AKP-arkivet

Utfordringene for nei-bevegelsen

av Asgeir Bell, nestleder i AKP, sekretær i Sandnes NTEU Oversikt over e-post-adresser

Klassekampen 29. januar 2003
Revidert utgave 10. februar 2003


Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Det som våren 2003 kan friste ja-sida til å bestemme timeplanen for omkamp om EU-medlemskap, er om nei-sida splittes og det oppstår handlingslammelse i nei-bevegelsen. Tar nei-sida signalene alvorlig og samler seg raskt om retningslinjene for en ny motstandsorganisering, kan ja-sida få store problemer med tempo og framdrift. Galluper i dag kan raskt snu seg til nei igjen. Det var å vente at utvidelsesplanene med 10 nye stater, ville skape en medieoffensiv for EU i Norge. Rentepolitikken, kronekursen og industriraseringen har på snedig vis blitt brukt som brekkstang for EU-medlemskap. Misnøyen med norske politikere og særlig motstanden mot USAs krigsplaner i Irak, har gitt utslag på EU-barometeret i ja-retning.

EØS-avtalen framstilles som et liksommedlemskap uten innflytelse og stemmerett. Problemene med disse argumentene for ja-sida, er at de lett kan slå andre veien om debatten går inn på realitetene. Og velger mediene å overkjøre nei-sida slik vi ser tendenser til nå, kan det slå tilbake - det blir en bekreftelse på tingenes tilstand fra avstemningene i 1972 og 1994, nemlig at nei-sida har folkemeningen og ja-sida har pengene og mediemakta. Vi går med andre ord spennende tider i møte. Det er ganske hasardiøst å utfordre den norske folkesjela som har vokst fram i kamp mot unioner og som vet å verdsette sjølråderett og demokrati.

En ny EU-kamp kan få fryktelige konsekvenser for den EU-vennlige overklassen i Norge. En omkamp om medlemskap kan bli bitter og hard, og føre til at radikale og revolusjonære strømninger får sterkt fotfeste i befolkningen. Det betyr at et nytt nederlag for ja-sida kan ende med krav om store politiske endringer i Norge. Eller det betyr at en seier for ja-sida blir svært kostbar på sikt - Norge kan få en sterk unionsmotstand som styrker seg innenfor EU. La oss se på argumentene for slike påstander.

EU mot Europastat

EU har tatt veien om et indre marked og økonomisk union for å komme fram til en politisk union, en europisk superstat. Det betyr at økonomiske virkemidler skal bryte ned politisk motstand i nasjonalstatene. Denne prosessen skrider framover i stort tempo. Amsterdam-møtet i 1997 avslørte at en utvidelse østover var umulig ut fra de føringene som lå i Maastricht-avtalen; det ville kort sagt bli for dyrt og gi de små statene for stor makt. Tempoplanen for forhandlingene med stater i øst ble strekt ut, og pengeunionen ble satt igang ut fra et flertall av EU-statene. Samtidig ble en nye styringsmodell og maktfordeling fastslått i Nice-traktaten (2000). Denne svekker vetoretten, gir mer makt til de store statene og legger grunnlaget for betydelig lågere overføringer til jordbruket i eventuelt nye EU-land og i hele EU-området.

Når EU har undertegna avtaler med ti nye stater skjerpes de indre spenningene i unionen betydelig. Gapet mellom farten i de økonomiske endringene som pengeunionen skaper, og farten i de politiske endringene som hemmes av EUs minibudsjett (EU-budsjett på linje med et norsk statsbudsjett), vil drive EU mot oppløsning og økonomisk stagnasjon. Problemet med å utvikle den politiske unionen er derfor av første rang for EU. Arbeidet med en ny grunnlov for EU skyter derfor fart (konventet, Laeken-møtet 2001). Målet er ei ny forfatning i 2004. De foreløpige signalene er entydige; vetorett og nasjonale bestemmelser må vike for en strammere sentral EU-organisering med rett til å skrive ut skatter i hele EU-området.

Ti nye stater betyr like mye en økning av potensialet for motstand mot unionen i befolkningen som det betyr styrking av uionsprosjektet. Den første prøvesteinen er gjennomføringen av avstemningene i hvert enkelt land. Malta starter folkeavstemingene allerede 8. mars i år og Latvia avslutter 20. september. Dette er et tempo Norge ikke hadde akspetert. Og avtaleverket disse statene skal stemme over, hadde ikke blitt lagt fram for avstemning i Norge - det er for dårlig. For det første fordi nettooverføingene fra EU til så mye svakere økonomier er alt for små og mye mindre enn statene forventa (3,5 milliarder euro). For det andre er avtalene prega av å diktere EU-standard (København 1993) med mye mindre rett til unntak og overgangsordninger. Eksempelvis har Danmark varige unntak om kjøp av fritidseiendommer fra andre EU-borgere.

Vi må være forberedt på at mediene i Norge kommer til å bære over seg for hver stat som sier ja. Skulle noen si nei, kommer det ikke til å gå upåakta hen, men vi vil sikkert raskt få vite når neste avsteming i det landet vil finne sted. Historien om Islands gallup for ja-sida som våren 2002 snudde seg til et sterkt nei-flertall uten at det siste ble en nyhet, bør tas som en advarsel. For nei-sida og nei-pressa er informasjon om avtaleverket og prosessen i søkerlanda fram til avstemingene viktig folkeopplysning i halvåret som kommer.

EU er en imperialistisk forfatning. Uten større markeder og territorier vil den stagnere og gå i oppløsning. Det betyr at EU er et svar på behova for konsentrasjon av europisk monopolkapital og kravene til kapitalakkumulasjonen. USA har støtta hovedtrekka i utviklingen av EU fordi USA har sterke økonomiske interesser i Europa. Men for USA er denne støtten også som å gi næring til en slange ved sitt bryst. USA sin kamp om fortsatt verdenshegemoni utfordrer mer og mer de kreftene som arbeider for rask statsbygging i Euoropa. Kampen om militær slagkraft i EU er satt på dagsorden de siste åra (Helsingfors 1999 og videreført i Laeken-møtet 2001).

Norge under angrep

Norge står overfor et mer aggressivt EU. Det norske folket står overfor en mer aggressiv EU-vennlig norsk overklasse. I seiersrusen for nei-sida 28. november 1994, konsoliderte ja-sida seg ved å drive fram alle muligheter som ligger i EØS-avtalen til å bryte ned restriksjoner på kapitalflyt og til å åpne de sektorer som har vært stengt for markedet; i første omgang gjaldt det de store statlige produsjonsselskapa; kraftverkene, Statoil, Televerket, Posten og andre transportselskap. Ved Stoltenberg-regjeringa (2000) ble første steg tatt for å åpne helsesektoren for privatisering (sjukehusreformen). Regjeringa av i dag forbereder full privatisering av skoleverket.

Anne Enger Lahnsteins klare appell seiersnatta i 1994 om å stille seg i spissen for ei sentrumsregjering i "annerledeslandet" var en gavepakke for ja-sida ved at Senterpartiet i sin kamp for dette formålet i løpet av tre år rista av seg to tredeler av sin folkelige støtte og havna i en pinlig garantist-posisjon for Bondeviks første regjering. Dette ga ja-sida pusterom. Regjeringa beviste at ei nei-regjering ikke tør bruke veto mot EU-direktiver og loste til alt overmål en utvida EØS-avtale i havn (nytt veterinærdirektiv) i 1998. Først og fremst viste dette styrken og manøvreringsevnen til det EU-vennlige storborgerskapet i Norge. Dernest viste det at landbruksmonopolet trakk lengste strået etter seieren i 1994 på bekostning av bøndenes interesser. På landbruksområdet har begynnende liberalisering, knappe jordbruksoppgjør og en sterk ideologisk kampanje mot bøndene resultert i en viss rådvillhet. En ny EU-debatt vil raskt mobilisere de breie laga av bøndene i Norge til ny EU-kamp.

Skattereformen av 1992 har sikra en omfordeling av pengene til de rike og storselskapenes fordel, har ført til mer påtrykk for privatisering og monoplisering og et voldsomt press på offentlig sektor. Den kjøpekrafta som det åpnes for i privat sektor skaper tilsvarende krav om stramme budsjetter i det offentlige. Særlig de siste åra har dette skapt ei krise i kommunal sektor. I høgkonjunkturen fra 1993 og fram til 1999 har investeringer i olje- og gass-sektoren samt tjenesteytende næringer og it-bransjen hatt forrang på investeringer og tilgang på arbeidskraft. Energiloven av 1991 har på tilsvarende vis åpna for oppkjøp av norsk kraft for EU-gigantene (EON, ESD og Vattenfall) når eller hvis hjemfallsretten ryker. På noen få år vil prisnivået på elektrisk kraft være på kontinentalt nivå.

Oljefondet har gjort det mulig å pumpe opp olje og gass i et tempo som svarer til behova for tilgang på billig energi i USA og Europa uten at norsk økonomi setter skranker for produksjonen. Dette er et formidabelt ressursran mot den norske nasjonen. Ut fra nasjonale behov skulle olje- og gass-utvinningen foregått i et tempo som førte til kapitaltilbakeføring i opprustning av norsk industri og infrastruktur. Tempoet i utvinningen og vekstrommet i serviseyrkene har blokkert for arbeidskraft til slike formål på slutten av 90-tallet. EØS-avtalen og gassdirektivet bygger nå ytterligere ned den nasjonale kontrollen over olje- og gass-ressursene. Og Statoil plasserer sine bestillinger i utlandet uten hensyn til nasjonale industriinteresser. Statoil jakter på internasjonale ressurser og er tjent med å bekjentgjøre at de ikke tenker "snevert og nasjonalt".

De økonomiske angrepene følges av angrep mot arbeidsmiljøet og arbeidsavtaler og det forberedes store omlegginger av pensjonene som undergraver pensjonsnivået og trekker store pensjonsfond inn i børs-spekulasjonen.

Alt dette er EU-politikk. DET ER EU I NORGE, iverksatt av EUs politiske korps som går inn og ut av regjeringskontorene etter som slitasjen krever nytt mannskap. Og ingen radikaler eller nei-stemt statsråd kan annet enn å tjene dette skiktet av Brussel-håndtlangere.

Det agressive EU vil ha ned olje- og gass-prisen, heve prisen for EØS-avtalen, få hånd om fiskeressursene, trenge inn i kraftverka og undergrave jordbruket. Nedbygging av det norske forsvaret og legge det inn som støttedivisjoner for angrepskriger i flankene av EU, senker vår strategiske evne til å stå i mot press og militære trusler i framtida. Undergraving av kommunal og fylkeskommunal forvaltning, slå sammen og privatisere til AS Kommune - dette vil tørke ut en viktig kilde til rekruttering for den norske statsforfatningen.

Opptakten til ny EU-kamp

På en svært dramatisk måte vil det aggressive EU omforme Norge, og ramme langt flere i befolkningen. Folk kommer til å slåss mot EU mer allsidig og til alle tider. Men dersom nei-bevegelsen ikke ser dette og forstår betydningen av det og binder kampen i hop, har ja-sida vunnet et viktig trekk i forspillet. Nei-sida kan bli paralysert av det lille sjiktet av nye ja-folk, kanskje noen tusen personer, som i omgang eller levesett har tilstrekkelige bånd til utdanna EU-politikere til å la seg utfordre til å finne svar på alle problemer det nye Europa skal løse, fred, miljø, USA-dominans osv. Men dette skiktet er ikke viktig siden det bare er et vedheng til det politiske EU-korpset. Det forvalter ingen nye argumenter og vil bare finne gjenklang hos de som til alle tider har en drøm om et fredselskende Europa, ja som finner forståelse for EU når EU ikke er seg sjøl, men et fantasi-EU.

Norges sjølstendige rolle som nasjon som gang på gang stiller seg utenfor unionen spiller en kvalitativ rolle i den europeiske unionsmotstanden som det er lett å undervurdere. Norges nei har gitt næring til kampen mot unionsprosessen (Danmarks unntak fra Maastricht, Edinburg 1992) og pengeunionen (Danmark 2000). Norge er en vegg i den nordiske EU-motstanden.

I 1970 var tanken om en organisert folkebevegelse mot EU langt borte fra EU-motstanderne i Stortinget. På noen få år ble en aktiv og brei folkebevegelse skapt - ikke minst ved at grunnplanet ble utfordra av de radikale arbeiderkomiteene (Akmed) som evna å forbinde kampen om levekåra med EU-politikernes framstøt. Vi vant dermed 1972-avstemingen. I 1989 stemte et samla storting for å sette igang EØS-prosessen, og det tok flere år å utvikle en ny brei folkebevegelse. Denne folkebevegelsen utvikla de beste sidene ved den forrige og vant svært viktige posisjoner og symboler i organiseringen; 1. mai, 8. mars, bøndenes grendeorganisering, fagbevegelsen ved LO-kongressen, andre interesseorganisasjoner og ideelle organisasjoner, alle nei-partier og nei-fraksjoner på sitt grunnlag og i gjensidig respekt, det norske flagget, barnetoga og et drøss av sære og særegne plattformer for motstand. Bare noen få aviser var vevd sammen med motstanden, især Klassekampen og Nationen. Denne folkebevegelsen evna å forbinde kravet om nasjonal sjølråderett med internasjonal solidaritet.

Tross forsøk på å legge organisasjonen ned eller på is, har NTEU bestått og teller i dag ca. 25.000 medlemmer med aktiv ledelse og et finmaska apparat som kan fornye motstanden på et hvilket som helst tidspunkt. Det avgjørende er å se og lære hvor motstanden sitter og tørre å utfordre og organisere, bygge ut og utvikle.

EU-motstanden kan framover utvikles ved:

Kravet om å si opp EØS-avtalen vil under rådende forhold utvikle unionsmotstanden.

Det finnes ikke et radikalt ja. Et ja betyr ja til å gi den internasjonale storkapitalen frie tøyler til å diktere sin markedsliberalistiske politikk overfor flertallet av den norske befolkninga. Det finnes bare et radikalt nei. Det representerer klasseinteressene til flertallet og har stort potensiale for å vinne fram.


Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside