Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Venstresida og kvinnene

av Turid Kjernlie, kvinnepolitisk leder i AKP

Trykt i Klassekampen 12. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


I Klassekampen (KK) lørdag 8. mars skriver Bente Thoresen om venstresida og kvinnene. Hun skriver om hersketeknikker, Berit Ås sitt klassiske bidrag til feminismen.

Hun illustrerer godt hersketeknikken usynliggjøring, når hun tar for seg KK sin oppsummering av AKP sitt 30 års jubileum og det "såkalte" kvinneopprøret. At KK har valgt å slippe til mest menn i denne debatten, er KK sitt bidrag til å usynliggjøre kvinnene. Dessverre gjør Bente Thoresen det hun kan for å vise at dette racet er hun like god til som gutta. Når hun ikke nevner Siri Jensen sin kronikk i KK 19. februar, nettopp om kvinneopprøret i AKP, gjentar Bente Thoresen denne usynliggjøringa.

Grunnlaget for kvinneopprøret i AKP var et opprør mot de rotfesta tradisjonene på venstresida om at kvinnekampen er underordna klassekampen. Det var nettopp mot den sosialdemokratiske tradisjonen og mot komiterntradisjonen opprøret retta seg! Det gjaldt både kapitalismen og sosialismen. En medlemsundersøkelse som viste at kvinnene i alt for stor grad var de som "bar plastposene" og at både kvinner og menn undervurderte de kvinnelige kameratenes politiske nivå, ga styrke til opprøret. Dette sammen med diskusjonene om familiens rolle i kampen for kvinnefrigjøring, påvising av at over halvparten av arbeiderklassen er kvinner og må spille en ledende rolle i arbeiderklassen sin kamp. Betydningen av lesbiske kvinners kamp. At kvinners kamp mot seksualisert vold og undertrykking ikke er småborgelig feminisme. Og ikke minst utviklinga av "bøllekursene" førte til at både AKPs politikk og praksis forandret seg.

Tvert i mot det Bente Thoresen skriver, var det fordi kvinnene i m-l-bevegelsen ikke "godtok (i hovedsak) sin plass og satte lojaliteten til partiet over lojaliteten til kvinnesaken", at dette opprøret blei mulig.

De som blir gjort usynlige, er bl.a. Kjersti Ericsson, Gro Hagemann, Unni Rustad, Liv Finstad, Turid Hagene, Jorun Gulbrandsen, Cecilie Høigård, Karin Enderud, Kitty Strand, Ellen Aanesen, Bente Volder, Kjersti Botnedal, Solveig Nyhamar, Turid Horgen, Siri Jensen, Sissel Henriksen, Hanne Wilhjelm, Agnete Strøm, Torill Nustad. Kvinner som teoretisk, taktisk og praktisk utvikla ny revolusjonær kvinnebevissthet, og som fornya norske revolusjonæres teori om sosialismen. Det er ikke bare de tidligere lederne, men alle de kvinnene - i og utenfor AKP - som var med på å utvikle denne kvinnepolitikken, som herses med på denne måten.

Som flere andre som uttaler seg om AKP i KK nå, slår Bente Thoresen fast at AKP-bevegelsen "ebbet" ut etter 1980. Det så ikke sånn ut på kvinnekonferansen på Tåsen i 1986, en konferanse som er grundig dokumentert via overvåkingspolitiets mapper. For min del undrer det meg at mange av de som kritiserer AKP mest for å være en del av komiterntradisjonen totalt usynliggjør de partilederne, standpunktene og arbeidsmetodene som representerer et brudd med denne. Er det fordi dere står fast i en tradisjon der en bare ser De Store Mannlige Lederne? Tok virkelig historia slutt sånn på begynnelsen av 1980-tallet? I 1984 for eksempel? Da fikk AKP sin første kvinnelige leder, Kjersti Ericsson, og siden har det bare vært kvinner: Siri Jensen, Solveig Aamdal og nå Jorun Gulbrandsen.

Men kvinnelige ledere er ikke nok. Kvinner må fremdeles slåss for ikke å ende i rolla som kakepynt og barnevakter. Kvinner må være både aktivister og ledere og slåss mot de levende hersketeknikker som usynliggjøring.