AKP-arkivet

Lokal lønnsdannelse

Forsøk på avklaring av begreper
og Norsk lærerlags politikk

av Erling Briskemyr Oversikt over e-post-adresser

Briskemyr er tillitsvalgt i Norsk lærerlag Troms
Dette er et innlegg holdt på Norsk lærerlags ledermøte i april 2000


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Norsk Lærerlag er en av stifterne av den store "Aksjon for velferdsstaten" hvis fremste målsetting er kamp mot den stadig voksende markedsliberalismen. Et av angrepene mot arbeidstakerne i både offentlig og privat sektor er forsøk på individualisering av lønnssystemene. Det er derfor med beklagelse jeg registrerer at Norsk Lærerlag ikke tar opp denne helt avgjørende kampen, men bare tilpasser seg markedsliberalismen som mer og mer presser på i offentlige lønnssystemer.

"Dersom et prinsipp først rakner, er det god erfaring for at man snart blir mer avkledd enn man hadde forventet."

Jeg har valgt dette sitatet som utgangspunkt og bakgrunn for mitt lille innlegg til diskusjon om lokale forhandlinger og lokal lønnsdannelse. Det er leder i Den Norske Forfatterforening Karsten Alnæs som uttalte dette da det kom forslag om betaling for å låne bøker på bibliotekene. Jeg synes det passer enda bedre i vårt tilfelle for å karakterisere den endring som har skjedd i Norsk Lærerlags praktiske politikk på området lokal lønnsdannelse. På kommunal sektor fikk vi lokale forhandlinger med personlig lønn i 1990. Siden da har vi for hvert oppgjør fått nye lokale bestemmelser som hver for seg har betydd små endringer, men som samlet sett gir oss et helt nytt lønnssystem som reduserer vår makt som fagforening og som har skapt kjempetrøbbel i vår tariffpolitikk. Da vi også gav etter på statlig sektor ved mellomoppgjøret 1999, ble det åpnet for et helt kvalitativt nytt system for lønnsfastsettelse for lærere og skoleledere. Et system som jeg tror vi ikke helt ser rekkevidden av. Men mer om dette senere.

La meg innledningsvis først si at dette etter min mening har lite med begrepsavklaring å gjøre. Det har derimot alt med avklaring av politikk å gjøre. Derfor er jeg glad for at dette temaet kommer opp nå. Men det er jo så altfor sent. Slike viktige prinsipielle avklaringer skulle kommet for lenge siden. Norsk Lærerlag er i ferd med å endre politikken sin på et svært viktig felt. En ting er at vi presses av en aggressiv arbeidsgiver, men jeg tror også vi er blitt påvirket av Lærerforbundet i den pågående samlingsprosess. Jeg merker mer og mer av deres uttalte politikk i det som skjer. Hvor er vi hen, og hvor er Norsk Lærerlags sjel i det som skjer? Jeg tror en sterk fagforening er en som står knallhardt på kollektive sentrale avtaler og bruker medlemmenes samlede styrke til å slåss. Ingen ting av dette klarer vi gjennom utstrakt bruk av lokal lønnsdannelse!

La det være sagt med en gang: Norsk Lærerlag Troms er fortsatt mot lokale forhandlinger og står fast ved de vedtak landsmøtet gjorde i 1997. Det er noen veldig gode vedtak som vi ønsker å slåss for på det kommende landsmøte:

Derfor kan vi avklare så mange begreper om dette som vi bare vil, men spørsmålet er selvfølgelig om vi støtter en politikk for mer lokal lønnsdannelse eller ikke.

Vi har hatt lokale forhandlinger i kommunal sektor i 10 år, nå har vi fått det reelt sett på statlig sektor også. Det betyr at vi må forholde oss til det og bruke bestemmelsene til beste for våre medlemmer. Det gjør vi, og vi er bra dyktige på lokale forhandlinger også. Mange steder de dyktigste på området. Bruker masse tid og ressurser lokalt på utstrakt skolering og veiledning. Men det er jo bestandig et tankekors da at dess bedre vi er som lokale forhandlere ute i kommunene, dess mindre blir det til andre lavlønte som assistentene, hjelpepleierne, sykepleierne, kontordamene.

Så derfor må ikke den store og prinsipielle kampen mot lokale forhandlinger ta slutt! Vi har klart å ha to tanker i hodet samtidig i 10 år på kommunal sektor. Da klarer vi det i mange år til på både statlig og kommunal sektor. I Troms opplever vi økende motstand mot lokale forhandlinger. Med noen få unntak er det ikke kvinner og de vanlige sliterne i kommunene som får tilleggene, nei det er ofte menn, ledere og sjefer. Det er de få som får, og ikke de mange som gjennom sin utrettlige innsats holder hele den kommunale virksomhet oppe! Derfor er den lokale motstanden særlig sterk i de store medlemsgruppene i LO og YS i fylket vårt. Her er mulighetene store for å bygge sterke allianser. Og kimen til slike sterke allianser finnes allerede i "Kvinner på tvers" og "Aksjon for velferdsstaten".

En sterk og prinsipiell motstand mot lokale forhandlinger er viktig for å begrense den potten som settes av til dette. Dersom vi legger ned kampen mot lokale forhandlinger, vil vi snart bli avkledd mer og mer, og arbeidsgiverne vil få en enkel jobb med å lede det hele enda lenger i individuell retning, slik deres offisielle politikk er.

Lokal lønn, individuell lønn, differensiert lønn, prestasjonslønn, resultatlønn, eller slik Fremskrittspartiet formulerer seg i Rekrutteringsmeldinga: lønn etter innsats, initiativ og pedagogisk kreativitet. Kjært barn har mange navn, men spør du meg, ser jeg ikke den store forskjellen. Dess mer lokal lønn, dess mer blir lønnsfastsettelsen koblet til den enkelte arbeidstaker og da blir den individuell. Og dersom kriteriene er så veldig objektive, er det vel ingenting i veien for å fastsette hele lønna sentralt? Og så er det jo så mye mer rasjonelt å kjøre en forhandling sentralt som gjelder for hele landet, i stedet for nærmere 500 lokale forhandlinger!

Bestemmelser om spesielle ekstraoppgaver, et spesielt ansvar, funksjoner og overtid er forhold som aller best kan avtales sentralt slik at de gjelder for hele landet. Folkestads uttalelse om at lærere som gjør en ekstra stor innsats, som yter noe ekstra, må lønnes bedre enn andre, er egentlig en merkelig uttalelse. Men hva i all verden betyr det å yte noe ekstra? Og hvem er det som skal vurdere om noen gjør en ekstra stor innsats? Er det ikke slik at alle lærere som arbeider 1.717,5 timer i utgangspunktet gjør den innsatsen som er definert inn i lærerens årsverk? Det betyr at lærere som arbeider mer enn dette, utfører overtid. Men det er jo noe helt annet enn å bli belønnet individuelt fordi en gjør en ekstra innsats? Og hvor er det blitt av det flotte prinsippet om ekstra tid til nærmere definerte ekstraoppgaver?

Lærerforbundet, flere forskere og arbeidsgiverne bruker argumentet med at det er selve den sentrale lønnsfastsettelsen som er årsaken til at lærerne har sakket akterut. Derfor må vi legge om lønnspolitikken i retning mer lokal lønnsfastsettelse med differensiert avlønning og framelske mye større lønnsforskjeller. Men er dette årsaken til at vi ikke har nådd fram i lønnskampen??? 10 år med lokale forhandlinger i kommunal sektor har vel ikke gjort førskolelærerne, sykepleierne og andre kvinnedominerte grupper til lønnsvinnere, men snarere skapt kjempeproblemer for oss med å stille krav i sentrale oppgjør der vi kan mønstre kollektiv kamp og styrke?? Dette er å kapre arbeidsgivers mest brukte argument og føre lønnskampen inn på et blindspor med lokal krangling om smuler. Lokale forhandlinger er etter min mening moderasjonslinjas ektefødte barn: Jo mer lokal lønnskamp om smuler, jo mindre lønnsøkning totalt. Jo mer lokal lønnsfastsettelse, jo mer oppsplitting og pulverisering av lønnskampen og jo svakere fagforening. Derfor vil en ny stor utdanningsorganisasjon aldri bli en sterk fagforening dersom det åpnes for mer lokal lønn, økt differensiering, flere karriereveier, at markedet skal bestemme lønn, at økte lønnsforskjeller gjennom markedets forunderlige dynamikk skal presse fram økte lønninger i andre kommuner. Det er vel medlemmenes kamp og samla styrke som driver lønna opp og ikke noen merkelige mekanismer i markedet? En ny stor utdanningsorganisasjon som programfester støtte til lokale forhandlinger, vil ikke få stemmene fra Norsk Lærerlag Troms. Det er etter vår mening en illusjon å tro at vi kan fortsette å utvikle et lokalt lønnssystem uten å ende opp med individuell lønn.

Formuleringene i Statens lønnskomite av 1988 viser med all tydelighet hva som egentlig ligger i bestemmelsene vi har fått på statlig sektor. Dette er et enda mer utvikla system enn på kommunal sektor. Her står det blant annet om kriterier for vurdering av lokal lønn:

"Eksempler på slike faktorer er , idérikdom, beslutningsevne, arbeidsprestasjoner, evne til å sette seg inn i nye oppgaver, aktiv støtte til virksomhetens beslutninger,, initiativ, innsats, motivasjon, evne til å finne praktiske løsninger, pålitelighet, evne til samarbeid, til å kommunisere og samarbeide med andre, evne til å tåle stress, fleksibilitet og serviceinnstilling."

Jeg har hvert år deltatt i lokale forhandlinger hos fylkesmann, på universitet, på høgskolen - alle statlige instanser med lokal lønnspolitikk etter Statens lønnskomite. Bare noen korte sitater fra prinsippene for den lokale lønnspolitikken:

Hos Fylkesmannen i Troms heter det blant annet om kriterier for fastsetting av lønn under punktet personlig utøvelse av stillingen:

Fra Høgskolen i Tromsø sin lønnspolitiske plan når det gjelder kriterier for individvurdering:

Fra Universitetet i Tromsø, kriterier for endring av individuell lønn:

Her er det mange interessante kriterier. Men det hele bygger på at det er den enkelte arbeidstaker som skal vurderes. Og da er det jo noen som skal foreta vurderingen, og da blir ethvert av disse kriterier subjektive kriterier. Og er ikke det liksom hele vitsen med lokal lønn, at det er den enkelte person det dreier seg om?

Da vi som organisasjon godkjente lokale forhandlinger på statlig sektor lagt til kommunene, fikk vi et kvalitativt nytt system som vi ikke ser rekkevidden av og Karsten Alnæs sine ord passer dessverre så altfor bra: "Dersom et prinsipp først rakner, er det god erfaring for at man snart blir mer avkledd enn man hadde forventet." Derfor er det så farlig å gi opp vår prinsipielle kamp mot lokale forhandlinger. Derfor må vi aldri gi opp denne kampen!

Helt til slutt: De virkelige heltene i skole og barnehage er de mange som bare gjør jobben sin. De egentlige heltene er de mange som hele tida alltid er der og samvittighetsfullt stiller opp for elevene og barna, tørker tårer, tilrettelegger for læring, viser omsorg og prøver å gjøre alle til gagns menneske, driver utviklingsarbeid i klassen og barnehagen, satser på et godt miljø og trygge unger. De virkelige heltene er de mange som hver dag sliter seg ut for å gjøre jobben sin og som ikke har tid og krefter igjen til å lage store prosjekter og markedsføre dem. De virkelige heltene er de mange som bare gjør den viktige jobben sin sammen med barna. Dette store flertallet av norske pedagoger i skole og barnehage trenger ikke mer differensierte lønnssystemer med større lønnsforskjeller. Og det de mange heltene trenger minst av alt er finurlige karrieremuligheter som fører dem bort fra arbeidet med barna. Pedagogene i skoler og barnehager trenger ganske enkelt høyere lønn, et kollektivt lønnsløft!! Og så trenger vi lønnssystemer som heller knytter oss sammen i et helhetlig samarbeid om de store fellesoppgavene vi har.

Mer differensierte lønnssystemer betyr større lønnsforskjeller, og er klart i strid med vår vedtatte solidariske lønnspolitikk. Lokal lønn er etter min mening en helt feil vei å gå i lønnspolitikken. Selv om vi har fått det. Det er arbeidsgivers vei til å få mer kontroll med lønnsfastsettelsen. Det er en blindvei som vi fortsatt må kjempe mot! Selv om vi altså har fått det på både kommunal og statlig sektor. Og det er et tankekors at vi ellers kjemper mot markedsliberalismen, f. eks. i "Aksjonen for velferdsstaten", men hvorfor klarer vi ikke å ta et skikkelig oppgjør med det markedsviruset som holder på å infisere skole og barnehage når det gjelder lønnspolitikken?

God debatt folkens. Det trenger vi virkelig nå!


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Til AKP si heimeside