AKP-arkivet

Arbeidslinja og velferdsstaten

av Kjersti Ericsson Oversikt over e-post-adresser

(Desember 1994)


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Under EU-kampen var det mye snakk om forsvar av den nordiske velferdsmodellen. En forsker som har vært sentral i studiet av ulike velferdsmodeller, er svensken Gösta Esping-Andersen, som i boka The Three Worlds of Welfare Capitalism fra 1990 nettopp drøfter de ulike velferdsregimene i Europa.

Kampen om velferdsstaten er på ingen måte over i og med folkets nei til EU. Regjeringa har satt i gang det den kaller et stort "rådslag" om velferdsstatens framtid. I debattmaterialet til dette rådslaget settes det spørsmålstegn ved det meste av det vi har vært vant til å se på som sjølsagte prinsipper for den norske velferdsstaten. Men det skjer i et språk som gjør det vanskelig å trenge inn til kjernen av hva det dreier seg om. Velferdsstaten må fornyes for å kunne bevares, heter det. I regjeringas versjon dreier det seg verken om politiske linjer eller klasseinteresser, men om en mer eller mindre teknisk tilpasning til nye betingelser. Her kan noen av Esping-Andersens synspunkter og begreper gjøre det lettere å få tak på hva kampen egentlig står om.

Et viktig begrep hos Esping-Andersen er "de-commodification" eller "av-varifisering", altså det å slutte å være en vare. Hos Esping-Andersen er ikke menneskene (med arbeidskrafta si) enten varer eller ikke varer. Her kan det være gradsforskjeller, alt etter hvor store mulighetene er til å opprettholde livet uavhengig av arbeidsmarkedet. I overgangen mellom det gamle samfunnet og den moderne kapitalismen, eksisterte for eksempel mange av de gamle normene og støtteordningene som gjorde det mulig for fattigfolk å opprettholde livet sjøl om de ikke hadde arbeid. Det å være rundhåndet med almisser til de fattige, ble for eksempel sett på som en vei til egen salighet. De tradisjonelle, patriarkalske båndene mellom husbond og tjenestefolk, mellom overordnet og underordnet, innebar også visse forpliktelser til å yte hjelp i nødssituasjoner. Disse ordningene var et hinder for den framvoksende kapitalismen, fordi de svekket markedets makt. Når folk hadde andre muligheter til å opprettholde livet enn å selge arbeidskrafta si, ble konkurransen på arbeidsmarkedet mindre og arbeidskrafta dyrere. Esping-Andersen ser derfor de nye, brutale fattiglovene som ble innført i mange vestlige land (Norge inkludert) på1800-tallet som et ledd i skapinga av det kapitalistiske arbeidsmarkedet, ved å tvinge menneskene (eller arbeidskrafta deres) til å bli varer. I Norge kom skjerpinga av fattiglovgivninga i 1845 og 1863. Arbeidsføre fattige skulle ikke få pengestøtte, men innsettes i tvangsarbeidshus. Tanken bak dette var at fattighjelpa skulle være så avskrekkende at de fattige heller tok et hvilket som helst arbeid til en hvilken som helst pris enn å havne i fattigvesenets klør. Og det å gi almisser ble ikke lenger betraktet som en barmhjertighetsgjerning, men som det motsatte: En måte å ødelegge de fattiges moral på. Slik skrev Jacob Aall, Eidsvollsmann og stortingsmann i 1834:

"Blant fattigdommens kilder er ingen mere virksom end den ilde anvendte, såkaldte kristelige barmhjertighed som understøtter armoden hvor den findes uden at undersøke dens rod eller uden at give den fattige midler ihænde, til arbeide for egen og familiens underholdning i stedet for at kreve den hel og holden af medlidende hænder."

1800-tallets "sosialpolitikk" var altså et ledd i "varifiseringa" av menneskene, i å gjøre deltakelse på arbeidsmarkedet til eneste mulige vei til å opprettholde livet.

Den organiserte arbeiderklassen har slåss mot arbeidsmarkedets allmakt, og for at arbeidsfolk i mindre grad skulle være varer. Så lenge det ikke finnes noen alternativer til arbeidsmarkdet som kilde til livets opphold, har kapitalistene bukta og begge endene. Slik Esping-Andersen ser det, blir det også svært vanskelig å oppnå solidaritet arbeiderne imellom i en slik situasjon: I stedet blir de konkurrenter som underbyr hverandre i kampen om jobbene.

I følge Esping-Andersen er utbygging av velferdsordningene en måte å oppnå en viss grad av "av-varifisering" på. Jo bedre og mer universelle velferdsordningene er, jo sterkere grad av "av-varifisering". Da finnes det alternativer til arbeidsmarkedet som kilde til livsopphold, noe som betyr at arbeidsfolk står sterkere, også på arbeidsmarkedet. Det er lettere å stille krav til arbeidskjøperen hvis du vet at alternativet dersom du får sparken er en noenlunde anstendig arbeidsløshetstrygd, enn dersom det er rein nød eller innesperring i tvangsarbeidshus.

En av fordelene arbeiderklassen har oppnådd gjennom oppbygginga av velferdsstaten, er altså en økende grad av "av-varifisering". Kapitalistene kan ha hatt nytte av velferdsstaten på andre måter, som f.eks bedre og mer omfattende reproduksjon av arbeidskrafta, klassefred, mulighet til å kanalisere de minst produktive arbeiderne ut av jobbene og inn i trygdene på en stillferdig og lite synlig måte. Nå ser det ikke ut til at dette teller så mye for kapitalistene lenger. Det de nå ønsker, er å snu "av-varifiseringa" og gjøre folk mer avhengiga av arbeidsmarkedet som eneste kilde til livsopphold. Slik kan arbeiderklassens posisjon svekkes, prisen på arbeidskrafta senkes og arbeidsforholdene undergraves. Og det er akkurat dette "fornyelsen" av velferdsstaten, som regjeringa varsler gjennom sitt "rådslag", handler om. Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet. Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det i stedet for å ta seg jobb. De som er uten jobb, må få det verre, så de gjør hva som helst for å få en fot innafor arbeidsmarkedet, uansett hvordan lønn og arbeidsbetingelser er. Regjeringas argumentasjon for "arbeidslinja" i stedet for "trygdelinja" har slående likhetstrekk med Jacob Aalls utfall mot den "såkaldte kristelige barmhjertighed" som bare gjør vondt verre. "Kristelig barmhjertighet" gjør folk til passive almisse-mottakere, som ikke gjør noe forsøk på sjøl å tjene til livets opphold. "Trygdelinja" gjør folk til passive klienter med samme resultat.

Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg gjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er. Målet er økt "varifisering", ikke "av-varifisering."

Kampen om velferdsstaten er slik ikke bare et spørsmål om hvor mye eller lite penger som skal brukes til velferdsformål, eller om hvordan vi skal finne nye former som passer i ei ny tid. Det er heller ikke bare spørsmål om sosialpolitikk. Det dreier seg om styrkeforholdet mellom klassene. Regjeringa er nok klar over det. Men er vi andre?


Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval

Til AKP si heimeside