AKP-arkivet

Om arbeidsmiljø, kropp og belastning

av Kjersti Nordby, bedriftsfysioterapeut

Innledning på Norsk transportarbeiderforbunds kvinnekonferanse 30. januar 1999


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Aller først: Noen av poengene fra innledninga står nærmere og grundigere beskrevet i heftet Det gode arbeidsmiljø - mest lønnsomt for hvem? som jeg har laga. Derfor vil jeg henvise til dette heftet. Det burde være lett å lese og ganske enkelt å forstå, for det er skrevet med tanke på vanlige arbeidere, verneombud og tillitsvalgte. Heftet koster 40 kroner og kan fås ved henvendelse til AKP, Osterhausgata 27, 0183 Oslo, tlf 22 98 90 60. Hvis du bestiller flere enn 10 eksemplar (til klubben?) koster det 30 kroner. Det er et studieopplegg bakerst i heftet som kan egne seg for studier og diskusjon.

Presentasjon av meg sjøl, presentasjon av temaet

Først litt om hvem jeg er, jeg skal fortelle om hva jeg står for og hvordan jeg har kommet fram til de standpunktene jeg har. I 1976 jobba jeg på fritidsklubb og var gørrlei ungdom. Det bittelille partiet jeg var (og er fremdeles) medlem av fant ut at vi skulle ut i arbeiderklassen, og sånn havna jeg på Linjegods, Alnabru. Jeg jobba der som godsekspeditør (terminalarbeider heter det nå) fram til 1985, og har aldri angra på det. Det viktigste jeg har lært i livet, lærte jeg i de åra. Vi var flere jenter som begynte der omtrent samtidig, uavhengig av hverandre, og det var sjølsagt en styrke.

Anekdote:

Første dag på jobben - 2 ting jeg aldri glemmer:

  1. Han som tok imot oss og viste oss rundt: "Det som er så bra med å jobbe ute i kulda om vinteren, er den flotte opplevelsen med å komme opp i kantina og ta seg en varm kopp kaffe". Kantina hadde to slags stoler, noen hadde puter på setene, noen var bare plastskall. Her var det også to slags folk: Ledelsen og kontorfolka skulle sitte på putene, på plastskalla skulle vi sitte med de møkkete kjeledressene våre.
  2. Vi traff Per Østvold. Han var klubbformann. Mannen fra den store streika i 1976, lys levende, ønska oss velkommen. For 10 år sida lagde Anne, Turid og jeg ræpp til Per på 40-årsdagen. Vi spådde ham avansement i LG, som direktør. Jobben var ledig - Ovesen hadde nettopp slutta. Men han avanserte som alle kjenner på en annen måte.

Foruten at ræppen handler om Pers vei til toppen: Den oppsummerer i grunnen alle våre erfaringer:

Fikk "oppleve" Svein Erik Ovesen, direktør på LG. Han var utradisjonell nok til å tilby meg jobb som fysioterapeut på LG etter endt utdanning. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å bli fysioterapeut. Jeg hadde vært verneombud og hovedverneombud, og jeg ville lære mer om sammenhengen mellom arbeidsmiljø og vondter, smerter, plager. Og jeg ville jobbe i bedrift for å lære arbeidsfolk denne sammenhengen. Gi kunnskapen til arbeidsfolk. Så jeg fikk permisjon for å ta utdanning, men da jeg var ferdig med utdanninga hadde Ovesen slutta, og ingen kjente til den avtalen vi hadde inngått. Men Ovesen sto på sitt, og fikk krangla meg inn som fysioterapeut på LG i ett år (1989-90). Men etter det var det ut.

Siden det har jeg jobba som bedriftsfysioterapeut i Oslo kommune, hvor jeg driver mest med grunnopplæring i bedre arbeidsmiljø.

Jeg savner transporten. Det var mye dritt, men mye bra. Stolt mor har nå sønn som har overtatt tradisjonen i familien, og jobba som truckfører og terminalarbeider i ei uke! Jeg har forsøkt å holde kontakten. Under utdanninga lagde jeg pluss noen til en undersøkelse om muskler i kulde, hva skjer med kalde muskler når de skal sjaue tungt? Er det da lettere å pådra seg skader? (Men det er vel ikke kaldt lengre...? Innebygde terminaler kom når jeg slutta.) Men undersøkelsen vakte en del oppsikt. For det første ble den gjennomført av og sammen med klubben, for det andre hadde ingen forska på dette før. Det eneste vi fant var en del rotteforsøk - ikke direkte sammenlignbart. Jeg har også ei spalte pm Arbeidsmiljøets historie i Transportarbeideren. håper folk leser den.

Hva som drev og driver meg. Hva som motiverer meg.

Jeg ville bli annerledes enn de fysioterapeutene jeg opplevde på LG! Som kom på runde en sjelden gang imellom: "Løfter du riktig nå!" Pekefinger. Eller legen som telte øya og fingra og stempla oss som arbeidsdyktige hvis vi hadde 2 og 10. Ingen spørsmål, ingen tanker om "Hvorfor" og "Hvordan". Så jeg studerte mye metoder - hvordan kunne folk gjøre noe sjøl! Hvordan kan folk stole på egne erfaringer, ta utgangspunkt i egne erfaringer for å finne løsninger på problemer! Siden har dette vært overskrifta over alt det jeg jobber med. Omgang med helsepersonell ga meg mange frustrasjoner. Sjøl om mange har gode hensikter, kommer de fra en annen klasse, de har ofte en formynderholdning, ovafra og ned. Forstår ikke sammenhengen mellom folks plager og presset i arbeidslivet, enda de vasser i dem hver dag! Helsepersonell "vet bedre", har en ide om at de er "objektive", i motsetning til å høre på folk og stole på folk, stole på at det de sjøl forteller er riktig og at folk har viktige erfaringer. Dessuten står de i fare for å bli oppkjøpt av dem som ansetter dem, og de har en lei tendens til å monopolisere kunnskapen, sin ekspertkunnskap. Kunnskap = makt.

Ting ser annerledes ut når man har hatt mange års erfaring fra arbeiderklassen. Jeg tror at jeg har blitt en annerledes bedriftshelseperson.

Ståsteder og standpunkter, skriver seg tilbake fra erfaringene som g.ex på Linjegods, sjøl om de har utvikla seg, er de i hovedsak de samme:

Sagt på en annen måte: Vi er nødt til å få gutta på vårt lag. Eller på enda en måte: Gutta er nødt til å være med på vårt lag.

Etterhvert synes jeg at jeg har klart å bruke faget mitt som fysioterapeut for å forklare akkurat det samme, hvordan ting setter seg i kroppen. Knytte sammen erfaringene fra LG med de fysioterapifaglige kunnskapene om hvordan kroppen er og hvordan kroppen fungerer. Men også sammen med en almen politisk forståelse og interesse for utviklinga i arbeidslivet og de ytre forholda vi arbeider under. Belastningslidelsene lar seg forklare ut fra marxistisk teori og økonomisk og politisk virkelighet. Det er ikke din skyld at du har vondt! Jeg har også funnet mange nyttige tanker hos Karl Marx, Marx har vært min veileder i arbeidsmiljøspørsmål. Særlig når det gjelder å finne forklaringer: Hvorfor skjer dette? Synes at Marx gir forklaringer som holder vann. Jeg skal illustrere noen av Marx' poenger med erfaringer vi alle har fra arbeidslivet. Jeg hadde behov for å sammenfatta meninger, tanker, synspunkter, politisk og samfunnsmessig forståelse i en helhetlig framstilling, derfor lagde jeg dette HEFTET.

Jeg skal si noe om:

Hovedpoenger:

  1. Vi har ikke ansvar for egen helse. Forklare hvorfor.
  2. Hva er mekanismen bak belastningslidelsene, hvorfor får vi dem? Bevise ut fra faget mitt at 6-timersdagen er et riktig krav.
  3. Jenter i transportyrket - hva går det an å gjøre?

1. Vi har ikke ansvar for egen helse

Ikke pokkern. Det er det de vil ha oss til å tro. De prater om livsstil: vi sitter for mye på rompa, vi trener for lite, vi røyker og drikker for mye - derfor har vi dårlig helse. Dette er årsaken til det høye sjukefraværet.

NB: Si med en gang at jeg ikke mener at det er gæærnt å trene! Men virkeligheten! Hvem har det ikke sånn at de segner om på sofaen etter endt jobb og utførte sosiale forpliktelser. ALLE opplever det, alle yrkesgrupper, snakk med hvem som helst. Jobber tilbyr folk psykiatrisk behandling sånn at de kan overleve i jobben, hjerteeksperter venter seg økning av hjerte- karsykdommer i framtida på grunn av økt arbeidspress. Likevel skal de gi oss skyldfølelse for våre vondter, smerter, plager.

Helse eller mangel på helse er et produkt av hvilke levekår vi har. Om vi har mat, hus, økonomi, arbeid, trygge arbeidsplasser, tilgang til utdanning og informasjon, hvile, nærhet med andre mennesker, at vi eksisterer i en sosial sammenheng. Lik rett til helse er lik rett til disse forutsetningene. Hvis vi skal ha god helse, bør vi ha sånn noenlunde kontroll med disse forutsetningene. Men mulighetene er ikke likt fordelt.

Noen har tatt fra oss kroppen ...

For å leve er vi avhengige av å selge arbeidskrafta vår til en arbeidsgiver. Arbeidsgiveren disponerer da arbeidskrafta vår, disposisjonsretten over våre kropper. Det gjelder fra og med det tidspunktet vi inngår en arbeidsavtale. Arbeidsgiveren bestemmer hva vi skal gjøre, hvor mye vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det og når. Avhengig av styrke er vi henvist til "vilkåra på arbeidsmarkedet". Vi har gitt fra oss kontrollen over store deler av våre liv. Sjølsagt avhengig av hvor vi befinner oss på den sosiale rangstigen. Spesielt urettferdig er dette når vi veit: Vi skaper ved vårt arbeide langt mere verdi enn vi får tilbake i form av lønn. Det er bl.a. arbeidsgiverens fortjeneste, profitt. Kampen om profitten er drevet opp. Arbeidsgiverne tenker i begreper som "Inntjeningsevne" og "konkurranseevne". Dette opplever vi som forværra arbeidsvilkår...Det er våre lønns- og arbeidsvilkår som kan skjæres for å "redusere kostnadene". Belastningslidelsene har sammenheng med dette, er et uttrykk for! Det er dette som er årsakssammenhengen.

Noen eksempler fra hva som skjer innafor transportbransjen.

Yrkessjåførenes arbeidsmiljø, som det er presentert i en avisartikkel i anledning en internasjonal aksjonsdag i ITF-regi, 8. september 1998: Yrket er prega av stress og stort arbeidspress. Varene skal fram i tide. Arbeidstida overholdes ikke. Kjøre- og hviletidsbestemmelsene overholdes ikke. Svært få står i jobben til pensjonsalder. De fleste forsvinner fra yrket før fylte 50. Uførhet er viktigste grunn til førtidspensjonering. Det er stor hyppighet av hjerte/kar, muskel/skjelett, fordøyelsessjukdommer. Det er større dødelighet enn blant gruve- og bygningsarbeidere.

Det finnes masse avisartikler. Sundets TruckStop (langtransportsjåfør, medlem NTF) på nettet har dem alle.

Dette er et innlegg i sjukefraværsdebatten. Vi er ikke for mye sjuke, vi sluntrer ikke unna, vi er for lite sjuke og vi går til vi stuper. Vi får mer å gjøre, vi får ikke tid til å utføre jobben på en skikkelig måte, det går på yrkesstoltheten løs. Hva gjør det med oss? I en annen avisartikkel kan vi lese: Sykenærvær er et stort problem. 3.825 svensker har blitt intervjua, og det viser seg at 1/3 av dem gikk på jobben siste år, sjøl om de var sjuke. Dette gjaldt særlig innafor helse & sosial, handel & lager. En annen sak som alle helsepersoner veit: Tar du deg ikke anledning til å ta ut korttidsfravær når det røyner på, vil det før eller seinere resultere i langtidsfravær.

Arbeidstilsynet er klar over forholda i transportsektoren, og hadde en landsomfattende kampanje 1996-98. De har laga en sluttrapport etter kampanja, og her er det mye interessant lesestoff. Det står bl.a. her at bransjeorganisasjonene har vært samarbeidspartnere, men NTF er ikke nevnt ... Følgende er henta fra rapporten: Kampanja hadde følgende mål: ...

Noen tall som illustrerer, september 97:

 

Det er skjedd forbedringer. Men: Det tar tid før det siver inn. Noen må mase på dette! Disse noen = dere!

Hva er arbeidsgivernes svar:

Arbeidet må bli en livsstil. Det er viktig for konkurransen! Det er dette de vil: De vil ha stadig mer ut av hver enkelt av oss. Vi må yte mer. Fleksibilitet er det nye slagordet. Arbeidsgiver skal kunne disponere arbeidskrafta NÅR og HVOR det passer dem, kundene, markedet. Kostnader må ned, det vil si at bemanninga må ned, det innebærer at arbeidsoppgavene blir flere og krava til ytelse går opp. Det foregår nå en storstilt ideologisk kampanje for å bryte ned de forestillingene vi har om faste, varige arbeidsforhold og ansettelsesforhold og fast, normal arbeidstid. vi skal gi alt, ofre alt for firmaet, bedriften. De lanserer et nytt ord: Humankapitelen. Bedriften skal lage regnestykker over den kunnskapen vi har i hodene våre og regne den inn som bedriftens kapital. De krever vårt engasjement, vår lojalitet, vår skaperkraft, vår kunnskap, vår oppfinnsomhet og vårt følelsesliv. Det innebærer en voldsom effektivisering av arbeidet.

Motsigelsen melom arbeid og kapital er reelle interessemotsetninger. Arbeidstakeren vil ha arbeid uten å slite seg ut eller ødelegge helsa, vil ha ei lønn å leve av - i samsvar med det generelle lønnsnivået i samfunnet, vil ha ei arbeidstid hvor det går an å dyrke egne interesser og et sosialt liv. Arbeidsgiveren vil ha mest mulig igjen for penga, dvs. mest mulig ut av den arbeidskrafta har til enhver tid har ansatt, mest mulig fortjeneste ut av produksjonen, lavest mulig kostnader. Dette går kanskje ikke i hop. Vi er ikke i samme båt. Likevel må vi samarbeide, og benytte oss av de rettighetene "demokratiet" gir oss. Men reelt samarbeid forutsetter likeverdige partnere. Hvem kan si at arbeidsgiver og arbeidstaker er likeverdige partnere i arbeidslivet idag?

Derfor: Noen ganger må vi samarbeide. Noen ganger må vi slåss. Avhengig av styrke. Vi må bli flinkere til å sette grenser der det er spørsmål om liv, helse og livskvalitet. Derfor er kampen om arbeidsmiljøet viktig.

Spørsmålet er: Hvor går grensene for den menneskelige yteevne? Hvor er "vannhulla"? Hvor blir det av dem? Når kan vi få tid og anledning til å bygge oss opp igjen? Hvor mye kraft og energi kan arbeidsgiveren trekke ut av oss før det får noen konsekvenser?

Det er totalen som slår oss ut:

Resultatene ser vi: Belastningslidelsene, antall uføre, attføringssaker, ulykker, alt øker. Det blir mer og mer vanlig å presse seg på jobben, det blir vanskelig å stå i jobben til pensjonsalderen. Hvis du vil ha tall på dette, står det mye om det i "Det gode arbeidsmiljø...." side 39. Arbeidsgiverne er opptatt av hva det koster dem, myndighetene er opptatt av hva det koster samfunnet, men det har også konsekvenser for arbeidstakergruppa, arbeiderklassen, konsekvenser for den enkelte.

2. Hva er belastningslidelsene, hvorfor får vi dem?

6 timers arbeidsdag, med full lønnskompensasjon, er et riktig krav å stille ut fra kroppens behov! Om reproduksjon av arbeidskrafta - dette står grundigere forklart i arbeidsmiljøheftet, side 25. Arbeidskrafta har den unike egenskapen at den kan fornyes. I motsetning til andre varer blir den ikke brukt opp når den blir brukt. Ny dag - nye krefter - nye muligheter! Vel og merke: Hvis... Det er noen forutsetninger som må være til stede. Marx kaller det tid til reproduksjon. Vi kan godt kalle det tid til hvile og avkobling.

Dette har muskelfysiologene (de som forsker på hvordan musklene fungerer) funnet ut. De har funnet ut at dersom vi starter på jobben en dag uten at musklene har fått den tida de trenger til hvile, musklene trenger nemlig en viss periode å komme seg på etter et muskelarbeid, starter vi en ny arbeidsfase på et lavere nivå enn dagen i forveien. Hvis denne utviklinga fortsetter dag ut og dag inn, uke etter uke, måned etter måned osv. osv. vil det føre til større og større uttretting av musklene, kroppen.

Det fysisk tunge arbeidet:

Her er det spørsmål om den fysiske arbeidskapasiteten. Hver enkelts arbeidsevne = hvor tungt arbeid vi orker, og hvor lenge vi orker det. Utholdenheten. Dette er det samme som hjertets og lungenes evne til å pumpe blod til muskulaturen. Dette er egenskaper vi i stor grad er født med!! Arbeidsevnen er størst rundt 25 år. Og den synker med alderen. Når vi jobber over 40% av max arbeidsevne, synker utholdenheten raskt.

Tonn pr. ansatt øker. Hvis krav til arbeidsevne skrus opp.....hva med 40- og 50-åringene? De støtes ut av arbeidslivet. Normale aldersforandringer = uførhet. Det er bedre å være ung og frisk....

Dette mener jeg er beviset på at 6-timersdagen er et riktig og fornuftig krav. Ut fra alle menneskelige hensyn. For at vi skal kunne holde lenge i arbeidslivet. Og for vår egen livskvalitets skyld. Det kreves at vi skal stå på et langt liv. Vi har høy pensjonsalder i Norge. Vi skal holde lengre enn før. I gamle dager var livet ferdig når en var 40-50. I våre dager er det da livet begynner. Det viktige spørsmålet om den daglige arbeidstida, den daglige utbyttinga. Hvordan slites vi ned, hvordan holder vi lenger Kampen om arbeidsdagens lengde inneholder denne kunnskapen. Hvordan den daglige nedslitinga foregår, og hvordan mulighetene er til å bygge seg opp igjen.

Den menneskelige funksjonskurven.

Risikojobber for utvikling av belastningslidelser.

Transportyrker - "kvinneyrker". Sammenligning og forskjeller.

Transportyrket - egner seg ikke for kvinner? Er det en myte?

Først noe om belastninger i typiske kvinneyrker:

Helse & sosial - har mye den samme fysisk tunge jobben som innafor transport. Løfting, bæring, sjauing. Men de jobber under harde betingelser med omsorg for andre. Andres liv & helse er avhengig av deres innsats. Lav bemanning - stort ansvar - mange arbeidsoppgaver. Jfr. sjukehjem. Mye større fare for utbrenthet. Mye enklere å spille på den kvinnelige, dårlige samvittigheta.

"Kontoryrkene": Ofte underordna, underdanige, nederst i hierarkiet. Rutinearbeid. Slavearbeid. Gjerne foran skjermen.
Kjønnsforskjellen har en annen karakter. Liten frihet i arbeidet. Andre organiserer arbeidsdagen. Mange arbeidsoppgaver, stort arbeidspress. Stress - haugene vokser. Små bevegelser, statisk muskelarbeid. Ensidig gjentakelsesarbeid. Ex arkiv, registrering...

Transportyrker:

Godsekspeditør/terminalarbeider: Transportbransjen er innafor en kamptradisjon i arbeiderbevegelsen. Har tradisjon på organisering,tenker kollektiv framfor individ. En kultur som er direkte og rett på sak. Det finnes en tradisjon på vern, pauser - 5-minutt, ta seg tid til å hente seg inn. Dette er viktig, det er 5-minuttene vi overlever på. Muskulært: bruker store bevegelser, store leddutslag, store muskelgrupper. Det er for de bevegelsene kroppen er skapt. Variasjon i bevegelser. Vi får lys og luft - sjøl om det ofte er mye eksos. Bedre enn inneklima. Vi har mindre fremmedgjort kroppserfaring, kjenner kroppen mer, lettere å sette kroppsfølelse i sammenheng med kroppsbruken på jobben. Det er tydeligere hva plagene kommer fra.

Dette er mine erfaringer. Det har endra seg - ligner mer på samlebånd enn tidligere. Den nye teknologien - har den gjort jobbene enklere? Ny teknologi fører med seg andre arbeidsmiljøproblemer. De nye sorteringsanlegga ligner mer på samlebånd, og vi har fått mer ensidige bevegelser. Kollektivet har blitt mer oppsplitta, støyen har økt. Støy er ikke bare et hørselsproblem, men i like stor grad et stressproblem.

Sjåføryrket: Ligner kanskje mer på kvinneyrkene belastningsmessig. De har de samme stillesittende, ensidige belastningene. Samtidig som de har en konsentrasjonskrevende jobb, og stort ansvar for sikker transport, liv og helse hos seg sjøl, passasjerene og medtrafikkanter. Sikkert mye mer ubehageligheter fra surt publikum og mer utsatt for vold og trusler enn terminalarbeiderne. Men forskjeller? Handler antakelig mye om kultur og tradisjon.

Alle yrkesgrupper har sine særegne forhold og sine særegne belastninger. Arbeidsmiljøet og arbeidsforholda er forskjellige. Hver yrkesgruppe må analyseres konkkret.

Men min påstand og konklusjon: Transportyrket egner seg bra for kvinner!! Det er ikke så mye spørsmål om rå styrke, men heller arbeidsteknikk. Det gjelder å jobbe med pust og rytme, kontrollerte bevegelser. Og planlegging av bevegelsen: Hva blir belastninga, hvordan er løftet, hvordan må jeg bruke kroppen? Vi er flinkere til å bruke hjelpemidler enn gutta. Vi er flinkerer til å be om hjelp, fordi vi ikke er så sterke, fordi vi ikke er muskelbunter og verdensmestere. Dette forstår jenter. Vi forstår også lettere at det viktigste er å være god til å lære. Her er jenter flinkere enn menn. Dessuten er vi bedre på å støtte hverandre. Dette gir sjølrespekt og psykisk styrke.

 3. Jenter i transportyrket - hva går det an å gjøre?

Jeg kjenner ikke forholda godt nok til å være veldig konkret, men vil komme med noen generelle synspunkter. Noen stikkord:

Jeg er ikke pessimist. Det nytter. Erfaringa mi tilsier at masse kan gjøres.

Arbeidsmiljøloven og avtaleverket setter grenser for hvor langt arbeidsgiverne kan gå. Det må være strategisk viktig for transportyrket å slåss for et bedre arbeidsmiljø. Det handler også om rekrutteringa til yrket, rekrutteringa til forbundet. Men det krever kunnskap og opplæring. Det vil si at vi må studere og skolere oss, lære oss lovens bestemmelser, før vi kan kreve! Jamfør Arbeidstilsynets transportkampanje.

Påstand: Arbeidsmiljøloven er alt for lite brukt. (Dvs arbeidsmiljødelen.) Tillitsvalgte har for lite kunnskap.

Det er min erfaring. Dette vil jeg utfordre tillitsvalgtskiktet på.

Eksempel fra Oslo Sporveiers Arbeiderforening: De har en sterk fagforening. Etter egen mening er det fordi de tillitsvalgte har brydd seg om arbeidshverdagen, hvordan folk har det i jobbene sine, hva de sliter med, hvordan arbeidsmiljøet er. Ikke bare de store sakene, lønnsforhandlinger mm. Resultatet er at yrkesstoltheten er viktig, arbeidernes sjøltillit og sjølbilde er positivt og bra, og det fører til engasjement og samhold. Derfor er det også lettere å få folk på beina, mobilisere medlemmene når det er store ting på gang.

Et annet viktig poeng: Det vi gjør sjøl er det eneste som har effekt. Medbestemmelse, som det ofte heter, eller medvirkning som det står i arbeidsmiljølovens §12. Her har vi også støtte i forskninga. Norges forskningsråd har gått gjennom all tilgjengelig forskning på hva som har helseeffekt av tiltak i arbeidslivet:

Konklusjon: Det er av avgjørende betydning at vi har muligheter til å treffe mottiltak ved belastende arbeidsforhold, av avgjørende betydning for psykisk, fysisk og mental hekse. Det er når vi har lav inflytelse og liten selvbestemmelse at trøbbelet kommer. Arbeidskrava kan godt være store, så lenge arbeidstakerne har frihet til å møte belastninger som tærer på ressursene med motttiltak som bygger oss opp igjen. Hvis vi har handlefrihet og kontroll over situasjonen, kan vi tåle en trøkk!

Ta kontroll, sett grenser! Hvilke muligheter har vi til det?

Paragraf 12 i arbeidsmiljøloven handler mye om dette. Hvordan skal vi slåss for tolkninger av §12?

Vi må bli flinkere til å analysere, plukke tinga fra hverandre. Vi må bli flinkere til å stille spørsmål. Også de ubehagelige spørsmåla. Vi må jobbe for å minske avstanden mellom de krava som arbeidsmiljøloven stiller til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og den virkeligheten vi opplever i hverdagen.

Vi trenger å lære oss noe om arbeidsmetoder. Et helt kapitel, kapitel 9 i arbeidsmiljøheftet handler om det!!

Vi må lære av andre som har kjempa, tilegne oss deres erfaringer. Eksempel SAS-hotellet, som brøt alle undertrykkende "spilleregler", de tillitsvalgte underordna seg ikke "taushetsplikten" som arbeidsgiveren påla dem, og tok med seg alle ansatte på viktige forhandlingsmøter.

Vi må studere arbeidsmiljøloven og forskriftene. Det går an å lage studiesirkel på arbeidsmiljøheftet. Eller studere NOU om kvinners helse som nylig har kommet. Slåss for at belastningsskader blir yrkesskader.

Kunskap bevissthet muligheter. Kunnskapen kommer fra den virkelige verden, og hvis vi har dette utgangspunktet lærer vi stadig mer. Øke bevissthet om hvem som vil disponere kroppene våre, og hvordan de vil gjøre det.

Et viktig krav: Vær ikke aleine. Verneombuda må jobbe sammen med de tillitsvalgte! Vi trenger støtte - kollektiv - organisering. Bygging av nettverk der vi er ensomme. Det er nemlig det vi gjør sjøl som gir sjølrespekt, stolthet og verdighet. En aktiv, offensiv holdning reduserer bekymringer, angst, smerter. En aktiv, offensiv holdning gir stolthet og rak rygg. Vi gjør en jobbe det ikke er noen grunn til å skamme seg over - snarere tvert imot!

Hva kan dere diskutere i grupper på bakgrunn av denne innledninga:

Sortere diskusjonen:


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Til AKP si heimeside