Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Stabelutvalget har lagt fram sin innstilling om "forhandlingssystem og rammeverk for tarifforhandlinger". Forslagene om koblingsbestemmelser ved uravstemningene er det som har skapt mest debatt. Jeg mener vi må stille mer prinsipielle spørsmål til fagbevegelsens deltakelse i dette og liknende utvalg.
Etter 10 år med først lønnsstopp og så moderasjonsoppgjør under Solidaritetsalternativets tvangstrøye, brast demningen i tariffoppgjøret våren 1998. Stabelutvalget oppsummer situasjonen slik:
"Lønnsoppgjøret i 1998 resulterte i høyere nominelle lønnstillegg enn på lenge. Dette oppgjøret representerte ikke noen aktiv inntekstpolitisk innsats, og ble i tillegg vanskeliggjort av en nokså ekspansiv økonomisk politikk."
Lønnstakerne hadde fått for mye. Arbeidsledigheten var for liten (= ekspansiv økonomisk politikk) til å holde de fagorganiserte i sjakk. Kapitalens venner krevde handling.
Allerede høsten 1998 inviterer daværende regjering Bondevik til konferanse for å "drøfte både spørsmål knyttet til inntektsoppgjøret 1998 og de mer langsiktige utfordringene". Konferansen førte til at fire forskjellige offentlige utvalg ble nedsatt. Fra forskjellige innfallsvinkler skulle de vurdere tiltak som kunne gi moderasjonspolitikken en ny giv.
De fire utvalgene har nå avgitt sine innstillinger:
LO, YS, AF og Akademikerne har alle hatt sine representanter med i disse utvalgene. Noen dissenser har det vært, men ingen av fagbevegelsens utvalgsmedlemmer har stilt prinsipielle spørsmål ved utgangspunktet. Er det ikke i alle fall litt betenkelig at de som er valgt for å arbeide for at medlemmene skal få bedre lønns- og arbeidsvilkår, deltar med liv og lyst i utvalg som har som mandat å gi minst mulig lønnsøkning og færrest mulig reguleringer av arbeidsvilkårene av hensyn til kapitalen sine rammevilkår?
Jeg tilhører ikke de som mener at den eneste lykken for lønnstakere er høye kronetillegg. Levevilkårene til de fagorganiserte er i dag avhengig av langt mer enn lønna, for eksempel de offentlige og tarifferte velferdsordningene, boligpolitikken og ikke minst fravær av arbeidsledighet. Men de unge og de ansatte i lavlønnsyrkene er først og fremst opptatt av at lønna ikke strekker til, mens "alle andre" kan kjøpe seg mer av alt. Forskjellene øker.Utgiftene til bolig, barnehage, skole, transport m.m. øker langt mer enn de nominelle lønnstilleggene og arbeidsplassene er blitt mer usikre.
Snart er det LO-kongress. På talestolen vil avtroppende LO-leder sikkert igjen hisse seg entusiastisk opp for å mane forsamlingen til mer moderasjon og ansvarlighet. Men i kongressperioden har medlemmene gjentatte ganger stemt ned anbefalingene om moderasjon. Det må kongressen ta inn over seg.
Inntektspolitisk samarbeid forutsetter politisk styring og kan ikke kombineres med dagens frislepp og markedsliberalisme. Så lenge "de andre" kan sope til seg uten begrensninger, har de fagorganiserte ingen grunn til å stole på Solidaritetsalternativet. I mangel på alternativer velger mange høyrepopulisme og "mest mulig i pengeboka, så får jeg prøve å kjøpe meg til et lettere og bedre liv".
Fagbevegelsen (og den politiske venstresida) må gjenreise et alternativ bygd på kollektive løsninger og politisk styring. Som på makthavernes konferanse høsten 1998, bør også LO-kongressen sette ned fire utvalg for å drøfte kort- og langsiktige utfordringer:
1 og 3 bør være hurtigarbeidene utvalg slik at forslagene kan legges fram allerede før tariffoppgjøret 2002.
PS: NHO og de andre arbeidsgiverforeningene må gjerne få plass i utvalgene, så lenge de godtar mandatet.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
