariffoppgjøret. Lærerne utgjør ingen liten gruppe i arbeiderklassen.

Det største forbundet i LO, NKF har liten tradisjon for å bry seg om oppgjørsformen. Jeg får i blant inntrykk av at det er en sterk understrømning i NKF som krever brudd med moderasjonslinja.

Oppgjørsformen i LO er altså viktig. Men ikke avgjørende for om vi sammen med resten av opposisjonen greier å utvikle en sterk tariffoppgjørsbevegelse.

Krava

Når det gjelder krava, synes jeg de fleste er enkle: For hele fagbevegelsen: høyere lønn og kortere arbeidsdag. Utenom disse to generelle, finnes det mange yrke/bransjeknytta krav.

Forkorting av arbeidsdagen eller femte ferieuka. Den viktigste taktiske uenigheten i opposisjonen synes å være å kjøre den femte ferieuka opp mot timekonto. Det er kanskje her vi vil oppleve den viktigste splittelsen i opposisjonen. Femte ferieuke er ikke akkurat noe reaksjonært krav. Tvert imot. Det er på tide at vi tar igjen resten av Nord-Europa. Men å kjøre fram den femte ferieuka i kamp mot å prioritere en arbeidstidsforkorting på topp har tre feil: a) Kampen for 6 timersdagen er mye viktigere enn den femte ferieuka. b) Den femte ferieuka er en atskillig billigere greie, som for så vidt kan passe bra med en timekonto-ordning. Altså et uheldig mottrekk: (Vi arbeidstakere gir dere arbeidskjøpere mer fleksibilitet mot at vi får noen fridager.) Det ender opp med at du innarbeider de fire dagene det er snakk om. c) Vi har allerede fått den femte ferieuka som stortingsvedtak for ørten år siden (1983). Det er et varierende stortingsflertall som har hindra dens realisering. Gro-dagen var ment som første skritt. Men det satser de vel gjerne på at vi har glemt.

Når jeg understreker 6-timersdagen, gjør jeg det ikke som det umiddelbare kravet for alle forbund ved dette tariffoppgjøret. Det vil være en stor seier for opposisjonen hvis Fellesforbundet prioriterer et tariffkrav om 7-timersdag. Det vil derimot være et nederlag for opposisjonen hvis FO går vekk fra sitt krav om 6-timersdag. Situasjonen er altså ikke lik i alle deler av arbeiderklassen, men prioritering av nedkorting av den daglige arbeidstida i retning 6 timersdagen er den forenende retninga.

Hva gjør vi hvis det blir et samordna moderat oppgjør?

Dersom vi får et moderat og samordna oppgjør, skal vi likevel utvikle en omfattende kampanje for å få medlemmene til å stemme nei. Vi kan vinne slike kamper. Det har vi gjort tidligere. Etter min mening skal vi prioritere tariffoppgjøret når det gjelder ulike dagskampsaker.

Hva vil LO-ledelsen

LO ledelsen legger opp til:

Det vil naturligvis bli et voldsomt ideologisk kjør fra borgerskapet. I et slikt klima bør vi trives. Vi har argumentene og stor oppslutning om våre standpunkter.


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Til AKP si heimeside