AKP-arkivet

Clemet har en plan - hva har lærerne?

av Jorunn Folkvord Oversikt over e-post-adresser

Klassekampen 7. februar 2003


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Med et raskt og effektiv vedtak forrige fredag, ble forhandlingsansvaret for lærerne overført fra staten til kommunene. Kristin Clemet sa at den eneste grunnen til å ikke gjøre det, ville være at det er ubehagelig. Helga Hjetland var så sint at hun gråt, hun følte seg lurt og tråkka på. Clemet er en rakrygga statsråd som ikke er redd for ubehag. Hjetland er en skuffa og rasende leder for lærerne.

I pressa har det vært til dels stort fokus på personene Clemet og Hjetland. Clemet og regjeringa har brutt med spillereglene og dolka lærerne i ryggen. Hjetland og Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon (UHO) svarer med å bryte det inntektspolitiske samarbeidet og all annen kontakt. Clemet sender roser til Hjetland for å be om godt vær - hva blir neste episode i såpeoperaen?

Men dette er ikke en såpeopera hvor Clemet spiller rollen som heksa. Dette er den foreløpig siste, i en lang rekke av velregisserte politiske handlinger med et klart mål. Skolen skal markedstilpasses og konkurranseutsettes. De lokale lønnsforhandlingene har allerede etter en omgang sådd stor splid i mange lærerkollegier, og har vært et vellykka førsteskritt på veien til fagforeningsknusinga.

Ikke alle politikere er like ærlige, men Høyrepolitikere har sjelden problemer med å være åpne for at de står for høyrepolitikk, og Clemet er intet unntak. Hun går åpent ut med hva hun opplever som positive effekter at kommunene overtar forhandlingsansvaret. "Dette åpner for en individualisering av lærerlønnen. Lærernes lønninger fastsettes som alle andres, etter avtale mellom ansatt og sjef."

Dette er en klar melding, til flere enn lærerne. For når ble det sånn at alle andres lønn ble fastsatt etter avtale mellom ansatt og sjef? Når sluttet tariffoppgjørene å spille en rolle i lønnskampen? Clemet beskriver ikke virkeligheten slik den er i dag, men slik regjeringa ønsker at det skal bli - når fagforeningene er knust.

Clemet ser også at "Lokalt forhandlingsansvar kan i større grad ansvarliggjøre lokale tillitsvalgte". Dette er sikkert en god plan for den som sitter på arbeidsgiversida av bordet, for oss andre er det neppe en god løsning.

Clemet står ikke aleine, hun er bare den som utfører regjeringas ønsker på utdanningsområdet. Målet er å knuse motstanden mot markedsliberaliseringa og konkurranseutsettinga, dette inkluderer alle fagforeninger som kunne tenke seg å stå i veien. Hvordan møter Utdanningsforbundet, den største lærerorganisasjonen, denne utfordringen?

Har Utdanningsforbundet meldt at nå skal det bli slutt på lokale lønnsforhandlinger? Det var jo tross alt den prisen de i utgangspunktet betalte for å få bli på statlig område? Nei, Hjetland snakker først og fremst om brudd på tillit og brudd på spilleregler. Kravet om en endring av regjeringas vedtak har ikke blitt fremma, og konkrete krav har ikke blitt formulert.

Nå må lærerne våkne opp og kreve klarhet av sin egen ledelse. De lokale lønnsforhandlingene har allerede skada organisasjonen på klubbnivå, en oppsplitting på kommunenivå vil bety en ytterligere svekking av kampkrafta. Hvis ikke lærerne snart skaffer seg en plan, så kan en av Norges største fagforeninger være knust om få år.


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Til AKP si heimeside