Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Hvorfor tok m-l-bevegelsen så feil?

av Peder Martin Lysestøl

Trykt i Klassekampen 12. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Mange har beskrevet feilaktig ideologi, politikk og praksis i m-l-bevegelsen. Når dette tas ut av sin historiske og samfunnsmessige sammenheng er det ikke vanskelig å gjøre partiet AKP(m-l) til latter, og dette blir av og til gjort. Var det slik at denne bevegelsen ble utviklet av de største eventyrerne, av ungdom som "lekte politikk", av ei sekt på ville veier? Jeg må innrømme at jeg de siste ti årene har stilt meg spørsmålet. Men et slikt svar blir alt for enkelt. Mitt innlegg er et forsøk på å forklare hvorfor vi tok feil og hva vi, som i dag ønsker å gjøre RV til et størst mulig sosialistisk parti, kan lære. Jeg er trolig blant de få som både har erfaringer fra ledelsen i det gamle SUF/SF og i den nye m-l-bevegelsen.

Virkelighet og idealer

Tidlig på 1960-tallet utviklet det seg en ny politisk bevegelse i Norge. Partiet SF og ungdomsbevegelsen SUF var det mest radikale uttrykk for denne bevegelsen. Dette var i velferdsstatens gullalder med idealer som inntekt og velferd til alle. Arbeidsløshet kunne ikke aksepteres. Folketrygden skulle sikre alle inntekt i alderdommen og under sykdom. Synet på verden var preget av FNs idealer om frihet for alle folk og kamp mot undertrykkende økonomiske ordninger. Disse idealene ble tatt på alvor av den første store utdanningsgenerasjonen etter krigen. Men virkeligheten som møtte oss var ikke så idyllisk: Selv ikke i Norge var det likhet, men klare klasseforskjeller. Industrialisering og urbanisering truet landsbygda og distriktene. Internasjonal politikk var ikke mindre alvorlig. Aparteidsystemet i Sør-Afrika skapte forferdelse, og meldingene fra Vietnam var sjokkerende. Denne motsetningen mellom idealer og virkelighet la grunnlag for handling og aksjoner hos de politisk mest bevisste og beleste ungdommene. Selv slukte jeg kilovis med bøker i tjueårsalderen for å lære om og forstå problemene jeg ble kjent med. Sosialøkonomien, som jeg studerte, svarte ikke på spørsmålene som virkelig opptok meg.

Marxismen

SF var et parti for "det tredje standpunkt". SFs ledelse var opptatt av å finne en annen utviklingsmodell, ikke den undertrykkende sovjetiske og ikke den sosialdemokratiske. Partiet hadde gode standpunkt til mange av tidas mest brennende spørsmål. Som leder av SUF ble jeg oppmuntret til å studere den jugoslaviske arbeiderselvstyremodellen. I 1965 var jeg gjest til det jugoslaviske ungdomsforbundet og i 1966/67 studerte jeg i Jugoslavia. Det var svært lærerikt å oppleve det jugoslaviske systemet ved å bo der sjøl, men partiet SF stimulerte ikke til å nytte marxistisk teori i studiene.

Veien til marxismen gikk gjennom egne studier. Marxismen ble lært og diskutert, men ikke grundig og kritisk anvendt på aktuelle spørsmål i tida. I hovedoppgaven min i sosialøkonomi diskuterer jeg motsetningen mellom Marx sin forståelse av betingelsene for sosialismen og den økonomiske tilbakeliggenheten i Kina, Russland og Jugoslavia. Jeg stilte spørsmål om det var mulig å utvikle sosialisme i økonomisk tilbakeliggende bondesamfunn. Men lenger enn til å stille spørsmål kom verken jeg eller mine SUF-venner. Da jeg kom tilbake fra Jugoslavia sommeren 1968, møtte jeg en overbevist ungdomsbevegelse. Jugoslavia var uten interesse. Kinas kommunistparti hadde fortalt oss det vi trengte om den jugoslaviske varianten av sosialisme. Det var i Kina det skjedde. Jeg var ikke vanskelig å overbevise. Vi var knapt halvstuderte marxister da verdensbegivenhetene tok tak i oss og førte oss inn i Mao Tse Tungs tenkning.

m-l og virkeligheten

Det er i etterkant lett å se at vi lot oss forføre av kinesisk demagogi. Men sist på 60-tallet og først på 70-tallet var det ikke så lett å avsløre propagandaen. Det som ga m-l-bevegelsen kraft var at teoriene tilsynelatende stemte med virkeligheten.

To teorier hadde stor innflytelse på vår verdensanalyse. For det første vår tolkning av Lenins teori om imperialismen som det høyeste stadiet av kapitalismen. USAs krig i Vietnam og de gamle kolonimaktenes krampeaktige forsøk på å forsvare sine interesser, så vi som avslutningen på en historisk fase som hadde nådd senit. Tapet av koloniområder i den tredje verden og rivaliseringen mellom imperialistmaktene mente vi ville føre kapitalismen fra krise til krise. Utviklingen av den dype lavkonjunkturen 1973-75, bekreftet denne analysen. Virkeligheten bekreftet det vi ville se, at kapitalismen var døende.

Mao Tse-Tungs teori om "de tre verdener" er den andre teorien som fikk enorm innflytelse. Mao sa at den tredje verden er hovedkrafta i verden i dag. Stemte ikke dette? Kina, verdens største stat hadde frigjort seg og bygde sosialisme. Det ene tidligere kolonilandet etter det andre lanserte avanserte industriprosjekt for å bygge sjølstendige økonomier. Politisk hadde de gått sammen i Den alliansefrie bevegelsen og ble en økende maktfaktor i FN og andre politiske fora.

Jeg var skeptisk til at bondesamfunn som Kina kunne utvikle sosialisme. Men vi så det med egne øyne! Industri, folkekommuner, røde flagg. Dette var stort i forhold til det gamle, halvkoloniale lutfattige før-revolusjonære Kina.

Fra å være en kritisk, intellektuell ungdomsbevegelse midt på 60-tallet var vi overbeviste maoister ti år seinere fordi vi så det med egne øyne:

Det økende fokus på Lenins teorier, opptattheten av geriljakrig i den tredje verden, spenningen mellom supermaktene og krigsfaren, bidro i tillegg til at denne idealistiske bevegelsen organiserte seg som en tett, sentralisert eliteorganisasjon.

Lærdommer

Etter min mening var m-l-bevegelsen et produkt av de særegne politiske forholda på 60-og 70-tallet. Sist på 70-tallet hadde igjen de ledende kapitalistiske landa tatt styringen med verdensøkonomien. Den tredje verden var i gjeldskrise. Kunnskapen om Kina bak murene ble stadig mer avslørende. Knapt noen trodde lenger på en kinesisk sosialisme.

Bare folk som ikke forstår de særegne politiske forholda i verden i denne perioden, kan latterliggjøre utviklingen av m-l-bevegelsen. Jeg er ikke uenig i at m-l-bevegelsen tok feil, men vi var ikke "virkelighetsfjerne". Mye av "virkeligheten" var nettopp slik, men det var ikke hele virkeligheten. Hadde vi møtt 70-tallet med en erfaren og sjølstendig, godt skolert marxistisk bevegelse, kunne kanskje dette feilsporet vært unngått. Men denne bevegelsen fantes ikke den gangen.

Dagens virkelighet er ikke enklere å få tak på enn det som skjedde på 60-og 70-tallet. Også i dag kan vi lett forveksle overflatefenomen med dypere strukturelle endringer i kapitalismen. Hva slags sosialisme er det mulig å håpe på i en verden preget av en stadig mer aggressiv supermakt og en globalisert verdensøkonomi? Lite tyder på at SV er partiet som kan gi svar på disse spørsmålene. Men kan RV spille en slik rolle? RV har forsøkt å kvitte seg med m-l-bevegelsens elitisme. RV er for en demokratisk sosialisme og ser seg som ett av flere sosialistiske partier. Men hva med marxismen? Vil RV være i stand til å prioritere kritiske studier i marxisme høyt? En av min viktigste erfaringer etter 40 års politisk arbeid i SF, AKP og RV er at uten en solid forankring i marxistisk teori kan vi igjen bli lette offer for nye "virkeligheter" som feier oss ut over sidelinja.