Historie- og angerdebatten

I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.

Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside

AKPs politikk – ingenting å angre på

av Tone Beate Windingstad (en forkorta utgave er trykt i Demokraten 15.12.2000)

Demokraten og Fredriksstad Blad har henholdsvis den 1.12 og 11.11 hver sin kronikk om AKP og historia. Helge Solheim synes ikke at jeg er villig til å ta et klart og utvetydig oppgjør med Røde Khmers despoti. I et leserinnlegg 29.11 skriver jeg helt tydelig at vi tar avstand fra folkemord og udemokratiske metoder, samt at jeg beklager at det tok 4 år før AKP stoppa støtta til Pol Pot. Hva mer er det som skal til? Må jeg kle meg i sekk og aske og gå ned gågata mens jeg brenner Maos lille røde, før jeg til slutt søker om opptak i Arbeiderpartiet? Av og til virker det som om intet mindre kan gjøre nytte.

Det som blir tvetydig for Helge Solheim og andre er at vi stadig holder fast på at det var og er rett å støtte nasjonenes rett til å slåss for nasjonalt sjølstyre og stormaktenes diktat. Det var riktig å støtte Vietnam og Kambodsjas krig mot USA- imperialismen. Det var rett å støtte Afghanistan mot Sovjet, sjøl om det midlertidig har ført til at Taliban herjer med folk og fe. Det er riktig å støtte palestinernes kamp for sjølstyre på tross av korrupte sjølstyremyndigheter og flykapringer på 70-tallet.

Og det kommer til å bli nødvendig gang på gang i åra som kommer å være solidariske med mennesker som kjemper for sjølbestemmelse over eget land og framtid. Mennesker som kommer til å gjøre feil, ta gærne standpunkter til forskjellige saker og ikke alltid oppføre seg sånn som vi synes at de burde. Dette er folk med sin egen historie og praktiske erfaringer som av og til vil føre dem ut på ville veier. Det kan jeg ikke gjøre så mye med, for jeg er ikke gud. Det jeg kan gjøre er å samle sympati for saka deres og si ifra når jeg synes de gjør gærne ting. Både i media her hjemme og ansikt til ansikt med dem som slåss, hvis jeg får anledning til det. (For dem som vil lese mer om Kambodsja og "angre"-debatten, se www.akp.no).

La meg gjøre det like klart som julestjerna at Pol Pots metoder aldri har vært, eller kommer til å bli, AKPs metoder. Heller ikke terrorisme i noen form. I FB blir det framsatt de mest hårreisende påstander om at vi skal ha hatt kontakt med den tyske terroristgruppa Rote Arme Fraktion, RAF, populært kalt Bader-Meinhof. Pål Steigan forteller at det var noen derfra som tok kontakt med SUF/AKP for å sondere terrenget. De fikk klar beskjed om at det de gjorde var idiotisk og at de burde slutte med det. Siden var det ingen kontakt. Vår holdning til RAFs terrorisme er at det var en politikk som bak røde fraser skjulte en udemokratisk og feilaktig elitetenking. Frigjøringa fra kapitalismen kan bare være folkets eget verk. Ingen kan "ordne" det for oss. Så hvis ikke Arve H. Lauritzen kan dokumentere sine påstander om forbindelser mellom AKP og RAF, bør han øyeblikkelig trekke dem tilbake!

Lauritzen påstår også at navngitte personer fra venstresida i Norge har vært aktive deltagere i angrep på israelske mål. Også her unnlater han å nevne navn, tid og sted. Det som er sant er at i boka Palestinerne fra 1973 forteller Finn Sjue at han som representant fra Palestinakomiteen observerte et rakettangrep fra al-Fatah på en israelsk militærbase på Vestbredden. Denne militærbasen lå langt inn på okkupert palestinsk område. Det er langt derfra til å være aktiv deltager i "terrorhandlinger"! Hvis Lauritzen har noen flere konkrete ting å komme med hadde det vært fint. Da kan vi se hvor mye hold det er i påstandene hans.

Den mest kjente terrorhandlingen i Norge etter krigen, er det den israelske parallellen til CIA, Mossad som har utført, nemlig drapet på Ahmed Bouchiki på Lillehammer 1973. Dette er bare et eksempel på hvordan den israelske staten bygger sin eksistens på terror av den palestinske befolkninga. Menachim Begin, ex-statsminister i Israel, var medlem av den israelske kommondogruppa Irgun. Han leda Irgun i massakren i Deir Yassin i 1948. Her myrdet israelske terrorister 250 mennesker som et ledd i kampanja for å jage palestinerne vekk fra landet sitt. De forskjellige norske regjeringene fra 1948 har alle støtta staten Israel. Hvor er kravet om deres anger?

I tillegg har Lund-kommisjonen avdekket den omfattende overvåkinga av AKP opp gjennom åra. Hvis vi hadde deltatt i terroraksjoner; er det ikke da sannsynlig at det ville ha blitt oppdaga og rettsforfulgt? I Lund-rapporten (side109) blir en politiinspektør sitert: "AKP har heller ingen statistikk for vold".

Lauritzen mener at ingen som støtta for eksempel Franco ville få ministerposter i Norge. La meg da nevne at i 1946 gjorde statsminister Gerhardsen, utenriksminister Lange og LO-leder Nordahl hva de kunne for å stoppe bryggearbeidernes boikott av spanske skip. Vestkantfruer kom sjøl ned på havna for å losse tomater. (Y. Ustvedt: Det skjedde i Norge 1945–1952, side 213.)

Helge Solheim bruker i sin kommentar Finn Sjue som sannhetsvitne på at AKP har endt opp som et undertrykkende, autoritært part (kronikk i VG 27.11.00). Sjue har helt rett i at det på slutten av 70-tallet hadde utvikla seg en sånn stil i partiet. Men på 80-tallet gjorde kvinnene opprør i partiet, noe som forandra vår arbeidsstil og innretting. Flere hadde oppsummert det som Sjue sier og et sånt parti ville vi ikke ha.

Dessuten har ikke AKP "endt opp" som noen ting ennå. Vi er fortsatt i live og utvikler oss hele tida. Det vi er svært opptatt av i dag er å motarbeide de herskerteknikkene som samfunnet utsetter oss for. Vi lager "bøllekurs" for damer slik at de kan bli sterkere og ikke lar seg pelle på nesa. "Stå sammen-kurs" har vi også utvikla. Der prøver vi å jobbe fram arbeidsmetoder som gjør at folk kan jobbe sammen for et felles mål uten å bli splitta opp og frustrerte. Positive og inkluderende fellesskap er det vi strever etter, ikke autoritære herskerteknikker. Å rive ned maktstrukturer for å frigjøre menneskenes erfaring fantasi og virkelyst slik at vi kan skape et bedre samfunn er vårt mål.

Så mye kritikk som vi har fått oppigjennom åra, har vi blitt sjølkritiske på grensa til det maniske, spør du meg. Vi prøver hele tida å lære av våre egne og andres feil. Hva kunne vært gjort annerledes og hva kunne ikke unngås? I Kambodsja for eksempel; hva var Røde Khmers feil og hva var et resultat av en krig som raserte infrastruktur og matvareproduksjon? Endte Mao opp som keiser og halvgud pga. marxismen? Eller hang keiserrikets holdninger igjen i befolkninga? Det er ikke nok å proklamere sosialismen. Å frigjøre folks tankemønster tar lenger tid enn 5 minutter. Marx sa at det viktigste nå var å forandre samfunnet. Men for å forandre må man også forstå. Hva skal til for at folk skal slutte å bøye nakken for makta og at oppdemma frustrasjon ikke kommer ut som vold, men som konstruktive forandringer? Slike ting prøver vi å finne ut av. Derfor kan ikke vi si: "Å, vi angrer alt og kommunismen er fæl!" det gir ingen svar.

Til slutt vil jeg bare beklage at jeg ikke har fått med meg at Demokraten har reist debatten om Norges halehengspolitikk. Det varierer litt hvilken avis vi abonnerer på. Jeg synes det er fint og lover å følge bedre med.

Tone Beate Windingstad
leder Fredrikstad AKP

 

Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside