Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Har vi ingenting lært?

av Tone Beate Windingstad, AKP-medlem

Trykt i Klassekampen 12. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Serien som nå går i Klassekampen om m-l-bevegelsen handler stort sett om historie og lite om hvilke utfordringer vi står ovenfor i dag. Er dette en serie som gir meg glede, og utvider mitt perspektiv på styrker og svakheter som den kommunistiske bevegelsen har? Nei, jeg opplever mye av det som direkte mobbing. Redaktør Braanen er overrasket over at det vekker så sterke følelser. Hvorfor det? AKP er ikke en ting, men en levende organisme som består av levende mennesker.

En har sagt i denne debatten at hvem som helst kan påstå hva som helst om AKP og bli trodd. Hvem er det som eier orda, historien og "sannheten" om AKP? I hvertfall ikke AKP! Det virker som om det er et stort behov for noen å definere m-l som en religiøs sekt med Kapitalen som bibel og Den lille røde som salmebok. Er det fordi de ikke klarer å se at et sterkt personlig engasjement kan ha en annen kilde enn en religiøs? Enda religion er et evig strev med å få terrenget til å stemme med kartet, mens politikk omvendt. Hvor andre blir beskrevet som målrettet, kreativ, handlekraftig og ambisiøs, blir AKP beskrevet som ensporet, ødeleggende, diktatorisk og fanatisk. Hvem eier orda?

Når jeg i en diskusjon om radikalismen i avisa før i år bruker min egen historie og erfaring som argument mot påstandene om at AKP var anti-intellektuelle, blir dette fnyst av og latterliggjort. Min over tjueårig historie som AKP-medlem veier ingenting mot et løsrevet sitat fra 1973 eller en "kjendis" som meldte seg ut i 1980 sin oppsummering. Hva kommer dette av? Er det fordi det er opplest og vedtatt at AKP er pr definisjon fæle og det er det bare vi som fortsatt er med der som er så jævlig teite at vi ikke har forstått?

Hvis de som var med i 1973 synes at de har så mye å be om unnskyldning for, så gjør det da. Men må vi som har blitt med i 1981, 1992 eller 2003 fortsette å be om unnskyldning på deres vegne? Kan ikke de som har traumatiske opplevelser fra 70-tallet gå i samtaleterapi med hverandre og få det ut? Slutt å plag oss andre med det!! Litt stygt sagt dette, men jeg synes at den gjentagende debatten om hvor fælt/ ikke fælt 70-tallet var, er lite fruktbar.

Hva er det som skal til for å endre praksis? For eksempel å slutte og røyke. Gjør du det fordi andre maser eller fordi du sjøl innser behovet for forandring? Det har altså vært en prosess som har ført fram til den erkjennelsen om at sånn som det har vært, kan det ikke fortsette å være. Den beste prøvesteinen på om AKP og dets medlemmer har slutta å være et totalitært drittsekkparti, er dagens praksis.

Noen er glad i honnørord og symboler. Så når Torstein Hjellum i Klassekampen 4. mars 2003 - på et spørsmål om ikke AKP er annerledes i dag - svarer at "siden det ikke har kommet noen kritisk, selvransakende analyse fra ... AKP er det grunn til å tvile på om de har en demokratisk grunnholdning som stikker særlig dypt." Jeg blir helt matt!!

Når AKP sier at for at revolusjonen skal lykkes, er det nødvendig å ha flere partier, en kvinnebevegelse og fagbevegelse som er uavhengig av staten, og at under sosialismen skal de demokratiske rettigheten utvides ikke innskrenkes, så er dette bare tullprat? Noe vi sier for å lure godtroende sjeler slik at vi kan stjele makta og skyte folk vi er uenige med ved soloppgang? Nei, vi sier dette og gjør dette fordi det er en grunnfesta holdning i oss. De alliansene og bevegelsene vi er med og bygger i dag, er en forutsetning for at revolusjonen og sosialismen skal lykkes og ikke gå i dass som de andre forsøka dessverre har gjort.

All vår praksis går ut på å styrke den revolusjonære bevegelsen i Norge ved å jobbe sammen med folk, bygge allianser, lage arenaer for politisk handling og delta i den generelle samfunnsdebatten for å trekke folk til venstre. Før 15. februar diskutert vi her i Fredrikstad om vi skulle dra inn til Oslo eller lage et tog her i byen. AKPs linje var at det skulle være et lokalt arrangement. Var det tilfeldig? Nei, det var det ikke. Vi ville jobbe for at så mange som mulig skulle få muligheten til å si hva de mente om krigen. Vi håpa at det skulle komme et sted mellom 100-200 stykker - og så blei det 800! Helt fantastisk.

Til slutt en kommentar til Nils Amund Rakneruds innlegg 3. mars 2003. En historie han har trukket fram to ganger i vinter er den om da han lurte på hvorfor de "fem store" var på forsida av Klassekampen og bryskt blei avvist. Første gang han brukte den var den et bevis på at vi var anti-intellektuelle, og nå er den et bevis på at vi ikke vil ta et oppgjør med dårlige holdninger. Men første gangen fortalte han også at vedkommende flere år seinere ba om unnskyldning for sin oppførsel! Betyr ikke det at vedkommende hadde kommet til den erkjennelsen at slik oppførsel ikke var bra? Nils Amund Raknerud og jeg var med på å utvikle og holde "stå sammen"-kurs. Disse går på å avsløre herskerteknikker, stå imot dem og er en metode for å sveise folk sammen. Grunnprinsippet er at en skal lære å hevde seg sjøl uten å tråkke på andre. Er ikke dette noe av sjela og essensen i AKPs liv og praksis? Er ikke vår nåværende praksis frukten av den erkjennelsen om at vi ikke vil ha et parti med de feila som partiet starta opp med? Hvis det fortsatt er store feil, så kom med eksempler på dem. For har vi ikke lært noen ting siden 1973, Nils Amund? Har vi ikke lært?