Historie- og angerdebatten

I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.

Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside

Historiske omkamper

av Stein Ørnhøi (Ny tid 24.11.2000)

I forrige uke var Bill Clinton i Vietnam, mens TV2 laget program om Pål Steigan og AKPs forhold til Pol Pot i Kambodsja. I norske medier fikk Pål Steigan og Pol Pot mer plass enn Bill Clinton og hans botsgang til Hanoi. Norske kinakommunisters historiske feilvurderinger ble igjen presentert på en slik måte at vi alle lurte på hvordan begavede mennesker kunne ta slik feil. Rystet i vår sjel var vi for gud vet hvilken gang. Intet gjør så godt som å bli minnet om andres historiske feilvurderinger.

For vi selv har naturligvis aldri tatt feil.

Mine synder

Når sant skal sies så bør følgende være sagt: Norske myndigheter anerkjente Pol Pot. Jeg husker at alle anerkjente Pol Pot både før og etter at Vietnams hær hadde gått inn og knust Pol Pots redselsregime. Var man for USA, så anerkjente man den fordrevne Pol Pot i stedet for det vietnamstøttede regimet som hadde fordrevet bødlene. Og var man for USA, så hadde man også støttet den mest brutale krig og det voldsomste etniske drap i menneskehetens historie nest etter Hitlers drap på jødene, nemlig USAs krig i Vietnam.

Men før jeg går videre; la meg bekjenne mine egne historiske synder. Jeg har møtt Kim Il Sung, Nord-Koreas mangeårige diktator. Jeg møtte ham uka etter at en delegasjon fra Arbeiderpartiet ledet av Ragnar Christiansen hadde vært der. Og enda verre; jeg har hilst på Nicolae Ceausesco. Det gjorde jeg etter at han var utnevnt til kommandør av St. Olavs orden og etter at USAs president Richard Nixon allerede hadde vært på besøk i Bucuresti.

I den grad Nord-Korea, Romania og også Jugoslavia og Cuba bidro til å dempe spenningen mellom stormaktene, var det viktig å ha kontakt med disse landene. Men i den grad kontakten bidro til å legitimere politisk undertrykking i egne land, var den lite klok. I ettertid er jeg i tvil når det gjelder Nord-Korea og Romania. Når det gjelder kontakten med Jugoslavia og Cuba er den ingen grunn til at verken SV eller jeg skal ha dårlig samvittighet.

Så langt er mitt eget synderegister.

Clintons botsgang

Clinton har altså vært i Nord-Vietnam. Han beklaget riktignok ikke den amerikanske militærmaskinens drap på 3 millioner vietnamesere. Heller ikke lemlestelsen av like mange. Men et storsinnet vietnamesisk folk forstod Clintons besøk som en botsgang.

Mens altså vi snakket om Pol Pot og Pål Steigan. Og ettersom det er utvilsomt at AKP har lite å være stolte av i sakens anledning, så gyver alle løs på AKPerne. Nå er det ingen grunn til å ømmes over Pål Steigan eller hans mange medsammensvorne, enten de seinere hen har tatt til vettet eller ikke. Mange av de tidligere villfarne kan nok snarere ha latt seg lokke av grønnere gressganger enn av ny innsikt. Men jeg lar gjerne det ligge, selv om jeg selv har vært plaget av norske kinakommunister i et omfang som forargede journalister og andre knapt kan ane. Vi som i følge Steigan og Allern ga sosialfascismen i Norge et ansikt, vil alltid ha et avklart forhold til AKP og den slags.

Det som i ettertid sjenerer meg langt mer enn lite angrende kinakommunister, er selvtilfredsheten hos USAs lydige lakeier i Norge. (Jeg merker at språkbruken er av gammelt merke.)

Dødsmarkene

De historiske kjennsgjerninger er enkle: Det store flertallet i Norge støttet USAs krig i Indokina. Alle dagsaviser gjorde det og alle partier på Stortinget unntatt SF/SV. Da krigen gikk mot slutten, kom riktignok mange i tvil. Men da var allerede millioner drept og lemlestet av splintbomber, gass og napalm. Da USA tapte krigen i Vietnam og måtte trekke seg ut, trappet Pol Pot opp terroren i Kambodsja – nabolandet til Vietnam.

Støttet av Kina og USA startet Pol Pot grensekrig mot et Vietnam som var helt utarmet etter mange tiår med krig. Men likevel slo Vietnam til. De invaderte Kambodsja og fjernet den blodige Pol Pot. Men da var det ikke bare Steigan og AKP som protesterte. Norge protesterte offisielt. Alle hylte opp over et slikt brudd på folkeretten. Alle støttet Pol Pot – Aftenposten og Fædrelandsvennen, AKP og DNA, Kristelig folkeparti og Høyre.

Anført av USA og Kina fikk den blodige Pol Pot folkerettslig støtte av flertallet i FN. Og dermed også av Norge. Ikke et vondt ord ble sagt i den vestlige verden om Pol Pot og hans medsammensvorne prins Sihanouk i mange år etter at terrorregimet var fordrevet av vietnameserne. Først da USAs interesser i Indokina var avklart, lot vi oss ryste. Da kom også filmen Dødsmarkene.

Dette har alle glemt

I Stortinget var Hanna Kvanmo og jeg alene om å ta avstand fra Pol Pot og dermed gi støtte til Vietnam. Over hele landet ble det laget opprop med krav om fortsatt anerkjennelse av Pol Pots regime. En rekke prominente politikere skrev også under og gikk i demonstrasjonstog. Dette har alle glemt. Eller så er man redd at ikke alle har glemt og derfor innleder en historisk eksersis med norske kinakommunister i håp om at alle skal glemme.

Det verste eksempelet fra forrige uke var VGs alltid reaksjonære Erling Bø. Han skrev rystet og harmdirrende om de tidligere AKPerne som nektet å beklage sine synder, folk som i dag sitter i sentrale stillinger både i regjeringen og andre steder. Det Erling Bø i farten må ha glemt, er at han selv skrev under på protesten mot at Pol Pot ble fordrevet. Han skrev under sammen med en rekke andre gode navn som i dag skal få være i fred.

Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside